Høyres bunnløse krise

I går kom en ny krisemåling for Erna Solberg og Høyre. På NRKs ferske måling får Høyre bare 11,3 prosents oppslutning. Det er den laveste oppslutningen Høyre har oppnådd på Norstats målinger for NRK noensinne. Dette er selvsagt en katastrofal inngang til valgkampen for Erna Solberg og Høyre.

Jeg tror dessverre at Høyre kommer til å gjøre et katastrofalt dårlig valg i september. Årsakene til dette er mange, og selv om det er lenge siden jeg har gitt opp å forsøke å forstå meg på Høyres strategi foran denne valgkampen, skal jeg gi en forklaring på hvorfor jeg tror det blir slik.

For det første er Høyre nå et åpenbart splittet parti. Sommerens føljetong i Dagens Næringsliv om Høyres fremtid, viser at Høyre er delt i to leirer. Kort sagt vil den ene delen av partiet søke mot sentrum - både politisk og som samarbeidspartnere. Den andre delen vil at Høyre skal bli tydelig ved å vende seg mot FrP og danne et troverdig blått alternativ med storebror på høyre side.

I seg selv er det ikke et problem at partiet er delt om dette linjevalget. Problemet for Høyre er imidlertid at partiet holder fast i en strategi som enkelt sagt består i å stå i spagaten mellom begge disse fløyene. Høyre vil ha alle muligheter åpne, men resultatet er at dette gjør Høyre til et utydelig parti for velgerne.

Jeg har lenge hevdet at Høyres nedtur for alvor startet med deltakelsen i Bondevik II-regjeringen. Dette er et syn som nå ser ut til å få mer og mer støtte - blant annet fra Torbjørn Røe Isaksen som i DN nylig hevdet tilnærmet det samme.

Fakta er ihvertfall at Høyre mistet hver tredje velger i løpet av årene med Bondevik II-regjeringen. Ikke minst sørget Børge Brende med sin verneiver og overkjøring av lokaldemokratiet som miljvernminister, at Bonde-Høyre mer eller mindre forsvant. Etter den tid har det nesten utelukkende vært i de store byene at Høyre har opprettholdt et noenlunde stabilt velgergrunnlag.

Jeg tror imidlertid at Erna Solberg, Per Kristian Foss og andre mener alvor når de fremhever Høyres deltakelse i denne regjeringen som noe positivt og noe som partiet fikk utbytte av. Problemet er bare at velgerne overhodet ikke mener det samme.

Bondeviks siste regjering fremstår blant folk flest som selve inkarnasjonen på en upopulær regjering. Noe som kommunikasjonsrådgiverne i Ap selvsagt har plukket opp, og som blir synliggjort hver gang Jens Stoltenberg skal forsøke å sette FrP i forlegenhet. Da omtaler han denne regjeringen som "den FrP-støttede Bondevik-regjeringen".

Det gjør Stoltenberg selvsagt fordi han vet at folk flest assosierer hele dette regjeringsprosjektet med noe upopulært og mindre vellykket. Når sentrale Høyrefolk derimot snakker om dette regjeringsalternativet som en lykke for Høyre og noe som bør gjentas, så sier det seg selv at dette faller på steingrunn blant folk flest.

Tor Mikkel Wara uttalte nylig at Erna Solberg i realiteten har hatt to valg: Å bli den første partilederen i Høyre som samarbeider med FrP, eller den siste som lar være å gjøre det.

Bedre kan det neppe sies.