Dårlig skjult LO-trussel

LO truer nå med å vrake AP-representanter som ikke vil gå inn for veto mot EUs vikardirektiv.

Mens resten av europeisk fagbevegelse har anbefalt direktivet fordi det sikrer vikarer de samme lønns- og arbeidsvilkår som fast ansatte, setter LO seg på bakbena og bjeffer høylydt.

Her i oljelandet mener derimot LO at vikarer ikke skal aksepteres, og at EU-direktivet vil gjøre vikarbruk mer stuerent i norsk arbeidsliv

Det er ikke en gang forsøk på å skjule trusselen som nå rettes fra LO mot APs Stortingsgruppe. Og neppe uten grunn. For LO har for vane å få viljen sin av AP. Og med så mye penger de har investert i et udemokratisk samrøre som for lengst har utgått på dato, er det vel ikke vanskelig å forstå at de ønsker å sette seg til doms over APs Stortingsnominasjon også...

Handlekraftig ombudsparti

Det var underlig å lese Siri Wahl Olsens kommentar i Adressa om FrP som ”forslagskvern” fredag 27. januar. Bakgrunnen for kommentaren var FrPs mange forslag på bystyremøtet dagen i forveien. Forslag som i all hovedsak ble avvist av de andre partiene.

For dem som både kjenner FrP og det politiske arbeidet i Trondheim bystyre, bør det ikke komme som noen overraskelse at FrP er aktive med å fremme forslag for å endre forhold som ikke fungerer i byen. Både innbyggere og næringsliv i byen vet at FrP er bystyrets fremste ombudsparti som tar opp saker og foreslår forandring til beste for byen.

Mens andre partier har representanter som sitter fire år i bystyret uten å fremme et eneste forslag eller si et eneste ord fra talerstolen, har denne runden med egenproduserte forslag gjort at samtlige FrP-representanter helt fra starten har vist seg sitt ansvar bevisst ved å utarbeide, fremme og argumentere frem gode forslag. Som gruppeleder mener jeg dette er riktig arbeidsform for å motivere og ansvarliggjøre partiets representanter i bystyret.

At de andre partiene stiller seg negative til mesteparten av partiets forslag, er heller ingen stor overraskelse. Historien har imidlertid vist at forslag som fremmes fra FrP og blir nedstemt i tidens løp sakte men sikkert likevel blir satt ut i livet av de andre partiene.

Så er det også slik at FrP fra vår opposisjonsrolle også får gjennomslag. Hadde det ikke vært for det Wahl Olsen omtaler som ”løsrevne forslag”, hadde det heller ikke vært slik at det ble gjennomført en hedersmarkering for veteraner fra militære utenlandsoppdrag. Det hadde heller ikke vært slik at byens innbyggere fikk muligheten til politisk behandling av sin byggesak etter å ha fått avslag. Ei heller ville mange viktige byutviklingsprosjekter sett dagens lys. Alt dette er forslag som har blitt fremmet av FrP og oppnådd støtte fra et politisk flertall.

Jeg kan forsikre Wahl Olsen og andre at FrP fortsatt kommer til å fremme gode og gjennomarbeidede forslag i Trondheim bystyre. Velgerne kan stole på at FrP fortsatt skal vise seg som det handlekraftige ombudspartiet vi bestandig har vært.

Så får det heller våge seg at vi blir nedstemt i blant av de andre partiene. For jeg vil bare minne om definisjonen på en god ide: ”Først blir den latterliggjort, så blir den åpenlyst motarbeidet og til slutt blir den anerkjent, gjennomført og ansett som selvsagt”

Bedre kan man ikke beskrive Fremskrittspartiet og vår politikk!

Når prinsipper blir viktigere enn mennesker

Denne uken behandlet Trondheimspolitikerne en sak som omhandlet klage på "avslag om etablering av ny boenhet og utvidelse" på en eiendom på Lian.

En ganske klassisk byggesak som fikk et klassisk utfall der alle partier bortsett fra FrP støttet avslaget. Men hva skjuler det seg bak en slik byråkratisk sakstittel og forutsigbar politisk behandling?

Dette handler om en familie som har hatt eiendommen på Lian i flere generasjoner og tiår. Ekteparet Jenny og Stig Ellefsen har vært huseiere på Lian i en årrekke. På grunn av Jennys sviktende helse ble hun etter hvert tvunget til å bruke rullestol. Dermed ble hverdagen vanskelig i et hus som ikke egner seg for en bevegelseshemmet.

