Løftebrudd på løftebrudd om ny bomring!

I dag fikk vi nyheten om at Arbeiderpartiet og et stort flertall i Trondheim bystyre kommer til å vedta gjeninnføring av bomringen i Trondheim, samtidig som det innføres en lokal drivstoffavgift på 75 øre pr. liter. Dette skjer på tross av at Ap og Rita Ottervik vant valget i Trondheim på å si et soleklart nei til bomring, rushtidsavgift og veiprising.

Tidligere stod FrP, AP og Høyre sammen i bystyret om å danne et stort flertall mot nye bomstasjoner og mot rushtidsavgift og veiprising. I formannskapet mai –05 dannet partiene Ap, FrP og Høyre flertall for følgende – etter forslag fra Rune Olsø (AP):

Prosjektene Sluppen – Marienborg og Tonstad – Klett bør fullfinansieres i perioden 2010 – 2015. (…) Trondheim kommune mener at det er et statlig ansvar å finansiere disse utbyggingene og at dette skal skje uten bomfinansiering/veiprising.

Når FrP fremmer tilsvarende forslag i bystyret i morgen kommer både AP og Høyre til å stemme imot.

Like før Stortingsvalget 2005 ble AP og Rune Olsø utfordret av Høyre og Senterpartiet til å si ja til bompengefinansiering for å få gjennomført raskere veiutbygging i regionen. Da svarte APs gruppeleder følgende:

Den dagen mine velgere kommer og sier at ”nå vil vi ha bomstasjoner”, da vil jeg forholde meg til det. Men prinsippet er at vi i Sør-Trøndelag må kjempe for å få de statlige veimidlene vi har krav på, og den kampen kan vi ikke starte med å legge oss på rygg slik Brende og enkelte andre nå gjør. Når bomringen faller ved årsskiftet er det flere bommer trondhjemmere fortsatt må kjøre gjennom. Det begynner å bli vel mye om Sp og Høyre skal ha enda flere på alle problematiske veistrekninger, sa Olsø til Adresseavisen 27. august-05.

Lokalvalgkampen i Trondheim i 2007 var i hovedsak preget av debatten rundt bomring og rushtidsavgift. AP var soleklar i sine løfter til velgerne. I Adresseavisen 13. august ble Rune Olsø utfordret på hvorvidt AP ville vurdere å snu i spørsmålet om veiprising:

Det kommer ikke til å skje. I 1991 da vi innførte bomringen sa vi til velgerne at den skulle ned i 2005. Det har vi sagt i hvert valg siden, og det ville vært respektløst for velgerne hvis vi skulle gått fra det løftet. Den dagen det er et folkekrav at vi skal innføre en slik bomring igjen, vil vi selvsagt vurdere det, sa lederen i Trondheim AP til Adresseavisen.

Fylkesordfører Tore O Sandvik var minst like klar som sin partifelle fra Trondheim:

Ap har et vedtak i sitt program som sier at vi ikke vil sette opp nye bomstasjoner. Det ville være rart om vi skulle skifte mening fordi finansministeren – som SV-leder – kommer til Trondheim og lover ut noen millioner.

Fylkesordføreren avviste dermed blankt at AP i Trondheim kom til å la seg presse av statlige myndigheter til å innføre ny bomring eller rushtidsavgift.

I bystyret i morgen kommer Arbeiderpartiet til å sikre flertall for ny bomring i Trondheim. Syv nye bomstasjoner med rushtidseffekt og innkreving hele døgnet, vil sammen med lokal drivstoffavgift innebære en dyrere hverdag for folk flest i Trondheim.

Mange vil helt sikkert kunne akseptere de ekstra utgiftene og svelge både bompenger om drivstoffavgift. Verre er det nok at de har blitt løyet for av byens fremste politikere. Ordfører Rita Ottervik skylder rett og slett innbyggerne i Trondheim en uforbeholden unnskyldning!

Siv Jensen - En ny Margaret Thatcher?

Siv Jensen er håpet for en ny bølge av liberal politikk i Europa, er konklusjonen i det britiske månedsmagasinet Standpoint.

Standpoint Magazine er et nystyartet politisk månedsmagasin som kommer ut i Storbritannia. Magasinet har gjort et større intervju med FrP-formann Siv Jensen, og konkluderer med at hun har en rekke fellestrekk med jernladyen som er et forbilde for høyreliberalere over hele verden. «Hun er en skarpsindig debattant med autoritet, ufravikelig på kjerneprinsippene, men fortsatt en mer sympatisk og hyggelig type enn sin tidvis støyende forgjenger» heter det i artikkelen.

