I dag kom den første meningsmålingen etter at hijab- og snikislamiseringsdebatten har rullet og gått. Tallenes tale er oppsiktsvekkende klar. Fremskrittspartiet får en fremgang på 6,3% til 29,4% og tar velgere fra alle partier utenom Venstre.
Høyre får på sin side en katastrofal oppslutning på stakkarslige 12,6%, en tilbakegang på nærmere 2%.
Kanskje Per Kristian Foss snart burde innse at hans egne velgere slett ikke deler hans hat og aversjon mot FrP.....?
fredag 27. februar 2009
Nei til kjønnsdelt undervisning
Adresseavisen kunne i går fortelle om Åsheim ungdomsskole hvor innvandrerjenter ikke hadde deltatt i svømmeundervisning de siste tre år, fordi de av religiøse grunner ikke kunne svømme sammen med andre gutter. Verken skoleledelsen eller kommunen hadde fanget opp dette tidligere.
Dette viser antakelig hvor lite bevisst man er på denne problematikken i skolen utenfor Trondheim. Det samme vil jeg si gjelder for rektors oppfølging av saken. For uten å blunke kunne rektor love at nå skulle skolen løse problemet gjennom kjønnsdelt svømmeundervisning.
Er det så enkelt? Skal en rektor helt på egen hånd og uten videre prinsipiell drøfting kunne imøtekomme slike særkrav for å løse en utfordring som har oppstått? Jeg synes overhodet ikke det. Derfor har jeg tatt initiativ til å få en prinsipiell drøfting av hvordan skolene i Trondheim skal ha en felles håndtering av denne problematikken. Min holdning er at man ikke bør akseptere kjønnsdelt undervisning i Trondheimsskolen.
Mange innvandrerungdommer slites mellom familiær kultur og tradisjon på den ene siden og norske venner og vestlig levesett på den andre siden. Jeg synes absolutt at skolen skal være et fristed for disse ungdommene hvor de kan få leve sin skolehverdag med de samme rammer som øvrige elever.
Jeg er slett ikke overbevist at alle innvandrerelever ønsker at skolen skal hensynta de samme kravene deres foreldre setter overfor dem. Tvert imot er det nok helt sikkert mange innvandrerelever som nettopp ønsker å ha et klart rammeverk i skolehverdagen som slår fast at de skal ha de samme mulighetene som vestlige elever.
Skolen bør være en arena hvor innvandrerungdom sine ønsker om integrering blir hensyntatt - ikke det motsatte. Jeg vil derfor avvise kjønnsdelt undervisning i Trondheimsskolen.
Dette viser antakelig hvor lite bevisst man er på denne problematikken i skolen utenfor Trondheim. Det samme vil jeg si gjelder for rektors oppfølging av saken. For uten å blunke kunne rektor love at nå skulle skolen løse problemet gjennom kjønnsdelt svømmeundervisning.
Er det så enkelt? Skal en rektor helt på egen hånd og uten videre prinsipiell drøfting kunne imøtekomme slike særkrav for å løse en utfordring som har oppstått? Jeg synes overhodet ikke det. Derfor har jeg tatt initiativ til å få en prinsipiell drøfting av hvordan skolene i Trondheim skal ha en felles håndtering av denne problematikken. Min holdning er at man ikke bør akseptere kjønnsdelt undervisning i Trondheimsskolen.
Mange innvandrerungdommer slites mellom familiær kultur og tradisjon på den ene siden og norske venner og vestlig levesett på den andre siden. Jeg synes absolutt at skolen skal være et fristed for disse ungdommene hvor de kan få leve sin skolehverdag med de samme rammer som øvrige elever.
Jeg er slett ikke overbevist at alle innvandrerelever ønsker at skolen skal hensynta de samme kravene deres foreldre setter overfor dem. Tvert imot er det nok helt sikkert mange innvandrerelever som nettopp ønsker å ha et klart rammeverk i skolehverdagen som slår fast at de skal ha de samme mulighetene som vestlige elever.
Skolen bør være en arena hvor innvandrerungdom sine ønsker om integrering blir hensyntatt - ikke det motsatte. Jeg vil derfor avvise kjønnsdelt undervisning i Trondheimsskolen.
onsdag 25. februar 2009
Sosialistisk brannfakkel fra Danmark
Mens innvandringsdebatten raser som verst her hjemme, og skjellsordene hagler mot alle som våger å rette et kritisk fokus på deler av politikken, kan det være interessant å se hvordan debatten går ellers i Norden.
