Rita svikter næringslivet

Etter at programkomiteen i Arbeiderpartiet har lagt frem en innstilling om å innføre en konsekvensutredning av uåpnede havområdene Nordland VI, Nordland VII og Troms II, har det på nytt oppstått en større debatt rundt spørsmålet om petroleumsvirksomhet utenfor Lofoten og Vesterålen.

Dette er virksomhet som utvilsomt vil kunne ha store ringvirkninger også for teknologihovedstaden og trøndersk olje- og gassindustri. Erfaringer viser at ny petroleumsaktivitet gir store lokale ringvirkninger - både fordi det i seg selv er et laboratorium for utvikling av ny petroleumsteknologi og fordi inntektene kan brukes til å stimulere ytterligere forskning og innovasjon.

Det er ingen tvil om at åpning av nye områder, herunder spesielt LoVe som ligger så nært Trøndelagsmiljøet, kan få stor betydning for alle deler trøndersk petroleumsindustri – alt fra det som foregår på forskning, de små teknologiselskapene, og større aktører som Reinertsen, Kværner, Aker Solutions, Statoil og Det Norske.

Allerede til Trøndelagsmøtet 2011 ble det levert en uttalelse fra trønderske aktører i olje-, gass- og leverandørindustrien som anmodet trønderske politikere til å si et klart ja til konsekvensutredning av petroleumsvirksomhet utenfor områdene Lofoten, Vesterålen og Senja.

Betydningen mer olje- og gassvirksomhet kan ha for arbeidsliv og utvikling i landets nordlige landsdel er stor. Men et høyt aktivitetsnivå på norsk sokkel er viktig for alle regioner i Norge med arbeidsplasser og næringsvirksomhet innenfor olje-, gass-, leverandør-, og verftsindustrien. Dette var budskapet som trønderske politikere fikk fra et samlet petroleumsmiljø i Trondheim.

Det er derfor svært skuffende at ordføreren i Trondheim sammen med resten av AP i Trondheim og Sør-Trøndelag stiller seg sammen med dem som vil motarbeide disse unike mulighetene for Trondheim og Trøndelag.

De mange aktørene i tilknytning til ulike deler av petroleumsindustrien i Trondheim er avhengig av at lokale og regionale politikere snakker deres sak i energipolitiske spørsmål. Det burde vært ordførerens jobb å sikre at disse ble hørt.

Med rett til å velge

Få tema har antakelig blitt mer debattert i Trondheimspolitikken de siste årene enn fritt brukervalg og eldres mulighet til selv å velge - eller riktigere - mangel på sådan.

I bystyrets debatter om fritt brukervalg og retten til å velge bort kommunen som tjenesteyter, har det fra de rødgrønne flertallspartiene gang på gang blitt hevdet at brukere skal kunne påregne færrest mulig hjelpere å forholde seg til, samtidig som disse skal komme til avtalte tider. Dette blir brukt som forutsetning for at Trondheim ikke skal innføre fritt brukervalg.

Tilbudet i kommunen er så godt at ingen skal måtte ha behov for å velge bort kommunen hevdes det.

Spørsmålet om fritt brukervalg handler imidlertid om den enkelte bruker selv skal få definere innholdet i tjenestene man mottar og i større grad får sette krav til dem som leverer tjenesten.

Dette er motstykket til dagens situasjon, hvor retten til å velge bort kommunen er forbeholdt dem som kan betale for et privat tilbud. Det store flertallet er da prisgitt det tjenestenivået kommunen legger seg på.

Da kan det jo være relevant å se hvor stor grad eldre mennesker i Trondheim faktisk får velge innenfor det kommunale tjenestetiludet.

Fra ett av kommunens helse- og velferdssentra ble det nylig sendt et informasjonsskriv til alle tjenestemottakere hvor blant annet følgende fremkommer:

”Vi prøver å legge til rette for at hjelp ytes på en måte som passer alle parter, både i forhold til tidspunkt og behov. I praksis betyr det at du som tjenestemottaker må ta imot hjelp av den som kommer. Vi kan dessverre ikke rette oss etter alle ønsker. Det kan for eksempel være at du ikke ønsker bistand av menn og motsetter deg tilbudet når mannlig tjenesteyter kommer. Det kan i verste fall bety at oppdraget utgår. (…)”

I tillegg omtales forholdet som gjennom flere år er påpekt i brukerundersøkelser som det brukerne er mest misfornøyd med – at hjelperne kommer til forskjellige tider:

”Tidspunkt vil kunne variere noe fra dag til dag. (…) Dette vil bety at du ikke alltid vil få hjelp til samme tidspunkt hver dag.”