Det konservative magasinet synes media i Norge har tegnet et demonisk og urettferdig bilde av FrP, men har likevel stor tro på at partiet kan få regjeringsmakt. «Selv om ingenting i partiets program ville fått øyenbrynene til å reise seg for eksempel i moderate republikanske sirkler i USA, har FrPs avvisning av det tradisjonelle, nordiske synet på statens rolle fått media til å karikere dets ideologi som farlig, dets tilhengere som mindre utviklede lavpanner og Hagen som en demagog. (...) Men hvis hun vinner makten kan hun likevel komme til å skape en modell for modig liberalisme og sunt bondevett for hele Europa», skryter tidsskriftet.

Magasinet avslutter med å konkludere med at om FrP får regjeringsmakt i Norge i høstens stortingsvalg, kan vi håpe at Siv Jensen «kan bidra med en tøff liberal linje og fornuftig innvandringspolitikk for hele Europa»

Vi kan altså få en norsk utgave av Maggie Thatcher i statsministerstolen etter neste valg. Hvordan kan da noen finne på å peke på Erna Solberg som statsministerkandidat i en borgerlig regjering.....?

Same shit, new wrapping

FrPs nestformann Per Sandberg har uttalt at det ikke er automatikk i at FrP vil bidra til å felle en AP-regjering til fordel for en sentrumsregjering med Høyre, KrF og Venstre.

Dette har falt mange i disse partiene tungt for brystet. I disse partiene er man forferdet over at FrP ikke ser gevinsten over å velge en resirkulert Bondevik II-regjering fremfor en ren Ap-regjering. Sentrale Høyre-folk mener at en stemme på FrP dermed vil være en stemme på Jens Stoltenberg som statsminister.

Slik er det selvsagt ikke. En stemme på FrP er en stemme for fornying og forandring. En stemme på de øvrige partiene er imidlertid en stemme på den samme gamle politikken i forskjellig innpakning. De siste regjeringsskiftene har vist at det i praksis er svært lite som skiller en Ap-regjering fra en sentrum/Høyre-regjering.

FrP har gjort det klinkende klart at partiet ikke vil støtte en regjering man selv ikke er en del av. Derfor er ikke en stemme på FrP en støtte til noe som helst regjeringsalternativ som ikke inneholder FrP. Det er selvsagt valgresultatet som til syvende og sist vil avgjøre hvilke regjeringsalternativer som har mulighet for å overleve. Å planlegge borgerlig regjering uten FrP er rett og slett både useriøst og ekstremt optimistisk med tanke på de minimale mulighetene for borgerlig flertall uten FrP.

FrP knuser Høyre

I dag kom den første meningsmålingen etter at Høyre avskrev FrP som regjeringspartner. Denne målingen gir FrP en fremgang på 3,5 prosent og Høyre en tilsvarende tilbakegang. FrP er dermed jevnstor med AP om å være landets største parti.

Målingen ble påbegynt tirsdag i forrige uke, og avsluttet sist mandag. Den har altså fått med seg både de voldelige anti-Israel-demonstrasjonene i Oslo og at de tre partiene bak Bondevik II-regjeringen holdt Frp utenfor da de leverte forslag om krisetiltak til regjeringen.

Dette er meget interessante tall. Ikke minst på grunn av at hele fremgangen til FrP i praksis kommer fra Høyre. Om flere målinger de neste dagene skulle bekrefte den samme tendensen, vil det være et kraftig signal til ledelsen i Høyre om hva partiets egne velgere mener om angrepene på FrP.

Mange spådde at FrPs alenegang i regjeringsspørsmålet og i Israel-saken ville svekke partiet. Denne kraftige fremgangen kan tyde på noe annet. Høyres eneste stemme i Midtøsten-spørsmålet har vært Kåre Willoch. Det kan også være noe av forklaringen på den voldsomme velgerutvekslingen fra Høyre til FrP.

Det blir svært spennende å se om de neste målingene viser en tilsvarende trend. I så fall kan avskrivingen av FrP i realiteten være starten på en avskriving av Erna Solberg som partileder i Høyre.