I Danmark har lederen av SVs søsterparti i Danmark, Sosialistleder Villy Søvndal, gått kraftig ut mot straffebestemmelser for religionskritikk og mot innskrenkinger i ytringsfriheten. Han sier:
Det er prisverdig å arbeide mot rasisme og diskriminering, men det er likevel god grunn til å være på vakt overfor presset som noen muslimske land legger på nettopp denne konferansen.For i ly av det fine formål forsøker representanter for en rekke udemokratiske regimer å gjøre religionskritikk til en overtredelse av menneskerettighetene. De samme landene som steiner kvinner og homoseksuelle i religionens navn og forbyr deres borgere retten til å ytre seg fritt, vil nå forsøke å lukke munnen på de mennesker verden over, som våger å kritisere islam, kristendom og de øvrige religioner. Det skal de ikke få lov til.
Bedre kan det ikke sies. Når får vi oppleve et tilsvarende forsvar av grunnleggende frihetsverdier fra Kristin Halvorsen og andre norske SV'ere....?
I Danmark har lederen av SVs søsterparti i Danmark, Sosialistleder Villy Søvndal, gått kraftig ut mot straffebestemmelser for religionskritikk og mot innskrenkinger i ytringsfriheten. Han sier:
Det er prisverdig å arbeide mot rasisme og diskriminering, men det er likevel god grunn til å være på vakt overfor presset som noen muslimske land legger på nettopp denne konferansen.For i ly av det fine formål forsøker representanter for en rekke udemokratiske regimer å gjøre religionskritikk til en overtredelse av menneskerettighetene. De samme landene som steiner kvinner og homoseksuelle i religionens navn og forbyr deres borgere retten til å ytre seg fritt, vil nå forsøke å lukke munnen på de mennesker verden over, som våger å kritisere islam, kristendom og de øvrige religioner. Det skal de ikke få lov til.
Bedre kan det ikke sies. Når får vi oppleve et tilsvarende forsvar av grunnleggende frihetsverdier fra Kristin Halvorsen og andre norske SV'ere....?
tirsdag 24. februar 2009
- Hotas av muslimska åsiktspoliser
Dette er overskriften på en artikkel som stod på trykk i den svenske avisen Sydsvenskan 10. februar. Artikkelen går i dybden på unge liberale innvandrerjenters situasjon i Malmø og er en av mange oppfølginger av rapporten som slo fast at det foregikk en betydelig radikalisert islamisering i Malmøs forsteder. Artikkelen gjengis her i sin helhet:
Flickor förbjuds att bada, dansa och spela musik. Kvinnor får inte gå på stan, ta studielån eller jobba. Allt mer blir ”haram” – förbjudet. Muslimska kvinnor som vill ”leva svenskt” känner sig förföljda. Sydsvenskan har träffat nittonåriga Shirin, som i sin gymnasieskola i Malmö ständigt får höra tjat om att bära slöja och traditionella muslimska kläder.
När Shirin var fjorton år valde hennes mamma att fly från Iran med sina tre tonårsdöttrar. De stod inte ut med det kvinnoförtryck som utövas där i islams namn. Men i Malmö har de till sin fasa fått uppleva samma sorts förnedring.De trakasseras av muslimska män och kvinnor, som ständigt ifrågasätter deras klädsel, deras matvanor och hela deras livsstil. – Jag kallar mig muslim och tror på Gud, men jag är ingen praktiserande muslim. Jag vill själv bestämma hur jag lever mitt liv. Ingen annan ska få pracka på mig sin livsstil, säger Shirin.
Varje dag Shirin går till skolan oroar hon sig för att hon ska mötas av nya påhopp för sin klädstil och livsstil. Av rädsla för obehag vill hon inte framträda med namn och bild. Hon är en liten späd tjej i tajta jeans, pösig dunjacka och moderiktiga skor. Hon är hårt sminkad och har ett stort burrigt hårsvall. Shirin är trött på det ständiga tjat hon får höra från muslimska skolkamrater – både killar och tjejer – om att hon inte uppfyller Koranens alla stränga levnadsregler.
De kommer fram till Shirin på hennes gymnasieskola i Malmö och påpekar att en sann muslim minsann inte äter fläskkött på skolbespisningen, att den som tror på islam absolut inte får dricka öl och vin eller att en rättrogen kvinna inte får klä sig som Shirin i kjol och linne. De tycker att en flicka från Iran måste bära slöja: ”Du klär dig i korta kjolar och sminkar dig. Uppträd inte som en hora. Ta på dig slöjan!” – De säger att jag som muslimsk kvinna inte ska visa armarna och axlarna. Jag blir irriterad. Men jag bryr mig inte. De kan inte tvinga mig, säger Shirin.