På eiendommen står et gammelt uthus, og en plan om å bygge om dette til en tilpasset bolig med universell utforming dukket opp. Men bygde man om uthuset, ville det bli to boliger på tomten, i strid med reguleringsplanen.

Familien Ellefsen søkte om dispensasjon fra reguleringsplanen på dette punktet, men fikk avslag. Det var klage på dette avslaget som ble behandlet i bygningsrådet denne uka: Ja eller nei utvidelse av ett av to hus som står på eiendommen.

En utvidelse som ikke vil merkes av andre enn dem som skal bebo eiendommen. Likevel møter de veggen i byråkratiet og i det politiske systemet.

Det finnes ingen annen begrunnelse fra de andre partiene enn at man legger for dagen et prinsipp om at det ikke skal eller kan gis dispensasjoner til nybygg eller bruksendring i området.

I min verden er det imidlertid ett prinsipp som er viktigere enn alle andre i slike saker - den private eiendomsretten.

Når enkeltmennesker med tilknytning til en eiendom gjennom generasjoner på grunn av sykdom og elde trenger å gjøre endringer på en eiendom, burde endringene kun angå dem som i fremtiden skal bebo den.

Ingen andre politikere sa et eneste ord ved behandlingen av saken før de ga avslag til ekteparet fra Lian. Men i dette tilfellet var ikke taushet gull. Det var i stedet et kraftfullt symbol på et system som setter byråkratiske prinsipper foran enkeltmennesker og deres grunnleggende rettigheter.

Når viljen er større enn forstanden

Sist uke vedtok et stort flertall i Trondheim bystyre å åpne for at papirløse asylsøkere som oppholder seg ulovlig skal få arbeidstillatelse i Trondheim fram til de blir sendt ut av landet.

Problemet med dette vedtaket er bare at det er stikk i strid med den rødgrønne regjeringens egen politikk på feltet. Regjeringen står ettertrykkelig fast på at flyktninger og asylsøkere med avslag ikke skal få arbeidstillatelse.

Det rødgrønne flertallet i Trondheim har dermed fattet et vedtak som ikke bare er i strid med, men også undergraver deres egen regjerings politikk.

Konsekvensene av bystyrevedtaket kommer nå til syne. Mandag denne uken var det dobbelt så mange som vanlig som møtte opp for å søke om arbeidstillatelse ved politikammeret i Trondheim.

Dette skjer selvsagt fordi de papirløse asylsøkerne i Trondheim har fått inntrykk av at det i Trondheim nå er åpnet for at de kan få arbeidstillatelse. Slik er det selvsagt ikke. For Trondheim bystyre har ikke myndighet til å flytte et eneste komma i lover, forskrifter eller instrukser som i dag hindrer papirløse asylsøkere i å få arbeidstillatelse.

Det bystyreflertallet dermed synes å ha oppnådd er å kaste blår i øyene på utviste asylsøkere som fra før har en vanskelig situasjon og gitt dem falske forhåpninger om at de skal få muligheten til å jobbe. I tillegg mener politiet det grunn til å tro at forståelsen av vedtaket kan føre til at papirløse asylsøkere kommer til Trondheim fra Oslo og andre steder i landet i den tro at de får bedre rettigheter her.

Dermed har bystyrevedtaket kun tjent til å skape større problemer og falske forhåpninger hos dem det gjelder. Jeg stiller alvorlige spørsmålstegn ved at ledende rødgrønne politikere kommuniserer ut en kursendring i praksisen for de ulovlige asylsøkerne i Trondheim, når det ikke finnes noen som helst mulighet for bystyreflertallet å påvirke dette.

Å late som at man har større politisk makt enn det som faktisk er tilfelle, tjener sjelden til noe godt. I hvertfall ikke når iveren til å utfordre egne partifeller åpenbart er større en forstanden.

Når engler blir lovbrytere

De siste ukene har man kunnet lese side opp og side ned om brudd på arbeidstidsbestemmelsene i så vel private som offentlige virksomheter innenfor omsorgssektoren.

I all hovedsak handler dette om ansatte innenfor omsorgsyrkene som har jobbet for mye eller for ofte. Dette er forhold som selvsagt er uakseptable ettersom det er brudd på gjeldende lovverk.

Men når det viser seg bortimot praktisk umulig å holde hjulene i gang i omsorgssektoren uten å komme på akkord med loven - er det da de ansatte eller lovverket det er noe galt med?