Høyres skjebnevalg

Så kom avklaringen fra Høyre i den borgerlige regjeringskabalen. Høyre vraker FrP og skattepolitikken for å resirkulere den gamle Bondevik II-regjeringen sammen med KrF og Venstre. Høyre mener åpenbart at det å avskrive FrP som regjeringspartner er en strategisk genistrek som skal gjøre Høyre til et ledende parti på ikke-sosialistisk side. Jeg tror imidlertid at Erna Solberg og Høyre grovt har forregnet seg.

Bondevik II-regjeringen var det mest upopoulære og kjedelige regjeringsprosjektet i moderne tid. Det var deltakelse i denne regjeringen som for alvor tok knekken på Høyre og som plasserte partiet på fjorten prosents oppslutning. At partiet vraker muligheten for å danne et troverdig og handlekraftig alternativmed FrP til fordel for dette resirkulerte sentrumsalternativet, er mildt sagt oppsiktsvekkende. Det er grunn til å tro at Høyre som parti på langt nær står samlet i denne vurderingen.

FrP har gjort det klinkende klart at partiet ikke vil støtte en regjering man selv ikke er en del av. Dette var bakgrunnen for at Carl I Hagen i juni 2005 i praksis tok livet av Bondevik II-regjeringen før valgkampen kom skikkelig i gang. Den samme strategien har FrP holdt fast ved siden den gang.

På 80-tallet felte FrP og Carl I Hagen den sittende Willoch-regjeringen som følge av at Willoch ville øke bensinavgiften, og partiet hindret en ny Høyre-regjering med Presthus som sjef da Frp sa nei til en utvidelse av jordbuksoppgjøret. Dette burde i det minste ha lært Høyre leksen om at FrP ikke bytter bort viktige politiske standpunkter i et strategisk spill hvor gevinsten er regjeringsmakt for Høyre og sentrumspartiene.

Jeg tror at velgerne vil reagere negativt på Erna Solberg og Høyres beslutning å utelate FrP fra regjeringsplanene. Årene med Bondevik II-regjeringen gjorde disse partiene til valgtapere, mens FrP vokste kraftig. Dette skyldes ikke minst det absurde i at FrP var satt på sidelinjen av Høyre, mens Venstre ble belønnet med flere statsråder enn Stortingsrepresentanter - stikk i strid med det valgresultatet velgerne hadde gitt. Velgerne så rett og slett at dette ikke stemte med normal og demokratisk rettferdighetssans.

Å tro at en resirkulert Bondevik II-regjering vil bidra til å få Høyre på offensiven igjen, er rimelig naivt. Når Høyre markerer avstand til FrP og FrPs politikk, markerer de samtidig avstand til en rekke politiske standpunkter som deres egne velgere er enig i. Dette vil straffe Høyre.

Jeg tror derfor Tor Mikkel Wara har rett i sin uttalelse i Redaksjon 1 i går der han påpekte at sannsynligheten er større for at dette linjevalget vil avsette Erna Solberg som partileder, enn at det vil innsette henne som statsminister etter valget. Tallenes tale er i tillegg rimelig klar på at folk flest overhodet ikke ønsker Erna Solberg som statsminister.

Høyre hadde denne gangen en unik mulighet til å etablere et sterkt og realistisk regjeringsalternativ med FrP, som ville hatt troverdighet hos folk flest på å fornye, forbedre og forenkle det norske samfunnet. I stedet så velger partiet å resirkuelere den mest upopulære regjeringen man har sett i nyere tid. Det vil nok velgerne merke seg - trolig mer enn Høyre aner...

Stoltenberg har rett!

Statsminister Jens Stoltenberg etterlyser et borgerlig regjeringsalternativ og mener at norsk politikk vil tjene på en avklaring. Velgerne fortjener å få klare alternativer sier statsministeren.

Det er ikke vanskelig å være helt enig med Stoltenberg.

I sin tale til Arbeiderpartiets stortingsgruppe torsdag minnet han om at de rødgrønne hadde et alternativ og en statsministerkandidat allerede våren før forrige valg i 2005. På det tidspunktet var ikke de politiske forskjellene mellom AP, SV og SP noe mindre enn de er mellom de borgerlige partiene i dag. Imidlertid ønsket alle de tre rødgrønne partiene å samles om en enighet om å samarbeide i regjering.

Jeg er forundret over at ikke dette kan overføres til borgerlig side. I stedet har Venstre og delvis KrF gjort alt de kan for å demonisere FrP, mens Høyre har kommet med ultimatum etter ultimatum til FrP og nærmest forlangt at partiet skal forkaste sitt eget partiprogram for å få delta i regjering. Det er ikke slik man lager troverdige regjeringsalternativ.