Men visst bryr hon sig. Shirin är märkbart störd över att både hon och andra tjejer på skolan som valt att leva västerländskt ständigt trakasseras av åsiktspoliser, som påpekar att deras klädstil och levnadssätt är ”haram” – förbjudet enligt islam.
Men Shirin är ändå tacksam för att hon inte hamnat i samma kvinnofälla som sin storasyster. – Hon har gift sig med en arabisk man. Hon har det verkligt svårt. Han förbjuder henne att bära kjol. Hon får inte bada, inte simma. Hon får inte ens ta killar i hand när hon ska hälsa. Shirins familj är stolt över att hon är en ung kvinna som vill vara självständig och bestämma över sitt eget liv.
Hon får starkt stöd av sin mamma och sin pojkvän – ett förhållande som skulle fördömas starkt om hennes muslimska skolkamrater kände till det. – Det är orättvist att Shirin ska få höra sån här skit, säger pojkvännen.– Ja, det är synd om Shirin, säger mamman. Hon är hela tiden jättetyst i skolan. Och hon kommer ständigt i bråk med andra tjejer, ibland också med pojkarna.
För fem år sedan tog Shirins mamma ett livsavgörande beslut: hon flydde från Teheran till Sverige för att komma undan en tillvaro där hon blivit sin mans egendom. Hon berättar hur förtrycket mot Irans kvinnor ökar. Det finns ett ökat tryck att inte bara separera män från kvinnor i arbetslivet. De ska dessutom skiljas åt i gatulivet, i parker, i bussar och på tåg. Nu uppmuntrar Shirins mamma alla sina tre döttrar att stå emot det grupptryck de utsätts för av fundamentalister i Sverige. – Jag säger till Shirin att hon måste stå på sig och göra som hon själv vill.
Rektorn på Shirins gymnasieskola blir förvånad när Sydsvenskan ringer upp och berättar att flera av hans elever trakasseras för att de inte lever renlärigt muslimskt. – Jag har inte hört talas om att det förekommer. Det kan inte vara något stort problem. Här tillåter vi alla trosinriktningar, säger han.Men fenomenet med åsiktspoliser är utbrett. Det blir tydligt när man studerar chatsidor på internet där unga fundamentalistiska män talar om för muslimska kvinnor hur de ska uppföra sig. ”Som vanligt är det kvinnans klädsel som ska granskas och hennes personlighet bedöms utifrån det, vare sig hon har korta kjolar eller slöja. Varför är det hårdare krav på att tjejer ska klä sig anständigt mer än vad kraven är på killar? ” skriver en ung kvinna på diskussionforumet sindbad.se. Hon får omedelbart svar: ”Kvinnan ska täcka sig för att skyddas mot männens lustar!”
Sydsvenskan har talat med en rad både yngre och medelålders kvinnor som berättar om hur de kan översköljas av kritik från muslimska män och kvinnor på gatan, i matbutiken, i tvättstugan eller på föräldramötet i skolan för att de inte följer en sträng uttolkning av Koranens levnadsregler. Många är så rädda för att utsättas för hot och repressalier att de inte vågar framträda med namn och bild. Nalin Pekgul, ordförande i socialdemokratiska kvinnoförbundet, väckte uppmärksamhet när hon flyttade från Stockholmsförorten Rinkeby för att slippa undan det religiösa grupptrycket.
Hennes erfarenhet är långt ifrån unik. – Vi blev kallade ”hora” och för att vara mot islam, säger en ung kvinna som nyligen lämnade Rosengård tillsammans med två väninnor som ville leva västerländskt. En bosnisk kvinna berättar hur en somalisk grannfru ständigt varnar henne för att hon kommer ”att brinna i helvetet” på grund av sin livsstil. ”Allt du gör nu kommer du att straffas för efter döden”, säger hon.
Hon återger också ett samtal som hennes trettonårige son fört på gården med en jämngammal muslimsk pojke: – Är din mamma hora? undrade kamraten. – Nej, svarade sonen. – Men din mamma har ju ingen slöja. Hon går ut i kort kjol och korta byxor. Det är ju underkläder! Det är naturligtvis lättare för en flicka att motstå trycket från muslimer med en fundamentalistisk kvinnosyn om flickan har stöd från den egna familjen. Men ofta kommer motståndet mot att leva västerländskt från flickans egna föräldrar och syskon. Och det är inte lätt för en ung kvinna att frigöra sig från sådana påtryckningar.