Det paradoksale er at samtidig som det rapporteres om stadige brudd på arbeidstidsbestemmelsene, fremheves det at mangel på arbeidskraft er velferdssamfunnet største utfordring.

Burde ikke dette vært sett i sammenheng?

Det disse avsløringene viser er jo ikke om spørsmålet er offentlig eller privat drift, men at vi mangler fagfolk. Grunnbemanningen må heves og flere må finne det attraktivt å jobbe i omsorgsyrkene.

Når de rødgrønne partiene har stoppet alle initiativ om å gjøre arbeidstidsbestemmelsene mer fleksible – for eksempel gjennom nye turnusordninger som viser seg å fungere - så holder de samtidig en klam hånd over et foreldet lovverk som for lengst er utgått på dato.

Et lovverk som gir fagforeningene vetorett i spørsmål om turnusordninger, som tvinger omsorgsarbeidere over i deltidsstillinger og som gjør det vanskeligere for norske kommuner å tiltrekke seg den arbeidskraften de trenger.

Sykepleiere som er bosatt i Sverige eller i Baltikum, de drømmer ikke om å få jobbe ni til fireskift med fast helgefri når de er i Norge. De vil selvfølgelig jobbe mer konsentrert og intensivt, for dermed å kunne ha fri i lengre perioder når de reiser hjem.

Får de ikke lov til det, så vil det bli mindre interessant for dem å jobbe i Norge.

Det samme ønsket deles selvfølgelig også av mange arbeidstakere som er bosatt i Norge – enslige forsørgere og andre kan ha personlige ønsker om å jobbe i noe andre turnuser enn det et stivbeint regelverk legger opp til. Da bør de selvfølgelig få muligheten til det.

Det kan jo være fristende å spørre Martin Kolberg og andre på venstresiden som har kritisert FrP for å ville gjøre noe med dette, om han bestandig har jobbet ni til fire? Eller kan det hende at han faktisk har hatt behov for å styre sin egen arbeidstid fra tid til annen?

Og hvis så er tilfelle, kan det ikke da tenkes at også vanlige folk utenfor Folkets Hus og utenfor Stortingskorridorene også ønsker en større mulighet til å bestemme over sin egen tid og sine egne liv? Kanskje til og med mer enn det som tillates i den loven Kolberg og andre sosialister tviholder på?

Jeg er sikker på at det kan det. Og da må man innse at mennesker er forskjellige. Og en modernisering av Norge må la folk være forskjellig – også i arbeidslivet!

Amerikansk valgkamp i norske medier

I Uke-Adressas ”Baksnakk” første oktober omtales den republikanske presidentkandidaten Rick Perry i særdeles negative ordelag fra forfatteren Geir Svardal.

Omtalen føyer seg inn i et mønster i norsk media der republikanske politikere fremstilles som lavintelligente tullinger uten peiling på politikk som umulig kan bli valgt av oppegående mennesker.

For alle oss som elsker amerikansk politikk kunne det kanskje vært interessant om norske medier la bort disse forsøkene på harselas og latterliggjøring, og i stedet forklarte hva som faktisk skjer i amerikansk valgkamp.

Kunne det ikke i stedet vært mer interessant å se på hva det er som gjør at outsidere som Perry ligger an til å vippe Obama ut av det hvite hus? Hva er det som gjør at stadig flere amerikanere vender ryggen til Obama – på tross av at han fortsatt blir fremstilt som selveste Messias i norske medier?

Svarene ville antakelig gitt en adskillig bedre forklaring på Perrys fremgang enn Uke-Adressas nedlatende harselas.

Rick Perry har vært guvernør i Texas siden 2000 da han som viseguvernør overtok etter George W. Bush. Siden er han gjenvalgt med solid margin og er lengstsittende Texas-guvernør noensinne. Politikk handler om ulike egenskaper – evnen til å vinne gjentatte valg er uansett den viktigste.

Det unike med Perrys kandidatur hos republikanerne, er at han kombinerer appell til grasrota i partiet, solid styringserfaring med gode resultater og evne til å samle inn penger. Ingen av de andre kandidatene kan skilte med det samme.

Valgkampen i USA handler denne gangen enda mer enn vanlig om økonomi og arbeidsplasser. Dette taler sterkt til Perrys fordel. Ingen annen stat og ingen annen guvernør kan vise til det antallet økte arbeidsplasser som er skapt i Texas under Perry.