FrP har gjort det klinkende klart at partiet vil stå fast ved sitt landsmøtevedtak om ikke å støtte en regjering man selv ikke er en del av. Det skulle da også bare mangle. Da burde det realistiske alternativt på borgerlig side vise seg raskt. Det er en regjering bestående av FrP og Høyre med en eller annen form for avtale med KrF og/eller Venstre - enten som regjeringspartnere eller som støtteparti etter modell fra byrådet i Oslo.

En regjering av Høyre, Venstre og KrF vil kun ha muligheter dersom disse partiene selv får flertall eller at AP frivillig kaster kortene og inntar rollen som støtteparti for en borgerlig mindretallsregjering. Ingenting av dette synes særlig sannsynlig.

Jens Stoltenberg peker spesielt på Høyres rolle og ansvar for å klargjøre et borgerlig regjeringsalternativ. Også her har Stoltenberg helt rett. Så lenge Høyre ikke våger å si klart at man er forberedt på å gå i regjering med FrP, virker en borgerlig avklaring langt unna.

For få måneder siden hadde FrP og Høyre flertall alene på gallupene. Dette viser at det er et potensiale for disse to partiene å gjøre jobben på egenhånd. Et avklart alternativ ville i seg selv hatt en selvforsterkende effekt som kunne styrket begge disse partiene på bekostning av KrF og Venstre. At ikke Høyre selv ser at dette er en mulighet for vekst for partiet er merkelig.

Det er i grunnen ganske påfallende at den mest konstruktive holdningen til et borgerlig regjeringsalternativ kommer fra det eneste borgerlige partiet som ikke har satt i regjering. FrP har ikke stilt et eneste ultimatum og har strukket ut en velvillig hånd om samarbeid til alle de andre borgerlige partiene. Foreløpig har det ikke hjulpet.

Velgerne fortjener klare og reelle regjeringsalternativer. Det er grunn til å undres over hvorfor ikke ledende personer i Høyre, KrF og Venstre innser dette når til og med Jens Stoltenberg gjør det?

Hamas' prinsipprogram - Et hinder for fred!

For alle dem som undres over hvorfor det aldri blir fred i Midtøsten, kan det være en god ide å sette seg inn i Hamas sitt charter (et slags prinsipprogram). Dagsavisen trykket nylig en oversatt utgave av dette charteret.

De to første punktene lyder som følger:

«Israel vil eksistere og fortsette å eksistere inntil islam utsletter det, akkurat som islam utslettet andre før det.»

«Det finnes ingen løsning på Palestina-spørsmålet unntatt gjennom jihad. Initiativer, forslag og internasjonale konferanser er alt sammen bortkastet tid og forgjeves bestrebelser.»

Dette burde gi en god indikasjon på hva som er de grunnleggende årsakene til situasjonen i Midtøsten. Den dagen Israel legger ned sine våpen vil det medføre at staten blir utslettet. Den dagen Hamas legger ned sine våpen vil det bli fred.

For som Golda Meir sa det: «Palestinerne vil få fred den dagen de begynner å elske sine barn mer enn de hater oss».

Nei til ny bomring!

Igjen er diskusjonen om bomringen i Trondheim i gang. Valgløfter fra ledende AP-politikere om å si nei til bomring og rushtidsavgift er erstattet av et forslag om å si ja til ”bomstasjoner med rushtidseffekt”. For folk flest vil det egentlig dreie seg om det samme.

I mai 2005 sikret Ap, FrP og Høyre flertall i formannskapet for å si klart nei til bompenger på strekningen Sluppen – Marienborg og Tonstad – Klett. Disse partiene stod sammen i et formannskapsvedtak som avviste bruk av bompenger eller veiprising. I dag er det bare FrP som mener det samme.

I valgkampen 2007 var Ap klokkeklar på at det var uaktuelt med innføring av veiprising fordi det var usosialt. Dette vant de valget på. Nå vil Ap gå inn for en rekke nye bomstasjoner i Trondheim . Rita Otterviks løfter til velgerne er dermed brutt.

Dette er tiltak med en minst like usosial effekt som rushtidsavgift. Ap gir dermed blaffen i sine løfter til Trondheim innbyggere og gjør helomvending i synet på slike usosiale avgifter. Disse avgiftene vil komme på toppen av økt eiendomsskatt, piggdekkavgift og økte parkeringsgebyrer. I sum blir dette en enda tøffere avgiftsbelastning for alle dem i Trondheim som har behov for bilen for å få dagen til å gå i hop.