Fatima är en ung muslimsk kvinna som nyligen börjat studera vid universitetet i Lund. Hon är mån om att själv få bestämma över sitt liv, men hon vet att det ständigt finns åsiktspoliser som följer hennes rörelser:– Som kvinna är man alltid ansvarig inför andra för vad man gör. Det finns alltid ögon som tittar på mig i den muslimska gruppen. Det går mycket skvaller och rykten. Skvallret når lätt fram till den egna familjen, säger hon. Trots att hennes pappa kräver att hon lever sitt liv enligt sträng muslimsk praxis och att hon absolut måste bära hijab när hon befinner sig utanför hemmet har Fatima valt att kasta slöjan under studenttiden i Lund. – Det är viktigt för tjejer att bevara sin heder. Men det sjuka är att det är helt olika regler för killar och tjejer. Man är strängare med oss tjejer. Killarna får ha flickvänner, men vi får inte ha pojkvänner. Det är något som tjejer måste smyga med.
Trots att Fatima egentligen inte attraheras av ett utsvävande liv med pojkvänner, diskobesök och krogliv så är hon ändå angelägen om att få bryta sig loss från den inbundenhet som hon upplevt under uppväxtåren.Redan som trettonåring tog hon på sig slöjan. Numera använder hon sin hijab bara när hon träffar sin pappa. – Det är inte så att alla muslimska tjejer vill gå på krogen, gå på diskotek eller på andra sätt ägna sig åt uteliv. Det som lockar är att man vill ha kontroll över sig själv, säger Fatima. – Man vill ju inte bara vara kontrollerad av andra. Det är en schablonbild att muslimska tjejer vill gå på disko. Vad vi vill ha är mer av frihet.
Flickor förbjuds att bada, dansa och spela musik. Kvinnor får inte gå på stan, ta studielån eller jobba. Allt mer blir ”haram” – förbjudet. Muslimska kvinnor som vill ”leva svenskt” känner sig förföljda. Sydsvenskan har träffat nittonåriga Shirin, som i sin gymnasieskola i Malmö ständigt får höra tjat om att bära slöja och traditionella muslimska kläder.
När Shirin var fjorton år valde hennes mamma att fly från Iran med sina tre tonårsdöttrar. De stod inte ut med det kvinnoförtryck som utövas där i islams namn. Men i Malmö har de till sin fasa fått uppleva samma sorts förnedring.De trakasseras av muslimska män och kvinnor, som ständigt ifrågasätter deras klädsel, deras matvanor och hela deras livsstil. – Jag kallar mig muslim och tror på Gud, men jag är ingen praktiserande muslim. Jag vill själv bestämma hur jag lever mitt liv. Ingen annan ska få pracka på mig sin livsstil, säger Shirin.
Varje dag Shirin går till skolan oroar hon sig för att hon ska mötas av nya påhopp för sin klädstil och livsstil. Av rädsla för obehag vill hon inte framträda med namn och bild. Hon är en liten späd tjej i tajta jeans, pösig dunjacka och moderiktiga skor. Hon är hårt sminkad och har ett stort burrigt hårsvall. Shirin är trött på det ständiga tjat hon får höra från muslimska skolkamrater – både killar och tjejer – om att hon inte uppfyller Koranens alla stränga levnadsregler.
De kommer fram till Shirin på hennes gymnasieskola i Malmö och påpekar att en sann muslim minsann inte äter fläskkött på skolbespisningen, att den som tror på islam absolut inte får dricka öl och vin eller att en rättrogen kvinna inte får klä sig som Shirin i kjol och linne. De tycker att en flicka från Iran måste bära slöja: ”Du klär dig i korta kjolar och sminkar dig. Uppträd inte som en hora. Ta på dig slöjan!” – De säger att jag som muslimsk kvinna inte ska visa armarna och axlarna. Jag blir irriterad. Men jag bryr mig inte. De kan inte tvinga mig, säger Shirin.
Men visst bryr hon sig. Shirin är märkbart störd över att både hon och andra tjejer på skolan som valt att leva västerländskt ständigt trakasseras av åsiktspoliser, som påpekar att deras klädstil och levnadssätt är ”haram” – förbjudet enligt islam.
Men Shirin är ändå tacksam för att hon inte hamnat i samma kvinnofälla som sin storasyster. – Hon har gift sig med en arabisk man. Hon har det verkligt svårt. Han förbjuder henne att bära kjol. Hon får inte bada, inte simma. Hon får inte ens ta killar i hand när hon ska hälsa. Shirins familj är stolt över att hon är en ung kvinna som vill vara självständig och bestämma över sitt eget liv.