I klare ordelag fastslås det dermed at brukerne ikke kan forvente faste folk til faste tider.

Dette er for så vidt kurant dersom de eldre som fikk dette brevet hadde hatt brukervalg og dermed kunne valgt en annen leverandør som faktisk kunne love faste hjelpere til faste tider. Det kan man ikke i Trondheim

Dette omhandler forhold som i et system med fritt brukervalg, ville vært avgjørende faktorer for brukernes valg av tjenesteyter. En konkurranse mellom tilbydere om å prestere på kvalitet, faste brukere og faste tider ville i sum gjort tilbudet bedre.

I Trondheim er dessverre de eldre avskåret fra og velge, og i stedet prisgitt det Rita Ottervik til enhver tid mener er riktig nivå på tjenestene. Dette bør det bli en slutt på - de eldre kan bestemme selv og fortjener å få ta egne valg. Det skulle egentlig bare mangle!

Miljøpakken - unntatt offentlighet?

I komunal forvaltning er meroffentlighet vanligvis en etablert praksis. Det som kan være offentlig, skal og bør være offentlig.

Det er derfor svært interessant og påfallende å registrere hvordan alle små og store saker tilknyttet Miljøpakken behandles politisk i Trondheim. Det er slett ikke offentlighet som preger denne behandlingen.

Miljøpakken som prosjekt omfatter i praksis alle små og store saker knyttet til veiutbygging, gang- og sykkelveiutbygging, kollektivtrafikk, parkeringspolitikk og sentrumsutvikling i Trondheim. Dette er saker som kommer på løpende båd til politisk behandling i formannskap og bystyre.

Nå er det bare Fremskrittspartiet (og Pensjonistpartiets ene representant) som står utenfor Miljøpakken. Det betyr i praksis at FrP ikke inviteres til forhandlingsmøter bak lukkede dører før sakene behandles politisk.

Og her ligger også det problematiske.

For der hvor det tidligere var åpne demokratiske runder og debatter før beslutning ble fattet i åpne møter i folkevalgte organer, blir nå beslutninger i disse sakene tatt i form av diskusjoner og kompromisser bak lukkede dører før ferdigtygde forslag bankes gjennom i bystyret eller formannskap.

Dette ble godt illustrert i bystyrets behandling av prioritering av prosjekter i Miljøpakken nylig.

Etter at saken ble fremmet fra administrasjonen ble den sendt til byutviklingskomiteen for innstilling til bystyret. I byutviklingskomiteens behandling fremmet FrP sitt alternative forslag. Fra da andre partiene som står bak Miljøpakken, avsto man fra debatt og diskusjon og man gav i stedet sin støtte til administrasjonens forslag. Riktignok med en merknad som uttrykte at man tok forbehold om "partimessig behandling frem mot bystyret".

En slik merknadsformulering betyr kort og godt at partiene skal diskutere dette i lukkede møter og kompromisse seg frem til et vedtaksforslag som skal vedtas i bystyret. De diskusjonene som ligger til grunn for forslagene og kompromissene kommer ikke frem offentligheten.

Der det tidligere var slik at flertall i komiteen og bystyret ble dannet på kryss og tvers for det som det til enhver tid var flertall for, gjøres i dag disse diskusjonene unna på bakrommet. Innbyggerne i Trondheim får derfor ikke noen klare svar på hvorfor Høyre går inn for å kunne avgiftsbelegge private parkeringsplasser, mens Miljøpartiet De Grønne har akseptert å legge forlengelse av trikketraseen på vent. Det eneste man får vite er at det er dette man har blitt enige om å vedta.

Jeg synes det er betenkelig at så mye av den politiske diskusjonen i Trondheim flyttes ut av det offentlige rom. Det er i tillegg forunderlig at lokale medier som følger Trondheimspolitikken nært, ikke reagerer på at de ikke lenger får ta del i møtene der politikken i praksis avgjøres for ett av de viktigste saksfeltene kommunen rår over.

Meroffentlig, åpenhet og innsyn er etter mitt syn noe man skal bestrebe seg på å sikre i alle deler av offentlig forvaltning. De andre partienes praktisering av Miljøpakken er det motsatte av dette.

Kunstnerleilighet viktigere enn rusboliger?

Tilfeldighetene gjorde at bystyret i Trondheim i går behandlet et forslag fra FrP om å avvikle kommunens kunstnerleilighet i Berlin, samtidig med en plan for å bedre boligtilbudet for rusmisbrukere.

Bakgrunnen for FrPs forslag er at Trondheim kommune gjennom flere år har finansiert en kommunal kunstnerleilighet i Berlin.