Perry kritiseres fra ytre høyre for å være for pragmatisk i helsespørsmålet. I 2007 undertegnet han eksempelvis en forordning om at alle 12-årige jenter skulle få HPV-vaksine for å beskytte mot livmorhalskreft.

I amerikansk sammenheng er dette oppsiktsvekkende – både fordi det handler om å gjøre offentlig finansierte vaksiner obligatoriske og spesielt fordi det utfordrer den erkekonservative motstanden mot å gi medisinsk vaksine mot seksuelt overførbare sykdommer.

Rick Perry er i tillegg en pragmatiker i innvandringsspørsmål. Han har blitt sterkt kritisert fordi han har gitt barn av ulovlige innvandrere retten til offentlig betalt skolegang og universitetsplass i Texas. Til sammenligning la hans fremste republikanske rival, Mitt Romney, ned veto mot tilsvarende forslag i Massachusetts. De to skiller også i synet på å etablere et gjerde langs den mexikanske grensen. Perry sier nei, mens Romney fysisk vil stenge grensen.

Hvorfor fokuseres det aldri på slike fakta i norsk dekning av amerikansk politikk – og i særdeleshet av republikanerne? Passer det ikke med norske journalisters bilde av USA og amerikansk politikk?

Mitt tips er at presidentvalget neste år vil gjøre en av de to republikanerne til den neste presidenten i USA. Hvis så skjer så kan jo den norske journaliststanden sette seg ned, klø seg i hodet og lure på hvordan noe sånt kan skje uten at de har fått det med seg. Og gjerne uten at det så forklares med at amerikanske velgere ikke vet sitt eget beste.

En eldreomsorg som skinner!

Eldreomsorgen i Trondheim må bli bedre. Løsningen er ikke mer av samme medisin, men nye tanker og nye tiltak. FrP lanserer derfor en storstilt eldresatsing dersom velgerne gir oss tillit 12. september.

Det mest åpenbare er å sørge for en massiv utbygging av nye sykehjemsplasser, slik at terskelen for å få plass kommer på det nivået det bør være.

I dag bor det dessverre mange eldre i sine egne hjem, som definitivt burde vært på et sykehjem. Vi vil derfor sørge for at det bygges sykehjemsplasser etter modell fra barnehageforliket. Vi skal sørge for full sykehjemsdekning i Trondheim.

For de aller fleste er ønske om å bo så lenge som mulig hjemme helt essensielt. Vi vil derfor igangsette et storstilt prosjekt som vi vil kalle ”Lengre i eget liv”. Dette vil innebære en endring i hvordan vi ser på seniorene i Trondheim.

Dagens system bygger på en destruktiv mentalitet, der vi vurderer hvor syk en person er. Vi vil heller fokusere på hvor frisk den enkelte senior er. Hjemmehjelpere skal få et nytt navn i Trondheim. Vi skal ha hjemmetrenere, som skal tilrettelegge, oppmuntre, aktivisere og mobilisere seniorene, slik at de får en helse som gjør at de kan bo og fungere hjemme så lenge som mulig. Dette er ingen utopisk drøm. Det er gjennomført med stort hell i Fredericia kommune i Danmark. Det handler imidlertid om politisk vilje og evne til å satse. Det er FrP beredt til å gjøre.

Det tredje store grepet vi vil gjøre i eldreomsorgen er å sørge for nok kloke hoder og varme hender. Vi vil derfor gjennomføre en rekrutteringsstrategi som sørger for at sykepleiere, hjemmehjelper, ergoterapeuter og ernæringsfysiologer vil jobbe i eldreomsorgen i Trondheim. En forutsetning for dette er å avskaffe ufrivillig deltid. Vi vil ta initiativ til nytenkning og nye løsninger sammen med fagforbundene. Uten de ansatte vil vi aldri lykkes i eldreomsorgen.

Politikere skal ha visjoner på vegne av innbyggerne. FrP har en visjon om at eldreomsorgen i Trondheim skal bli landets, og verdens beste. Dette er en ambisiøs målsetting. Vi er imidlertid beredt til å gjennomføre tøffe politiske prioriteringer for å få dette på plass. De eldre har ventet lenge nok. Dersom dere gir oss tillit 12. september vil vi gå i gang med arbeidet med å skape verdens beste eldreomsorg for Trondheims seniorer umiddelbart. Nå er det de eldres tur.