Hon får starkt stöd av sin mamma och sin pojkvän – ett förhållande som skulle fördömas starkt om hennes muslimska skolkamrater kände till det. – Det är orättvist att Shirin ska få höra sån här skit, säger pojkvännen.– Ja, det är synd om Shirin, säger mamman. Hon är hela tiden jättetyst i skolan. Och hon kommer ständigt i bråk med andra tjejer, ibland också med pojkarna.
För fem år sedan tog Shirins mamma ett livsavgörande beslut: hon flydde från Teheran till Sverige för att komma undan en tillvaro där hon blivit sin mans egendom. Hon berättar hur förtrycket mot Irans kvinnor ökar. Det finns ett ökat tryck att inte bara separera män från kvinnor i arbetslivet. De ska dessutom skiljas åt i gatulivet, i parker, i bussar och på tåg. Nu uppmuntrar Shirins mamma alla sina tre döttrar att stå emot det grupptryck de utsätts för av fundamentalister i Sverige. – Jag säger till Shirin att hon måste stå på sig och göra som hon själv vill.
Rektorn på Shirins gymnasieskola blir förvånad när Sydsvenskan ringer upp och berättar att flera av hans elever trakasseras för att de inte lever renlärigt muslimskt. – Jag har inte hört talas om att det förekommer. Det kan inte vara något stort problem. Här tillåter vi alla trosinriktningar, säger han.Men fenomenet med åsiktspoliser är utbrett. Det blir tydligt när man studerar chatsidor på internet där unga fundamentalistiska män talar om för muslimska kvinnor hur de ska uppföra sig. ”Som vanligt är det kvinnans klädsel som ska granskas och hennes personlighet bedöms utifrån det, vare sig hon har korta kjolar eller slöja. Varför är det hårdare krav på att tjejer ska klä sig anständigt mer än vad kraven är på killar? ” skriver en ung kvinna på diskussionforumet sindbad.se. Hon får omedelbart svar: ”Kvinnan ska täcka sig för att skyddas mot männens lustar!”
Sydsvenskan har talat med en rad både yngre och medelålders kvinnor som berättar om hur de kan översköljas av kritik från muslimska män och kvinnor på gatan, i matbutiken, i tvättstugan eller på föräldramötet i skolan för att de inte följer en sträng uttolkning av Koranens levnadsregler. Många är så rädda för att utsättas för hot och repressalier att de inte vågar framträda med namn och bild. Nalin Pekgul, ordförande i socialdemokratiska kvinnoförbundet, väckte uppmärksamhet när hon flyttade från Stockholmsförorten Rinkeby för att slippa undan det religiösa grupptrycket.
Hennes erfarenhet är långt ifrån unik. – Vi blev kallade ”hora” och för att vara mot islam, säger en ung kvinna som nyligen lämnade Rosengård tillsammans med två väninnor som ville leva västerländskt. En bosnisk kvinna berättar hur en somalisk grannfru ständigt varnar henne för att hon kommer ”att brinna i helvetet” på grund av sin livsstil. ”Allt du gör nu kommer du att straffas för efter döden”, säger hon.
Hon återger också ett samtal som hennes trettonårige son fört på gården med en jämngammal muslimsk pojke: – Är din mamma hora? undrade kamraten. – Nej, svarade sonen. – Men din mamma har ju ingen slöja. Hon går ut i kort kjol och korta byxor. Det är ju underkläder! Det är naturligtvis lättare för en flicka att motstå trycket från muslimer med en fundamentalistisk kvinnosyn om flickan har stöd från den egna familjen. Men ofta kommer motståndet mot att leva västerländskt från flickans egna föräldrar och syskon. Och det är inte lätt för en ung kvinna att frigöra sig från sådana påtryckningar.
Fatima är en ung muslimsk kvinna som nyligen börjat studera vid universitetet i Lund. Hon är mån om att själv få bestämma över sitt liv, men hon vet att det ständigt finns åsiktspoliser som följer hennes rörelser:– Som kvinna är man alltid ansvarig inför andra för vad man gör. Det finns alltid ögon som tittar på mig i den muslimska gruppen. Det går mycket skvaller och rykten. Skvallret når lätt fram till den egna familjen, säger hon. Trots att hennes pappa kräver att hon lever sitt liv enligt sträng muslimsk praxis och att hon absolut måste bära hijab när hon befinner sig utanför hemmet har Fatima valt att kasta slöjan under studenttiden i Lund. – Det är viktigt för tjejer att bevara sin heder. Men det sjuka är att det är helt olika regler för killar och tjejer. Man är strängare med oss tjejer. Killarna får ha flickvänner, men vi får inte ha pojkvänner. Det är något som tjejer måste smyga med.