Folk i Trondheim har god grunn til å være skuffet over Ap og ordfører Ottervik i denne saken. Bare et tydelig folkelig opprør kan hindre bystyret i Trondheim å vedta disse meningsløse og usosiale avgiftstiltakene.

Forslaget om å etablere en ny bomring med rushtidseffekt rundt Trondheim er ikke mindre enn en hån mot velgerne.

Ytringsfriheten ble taperen

Gårsdagens fredsmarkeringer ble skjemmet av pøbel som angrep og protesterte mot markeringen til støtte for Israel. Kasting av stein og flasker, avfyring av raketter og kasting av brannbombe mot Israel-venner var noen av virkemidlene som ble benyttet i det som er de verste gatekampene i Oslo på mange tiår.

Det fremstår nesten ufattelig at folk som betegner seg selv som fredsaktivister benytter denne typen virkemidler for å hindre utøvelse av ytringsfriheten. Det som kunne blitt en massiv markering for fred med støtte fra alle politiske partier og støttespillere fra begge sider i konflikten, ble i stedet fullstendig overskygget av pøblene som ville ødelegge Israel-markeringen ved Stortinget.

Stabssjef i Oslo politidistrikt, Johan Fredriksen, betegnet gårsdagen som en av de vanskeligste og tyngste utfordringene Oslo-politiet har hatt på mange tiår. Han setter også ord på hva pøblene egentlig har bidratt til: "Av respekt for de virkelige ofrene i konflikten så hadde vi håpet av demonstrantene skulle ha budskapet i fokus, og opptrådt med verdighet. Det virker som om en del grupperinger mener det er akseptabelt å drive med slike ulovligheter. De burde gå hjem og skamme seg", uttalte Fredriksen til Nettavisen.

Bedre kan det ikke sies. Mennesker som ikke aksepterer grunnleggende rettigheter som ytringsfrihet, bør ikke engasjere seg i denne typen markeringer som faktisk omhandler forholdet til grunnleggende menneskerettigheter.

Siv Jensen holdt for øvrig en meget god og balansert apell på støttemarkeringen for Israel og fred. Hele appellen kan leses her.

Hvorfor ikke Åsveien og Spongdal?

Det er mange som hadde håpet at Åsveien og Spongdal skoler ville få sine etterlengtede vedtak om nybygging i bystyrets budsjettbehandling like før jul. Det skjedde ikke. Dermed sørger de rødgrønne partiene som styrer Trondheim for at ventetiden blir enda lenger blant elever, foreldre og ansatte som har ventet på at disse skolene skal få sin helt nødvendige fornyelse.

Fremskrittspartiet fremmet forslag om å prioritere nødvendige midler til disse to prosjektene, slik at igangsetting kunne skje umiddelbart. Ingen andre partier støttet vårt forslag.

Spørsmålet som AP, SV og SP derfor må svare for, er når en helt nødvendig nybygging skal skje? Det går nemlig en grense for hvor lenge elever skal måtte akseptere en skolehverdag med dårlig innemiljø i nedslitte lokaler. FrP ønsket å gi Åsveien og Spongdal de nye skolene de fortjener. De rødgrønne partiene ønsket det ikke. Det fortjener en forklaring fra ordføreren og de rødgrønne til de mange store og små som i flere år har blitt lovet ny skole.

Uansvarlig brøytekutt!

Vinteren lager igjen problemer i Trondheimstrafikken. Det er ikke noe nytt. Det som imidlertid er nytt av året, er at de rødgrønne politikerne i bystyret med åpne øyne har sørget for større problemer gjennom å kutte drastisk i vintervedlikeholdet inneværende år.

To dager før Rita Ottervik og de andre rødgrønne vedtok busjettkuttet, ble det fremlagt en detaljert liste over konsekvensene av å kutte vinterbudsjettet med 7 millioner fra 2008 til 2009. Det ble bekreftet at et slikt kutt vil medføre både redusert snørydding og strøing, redusert bortkjøring av snø fra veikryss, redusert utkalling av brøytemannskaper og generelt dårligere fremkommelighet på vinterveiene i Trondheim.

Disse opplysningene burde selvsagt ført til at sikkerhet og fremkommelighet ble satt i høysetet i det rødgrønne budsjettforslaget som ble fremlagt like etter. Så skjedde ikke, og resultatet ser vi nå.