Kommunen stiller en leilighet ved Wittenbergplass i Berlin til disposisjon for kunstnere bosatt i Trondheim for opphold på inntil 3 måneder for såkalt ”faglig påfyll og kunstnerisk inspirasjon”. I tillegg yter kommunen et stipend på 2000,- pr måned til kunstnere som får tilbud om opphold i leiligheten.

Bare driften av leiligheten koster skattebetalerne kommunen over 100 000,- hvert eneste år.

På samme tid som kommunen tilbyr gratis leilighet for kunstnere på inspirasjonsreise til Berlin, er det stor mangel på kommunale boliger til bostedsløse og andre i Trondheim.

NrK Trøndelag kunne 14. mai fortelle om bostedsløse i Trondheim som opplever ventelister på kommunale boliger opp til tre år. I mellomtiden må mange bo på campingplasser, pensjonat eller hotell. Dette får blant annet betydning for deres mulighet til kontakt med barn og øvrig familie. Kommunen er langt unna å innfri boligbehovet for å sikre alle muligheter til stabile boforhold - et av de viktigste kriteriene for å komme seg videre i livet.

Fremskrittspartiet mener at kommunen skal begrense sin virksomhet til kjerneoppgavene. Å finansiere og drifte en kunstnerleilighet i Berlin, ligger etter vår mening langt på siden av hva en kommune bør drive med.

FrP fremmet følgende forslag i bystyret i går:

Bystyret vedtar å avvikle tilbudet med en kommunal kunstnerleilighet i Berlin. Frigjorte midler skal øremerkes tilbud til bostedsløse i Trondheim.

Som vanlig ga ingen andre partier sin støtte til forslaget, og alle de andre partiene valgte dermed å prioritere kommunal kunstnerleilighet i Berlin fremfor boliger for rusmisbrukere og trengende i Trondheim.

Tigging undergraver velferdsstaten!

De siste årene har omfanget av utenlandske tiggere i Trondheim økt kraftig.

Det synes nå åpenlyst at det som var ansett som et Oslo-fenomen nå ser ut til også å ha etablert seg i Trondheim og andre norske byer. Det er en utfordring man er nødt til å gjøre noe med.

Etter min mening bidrar en aksept av tigging til en undergraving av velferdsstaten. I Norge har vi heldigvis et velferdssamfunn der sosiale sikkerhetsnett skal sikre at ingen trenger å tigge på gaten for å overleve. Slik bør det også være. Å tilrettelegge for utbredt tigging, undergraver dette og bidrar til en aksept av at velferdssamfunnet ikke skal fange opp alle.

Når Venstre og andre vil tilrettelegge for egne tilbud for tiggere i Trondheim, er dette i beste fall et resultat av naiv snillisme. Man ser da helt bort i fra de klare meldingene fra politiet som sier at de trenger et forbud for å kunne håndtere problematikken. Man ser også helt bort fra at det i kjølvannet av tiggervirksomheten også finnes dels alvorlig kriminalitet.

Etter at løsgjengerloven ble opphevet av Stortinget mistet politiet muligheten til å gripe inn mot tiggervirksomhet. Jeg mener at det er viktig å sørge for at politiet igjen får muligheter til å ta kontroll med dette problemet. Dette burde kunne gjøres gjennom endring av politivedtektene.

Jeg mener det er viktig at vi som politikere er aktiv og i forkant av denne problemstillingen. Det vil være naivt å tro at det å sitte rolig og la problemet utikle seg, mens andre kommuner vurderer lokale forbud, medfører annet enn at Trondheim vil kunne få problemer med å håndtere dette på sikt. Det vil jeg rett og slett ikke akseptere.

Jeg og Fremskrittspartiet vil derfor fortsatt jobbe for at det blir innført et forbud mot tigging i Trondheim.

Tenk nytt om studentboliger!

Trondheim har hvert eneste år store problemer med å huse alle nye studenter som kommer til byen. Med over 30 000 studenter, er det på størrelse med en middels norsk by som skal bosettes i studentboliger og i det private leiemarkedet.

I mange år har det politiske ordskiftet omhandlet vilkår for studentsamskipnadene og beløpsgrenser og statsstøtte for nybygging. Uten at dette har gitt det nødvendige løftet for studentboliger i Trondheim

Det kunne da kanskje være en ide å se hvordan dette løses i verden rundt oss?

I Amsterdam ligger containerlandsbyen Keetwonen. Dette er verdens største containerlandsby og er et konsept for billige studentboliger som er utviklet av en privat eiendomsaktør.