Trots att Fatima egentligen inte attraheras av ett utsvävande liv med pojkvänner, diskobesök och krogliv så är hon ändå angelägen om att få bryta sig loss från den inbundenhet som hon upplevt under uppväxtåren.Redan som trettonåring tog hon på sig slöjan. Numera använder hon sin hijab bara när hon träffar sin pappa. – Det är inte så att alla muslimska tjejer vill gå på krogen, gå på diskotek eller på andra sätt ägna sig åt uteliv. Det som lockar är att man vill ha kontroll över sig själv, säger Fatima. – Man vill ju inte bara vara kontrollerad av andra. Det är en schablonbild att muslimska tjejer vill gå på disko. Vad vi vill ha är mer av frihet.
mandag 23. februar 2009
Snikislamisering og politisk korrekthet
Siv Jensens tale til landsstyret i FrP i helgen har skapt bølger. Også denne gangen er det FrPs advarsler mot økende radikalisert islamisme som har fått det politisk korrekte Norge til å hente frem velkjente skjellsord og karakteristikker mot Siv Jensen og FrP.
Bakgrunnen for ordkrigen er at Siv Jensen i sin tale advarte mot økende islamistisk radikalisering ved å henvise til utviklingen i bydelen Rosengård utenfor Malmø. I denne bydelen er svenske regler og normer langt på vei satt til side til fordel for radikal islamisme. Dette dokumenteres blant annet i rapporten "Hot mot demokrati og vardegrund - en lagesbild från Malmø" som kom fra den svenske Forsvarshøgskolan i slutten av januar. Den svenske avisen Sydsvenskan refererte i kjølvannet av rapporten blant annet at kvinner som ikke bar slør i Rosengård ble trakassert, at nyankomne ble oppfordret til å ikke ha kontakt med svensker, tvangsgifte av tenåringsjenter og at jenter og gutter ikke får leke sammen.
Den svenske integrasjonsministeren Nyamko Sabuni var også klar i sin tale etter å ha tatt i mot rapporten. I en pressemelding gikk regjeringen sterkt ut mot de fundamentalistiske gruppene og slo fast at svenske lover og rettigheter også skal gjelde for de som bor i Rosengård.
Dette er altså situasjonen i vårt naboland nå. Er det da uhyrlig at Siv Jensen bruker bydelen som eksempel på hva som kan skje i Oslo dersom man ikke tar utfordringene på alvor? Reaksjonene fra det øvrige politiske miljøet kan tyde på at man nettopp ikke tar det på alvor.
Fra Islamsk Råd og Ashgar Ali er reaksjonene velkjente. Som annen innvandringskritikk blir Siv Jensens advarsler sammenlignet med "mellomkrigsretorikk". Det symptomatiske og ironiske i dette er jo at dette er den samme mannen som, tross gjentatte oppfordringerer, ikke klarte å ta avstand fra dødsstraff for homofili etter en debatt i november 2007.
Ingen bør imidlertid være i tvil om at grunnleggende demokratiske frihetsverdier er under kraftig press både i Norge, Norden og Vesten for øvrig. Man kan selvsagt velge å lukke øynene for denne utviklingen og tro at det vil gå over av seg selv. Man kan tro at det løses gjennom ensidig fokus på dialog - som i disse tilfellene i praksis vil være en monolog. Eller man kan ta utfordringen på alvor og slå fast at grunnleggende verdier i det norske samfunnet står fast og ikke lar seg kompromisse med. Det er sistnevnte Siv Jensen nå prisverdig har gjort på vegne av FrP.
De siste to ukene har den norske flertallsregjeringen lagt både ytringsfrihet for religionskritikk og politiets nøytralitet på forhandlingsbordet for det plurale Norge. Det står derfor ikke til troende når Jens Stoltenberg avviser Siv Jensens advarsler med at dette er noe alle partier i Norge er enige om. I bunn og grunn er det dette politikk burde handle om - hvordan ivareta og sikre de verdiene som sikrer og beskytter den enkeltes frihet.
Den dagen disse verdiene og rettighetene kompromisses bort har vi ganske enkelt tapt.
Bakgrunnen for ordkrigen er at Siv Jensen i sin tale advarte mot økende islamistisk radikalisering ved å henvise til utviklingen i bydelen Rosengård utenfor Malmø. I denne bydelen er svenske regler og normer langt på vei satt til side til fordel for radikal islamisme. Dette dokumenteres blant annet i rapporten "Hot mot demokrati og vardegrund - en lagesbild från Malmø" som kom fra den svenske Forsvarshøgskolan i slutten av januar. Den svenske avisen Sydsvenskan refererte i kjølvannet av rapporten blant annet at kvinner som ikke bar slør i Rosengård ble trakassert, at nyankomne ble oppfordret til å ikke ha kontakt med svensker, tvangsgifte av tenåringsjenter og at jenter og gutter ikke får leke sammen.