Det mest alvorlige er selvsagt at sikkerheten på skoleveiene og for øvrige myke trafikanter er dramatisk svekket. Å gamble med sikkerheten av økonomiske årsaker burde ikke være aktuell politikk. Det er imidlertid det vi nå ser rundt omkring på veiene i Trondheim. Det er det ordføreren og resten av det rødgrønne flertallet som må stå ansvarlig for.

Gjør ytringsfriheten absolutt!

Regjeringen vil i forbindelse med revideringen av straffeloven fjerne blasfemiparagrafen, men «utvide § 185 om hatefulle ytringer slik at denne bestemmelsen ivaretar behovet for et strafferettslig vern mot kvalifiserte angrep på trossetninger og livssyn.» Dette gjør at blasfemiparagrafen erstattes med en enda bedre mulighet til å bruke lovverket mot religionskritikk i konkrete tilfeller. Regjeringen gir dermed fra seg en unik mulighet til å erstatte den foreldede blasfemiparagrafen med en ønsket utvidelse av ytringsfriheten.

Man må huske på at det er de mest avskyelige ytringene som demonsterer ytringsfrihetens styrke. Ord og ytringer må møtes med argumenter og ord tilbake. Ytringer som omfattes av allmenn forståelse og konsensus trenger ikke beskyttelse. Det er de ytringene som vekker oppsikt og ofte avsky, som trenger beskyttelse av ytringsfriheten til å si hva man måtte mene uansett innhold.

Nå er det selvsagt slik at en absolutt ytringsfrihet ikke vil innebære fritt frem mot trusler eller injurierende utsagn. Når trusselen er konkret nok, kan den med rette rammes av andre paragrafer i straffeloven.

Det er derfor svært synd at ikke regjeringen benytter muligheten til å fjerne blasfemibestemmelsen og samtidig utvide ytringsfriheten. Ord må møtes med ord, ikke lovverk - også når det gjelder religionskritikk.

Hadde Israel noe valg?

Utviklingen i Midt-Østen har medført sterke reaksjoner verden rundt. Som vanlig er det Israel som får skylden for det som er i ferd med å skje. Men hadde Israel i realiteten noe valg?

Selvsagt kunne Israel satt med hendene i fanget og håpet at Hamas skulle avslutte rakettangrepene. Den israelske regjeringen kunne også sendt brev til Hamas med oppfordring om å stanse rakettene, eller initiert fakkeltog i Tel Aviv i protest mot angrepene. Men alle skjønner at dette ikke ville hjulpet.

Man må derfor innse at dette handler om storpolitikk. Det handler om at organisasjonen Hamas er best tjent med en levende konflikt for å beholde og utvide sin makt i de palestinske områdene. Hamas er en terrororganisasjon som har som et av de viktigste punktene i sitt charter at staten Israel skal fjernes. Med andre ord vil aldri Hamas kunne føre reelle forhandlinger med Israel om fordeling av landområder underlagt premissen at Israel skal eksistrere innenfor forsvarbare grenser. Dette er sannsynligvis bakgrunnen for at Hamas, mot alle logiske forklaringer, bryter våpenhvilen og starter rakettangrep mot Israel fra Gaza tre år etter at Israel trakk seg ut av området.

Så er det selvsagt slik at også Israel må gjøre sine strategiske vurderinger rundt intensiteten i sine angrep. Det som skjer på Gaza-stripen nå er tragisk og volden må opphøre. Dersom de sivile tapene blir store vil dette åpenbart kunne styrke Hamas og andre ekstremister i de palestinske områdene på sikt. Det går også en grense for hvor langt Israel kan gå i sine militære tilsvar, dersom konsekvensen er at Hamas på lengre sikt styrkes og konflikten eskalerer. Fred i Midt-Østen betinges av at begge parter deler ønsket om dette. Israels tidligere statsminister Golda Meir oppsummerte dette i sitt legendariske sitat «Palestinerne vil få fred den dagen de begynner å elske sine barn mer enn de hater oss».

Så tilbake til hvorvidt Israel hadde et reellt valg. Det reelle valget var det imidlertid Hamas som hadde. De valgte å avslutte våpenhvilen og igjen starte massive rakettangrep mot tilfeldige sivile mål i Israel, selv om man visste at dette kom til å bli besvart av Israel. Det er denne mangelen på ansvarlig lederskap fra Hamas som nå rammer sivilbefolkningen i Gaza. Det er det Hamas som må bære ansvaret for.