Dette er de nest mest populære studentboligene i Amsterdam. Dette er rimelige og funksjonelle boliger på 25 kvadratmeter. De har eget bad, toalett, balkong og er bygget på studenters premisser.

En annen fordel med denne type boliger er at de kan flyttes dersom det skulle bli nødvendig

I Amsterdam har de dermed fått veldig mye studentbolig for pengene. Det opplevdes ikke som en brakkelandsby, men heller et livlig boområde med parker, liv og røre

Når dette fungerer i Amsterdam, er det ingen grunn at at det ikke skal kunne fungere i Trondheim. Lave investeringskostnader, et sprengt leiemarked og fleksible løsninger skulle borge for muligheter til å bygge stort og for mange.

Det kommunen trenger å bidra med er dermed areal - noe det som kjent er mer enn nok av rundt sentrale universitetsområder i byen

Skal vi løse boligkrisen for studenter må myndighetene våge å tenke nytt. Det må gjøres det som gjøres kan for å sikre at alle muligheter for å etablere nye leieforhold i markedet blir benyttet. Dette må også gjelde kommunens byggesaksbehandling.

Rigide krav til uterom, bodplass, lysforhold, innsyn og utsyn er selvsagt relevante ved bygging av nye eneboliger.

Det er derimot i praksis uten betydning for studenter som velger studentbolig. Dette må også gjenspeiles i hvordan kommunen behandler søknader om etablering av nye leieforhold. Studentbyen

Trondheim har rett og slett ikke råd til at nye boliger går tapt som følge av kommunal detaljstyring i byggesaksbehandlingen

Vi må derfor la alle gode krefter, private såvel som offentlige, få slippe til å være med å løse denne boligkrisen. Hvis contanierboliger kan være løsningen også for studentbyen Trondheim - hvorfor ikke



Løs boligkrisen!

Situasjonen på boligmarkedet bør nå være politikernes største utfordring. Stadig stigende boligpriser og leiekostnader gjør at situasjonen for førstegangsetablerere nå er svært alvorlig. Dette er det politikernes oppgave å gjøre noe med!

I Trondheim er det nå stor mangel på tilgjengelig boligreal. Bare for å ta unna befolkningsveksten trengs det adskillig flere boliger i markedet enn det som er tilgjengelig nå. Skal man i tillegg dempe prispresset, trengs ytterligere boliger og tilhørende arealreserver. Men hvorfor er dette tilsynelatende så vanskelig?

Dette handler i bunn og grunn om politisk vilje og prioritering. I dagens boligpolitikk er sektormyndigheter med innsigelsesrett gitt uforholdsmessig mye makt. Fylkesmannen håndhever jordvernet svært strengt, og kan med et pennestrøk oppheve politiske vedtak om å omgjøre landbruksareal til boligformål. I tillegg er det et titalls andre sektorhensyn som er gitt myndighet til å gi innsigelser på utbyggingsplaner.

Det er altså slik at byråkratiet er gitt makt til å overprøve folkevalgte vedtak om nye boligområder. Dette er et boligpolitisk problem og et demokratisk problem.

I tillegg er det nå innført en rekke nye tekniske krav til boliger med ulik begrunnelse. Eksempelvis nye krav til tilgjengelighet, uavhengig kontroll, elektriske løsninger og isolasjon. Dette er tiltak som hver for seg kan fremstå tilforlatelige med god begrunnelse, men som i sum blir en gedigen ekstraregning som boligkjøperne må betale. Det fremstår dermed ikke som annet enn et nytt hinder for å komme inn på boligmarkedet.

Det som nå må gjøres er for det første å sikre at nytt areal blir frigjort for boligbygging. Sektormyndighetenes innsigelsesrett bør begrenses og fjernes, slik at folkevalgte vedtak om omgjøring av areal til boligformål faktisk blir realisert. Dernest bør alle de vedtatte kravene til nye boliger lempes på, slik at dette ikke fyrer opp et allerede brennhett boligmarked.

Til sist må man våge å tanke nytt i den boligpolitiske virkemiddelbruken.

Ropene fra venstresiden om økt skatt på bolig er ikke ett av svarene. Dokumentavgiften bør fjernes og leietakere bør få samme mulighet til skattefradrag for leieutgifter som boligeiere får for gjeldsrenter. De strenge egenkapitalkravene må reverseres, og til sist må byråkratiet utfordres fra politikere som tør å definere tilgang på boliger i markedet som minst like viktig som de sektorhensynene som er gitt innsigelsesrett.

Politikerne kan løse boligkrisen om de vil. Det handler om politisk vilje!