Den svenske integrasjonsministeren Nyamko Sabuni var også klar i sin tale etter å ha tatt i mot rapporten. I en pressemelding gikk regjeringen sterkt ut mot de fundamentalistiske gruppene og slo fast at svenske lover og rettigheter også skal gjelde for de som bor i Rosengård.
Dette er altså situasjonen i vårt naboland nå. Er det da uhyrlig at Siv Jensen bruker bydelen som eksempel på hva som kan skje i Oslo dersom man ikke tar utfordringene på alvor? Reaksjonene fra det øvrige politiske miljøet kan tyde på at man nettopp ikke tar det på alvor.
Fra Islamsk Råd og Ashgar Ali er reaksjonene velkjente. Som annen innvandringskritikk blir Siv Jensens advarsler sammenlignet med "mellomkrigsretorikk". Det symptomatiske og ironiske i dette er jo at dette er den samme mannen som, tross gjentatte oppfordringerer, ikke klarte å ta avstand fra dødsstraff for homofili etter en debatt i november 2007.
Ingen bør imidlertid være i tvil om at grunnleggende demokratiske frihetsverdier er under kraftig press både i Norge, Norden og Vesten for øvrig. Man kan selvsagt velge å lukke øynene for denne utviklingen og tro at det vil gå over av seg selv. Man kan tro at det løses gjennom ensidig fokus på dialog - som i disse tilfellene i praksis vil være en monolog. Eller man kan ta utfordringen på alvor og slå fast at grunnleggende verdier i det norske samfunnet står fast og ikke lar seg kompromisse med. Det er sistnevnte Siv Jensen nå prisverdig har gjort på vegne av FrP.
De siste to ukene har den norske flertallsregjeringen lagt både ytringsfrihet for religionskritikk og politiets nøytralitet på forhandlingsbordet for det plurale Norge. Det står derfor ikke til troende når Jens Stoltenberg avviser Siv Jensens advarsler med at dette er noe alle partier i Norge er enige om. I bunn og grunn er det dette politikk burde handle om - hvordan ivareta og sikre de verdiene som sikrer og beskytter den enkeltes frihet.
Den dagen disse verdiene og rettighetene kompromisses bort har vi ganske enkelt tapt.
fredag 20. februar 2009
Utstillingsvinduet er knust!
Trondheim kommune er nå i en situasjon med alvorlige økonomiske problemer. Etter en rekke gode år, er situasjonen nå så alvorlig at byens innbyggere vil oppleve merkbare kutt i tjenestetilbudet. Dette skjer fordi de rødgrønne partiene i Trondheim ikke har tatt advarsler på alvor, men fortsatt en uansvarlig overbudspolitikk og en risikofylt økonomisk linje.
Trondheim kommune har de siste årene hatt høyere inntekter enn noen gang. Likevel har de rødgrønne tredoblet eiendomsskatten og foretatt rekordstore låneopptak. Hva skal de da gjøre når krisen nå melder seg for alvor?
Svaret synes ganske opplagt – byens innbyggere må betale enda mer for dårligere tjenester. Det er allerede foreslått omfattende kutt som vil ramme folk flest i Trondheim. Både sykehjem, skoler og barnehager vil oppleve dramatiske kutt i årene fremover. For FrP vil dette ikke være akseptabelt.
I siste års budsjetter er økte driftsutgifter dekt inn gjennom lånte midler. Det er altså slik at kommunen betaler løpende utgifter med lånte penger. Overført til hver enkelts privatøkonomi skjønner de fleste at man har problemer den dagen man må ta opp lån for å dekke løpende utgifter. Dette har vært situasjonen i rødgrønne Trondheim.
Denne uken fikk vi meldingen om at Trondheim på toppen av alle vanskelighetene nå går med et dramatisk underskudd for første gang på sytten år. FrP mener at dette krever handling, og at tiden for å handle bør være nå. Det bør snart være på tide å stille spørsmål ved om byråkratiet og kommunen drives så rasjonelt og godt som den burde. Er det nødvendig at skattebetalerne skal betale for alle de oppgavene som gjøres av kommunen i dag, eller burde man konsentrert seg mer om de lovpålagte kjerneoppgavene som eldreomsorg og skole?
En rødgrønn politikk som gir mer til alt, gjør nødvendigvis at det blir mindre til dem som trenger det mest. Med den økonomiske krisen som nå er oppstått i kommunen, er det rødgrønne utstillingvinduet gått i tusen knas.
