Skatt til besvær

Klassekampen har regnet seg fram til at de 17 rikeste i Norge vil få en skattelette på nær 521 mill med FrPs politikk. Venstresidens talerør bruker dette som en forklaring på kronerullingen som nå er satt i gang fra en del næringslivsaktører til støtte for FrP.

Klassekampen stopper imidlertid etter denne konklusjonen - som i beste fall bare er en brøkdel av sannheten. Like interessant som en kronerulling blant millionærer, er det jo hvordan folk flest gjennom tiår nå har gitt FrP støtte i form av økende oppslutning. Utvilsomt på grunn av blant annet partiets skatte- og avgiftspolitikk. Folk flest ser at FrPs skattepolitikk er en motvekt mot et urettferdig og urimelig skatte- og avgiftsnivå. Folk flest vil også tjene på FrPs skattelettepolitikk.

Paradokset som Klassekampen glatt hopper over, er jo at de som ergrer seg mest over det særnorske skatte- og avgiftsnivået slett ikke er landets rikeste. Det er derimot vanlige folk som ikke forstår hvorfor verdens rikeste land ikke kan bruke av sin formue slik at det kommer det norske folk til gode gjennom lavere skatter og avgifter. Så er det i tillegg aktører i næringslivet som opplever at deres marginer og konkurransefortrinn spises opp av særnorske avgiftsregimer.

Det er disse som forholdsmessig vil tjene mest på FrPs skatte- og avgiftspolitikk.

I sin siste tale i Underhuset i 1990 ble Margareth Thatcher utfordret av en representant fra Labour på at de rikeste var blitt rikere og gapet mellom de ti prosent rikeste og ti prosent fattigste var blitt større i løpet av Thatchers elleve års lange regjeringstid.

Da kom jernladyen med sitt legendariske svar: People on all levels of income are better off than they were in 1979. The hon. Member is saying that he would rather that the poor were poorer, provided that the rich were less rich. That way one will never create the wealth for better social services, as we have. What a policy. Yes, he would rather have the poor poorer, provided that the rich were less rich. That is the Liberal policy.



Bedre kan det vel ikke sies. Når det er viktigere for sosialistene å la de fattige forbli fattige enn at de rikeste blir rikere, sier det seg vel selv at dette dreier seg om tradisjonell sosialistisk misunnelse heller enn ønsket om sosial utjevning.