Trondheim kommune har de siste årene hatt høyere inntekter enn noen gang. Likevel har de rødgrønne tredoblet eiendomsskatten og foretatt rekordstore låneopptak. Hva skal de da gjøre når krisen nå melder seg for alvor?
Svaret synes ganske opplagt – byens innbyggere må betale enda mer for dårligere tjenester. Det er allerede foreslått omfattende kutt som vil ramme folk flest i Trondheim. Både sykehjem, skoler og barnehager vil oppleve dramatiske kutt i årene fremover. For FrP vil dette ikke være akseptabelt.
I siste års budsjetter er økte driftsutgifter dekt inn gjennom lånte midler. Det er altså slik at kommunen betaler løpende utgifter med lånte penger. Overført til hver enkelts privatøkonomi skjønner de fleste at man har problemer den dagen man må ta opp lån for å dekke løpende utgifter. Dette har vært situasjonen i rødgrønne Trondheim.
Denne uken fikk vi meldingen om at Trondheim på toppen av alle vanskelighetene nå går med et dramatisk underskudd for første gang på sytten år. FrP mener at dette krever handling, og at tiden for å handle bør være nå. Det bør snart være på tide å stille spørsmål ved om byråkratiet og kommunen drives så rasjonelt og godt som den burde. Er det nødvendig at skattebetalerne skal betale for alle de oppgavene som gjøres av kommunen i dag, eller burde man konsentrert seg mer om de lovpålagte kjerneoppgavene som eldreomsorg og skole?
En rødgrønn politikk som gir mer til alt, gjør nødvendigvis at det blir mindre til dem som trenger det mest. Med den økonomiske krisen som nå er oppstått i kommunen, er det rødgrønne utstillingvinduet gått i tusen knas.
torsdag 19. februar 2009
SV-politiker vil nekte politiet å bruke regntøy
Bystyrerepresentant Amir Payan (SV) i Bergen mener at politifolk ikke bør kunne bruke sydvest hvis ikke også hijab tillates i politiet. SV'eren går derfor løs på politiets bruk av regntøy i tjenesten.
SV-politikeren mener sydvesten er et kulturelt symbol og er derfor motstander av bruk av sydvest i politiet. De siste dagene har flere reagert på at politifolk i Bergen har hatt på seg sydvest i regnværet.
Det ser dermed ut som om SV'erne overhodet ikke vil bøye seg for strategene i AP som har funnet ut at denne saken bør legges død så fort som overhodet mulig. Her gjelder det bare for SV å stå på prinsippene....
SV-politikeren mener sydvesten er et kulturelt symbol og er derfor motstander av bruk av sydvest i politiet. De siste dagene har flere reagert på at politifolk i Bergen har hatt på seg sydvest i regnværet.
Det ser dermed ut som om SV'erne overhodet ikke vil bøye seg for strategene i AP som har funnet ut at denne saken bør legges død så fort som overhodet mulig. Her gjelder det bare for SV å stå på prinsippene....
onsdag 18. februar 2009
Aktiv dødshjelp - utelukket debattema?
Laila Dåvøy og andre KrF-topper er rystet over at et flertall i programkomiteen i FrP går inn for å åpne for aktiv dødshjelp. —Jeg synes det er alarmerende at FrP vil debattere dette, uttalte Dåvøy til Dagbladet i går. Det er altså ikke aktiv dødshjelp i seg selv og erfaringene med dette - slik det fungerer i Luxemburg Nederland, Belgia og Sveits - KrF reagerer på, men at FrP vil ta debatten.
Jeg må medgi at jeg er minst like usikker i spørsmålet om aktiv dødshjelp, som jeg er i spørsmålet om heroinutdeling til narkomane. Det finnes åpenbare argumenter både for og imot, selv om jeg foreløpig nok heller mot å være for begge deler. Jeg er imidlertid helt sikker på at debatten er nødvendig og at det er helt riktig at det er et parti som FrP som skal ta denne.
På samme måte som med heroinutdeling til narkomane, så er aktiv dødshjelp gjennomført i andre europeiske land. Erfaringene derfra vil sannsynligvis være avgjørende når jeg bestemmer meg for hvordan jeg skal stemme i denne saken på FrPs landsmøte i mai. Har aktiv dødshjelp medført reduserte lidelser for alvorlig syke som ikke lenger har håp? Er legestanden komfortabel med at de kan få avslutning av liv som en del av sin yrkeshverdag? Er man sikker på at dødshjelp kun utføres der den enkelte pasient selv er i stand til å fatte beslutning om eget liv? Kan man garantere at dette kun skjer med verdighetsbegrunnelser og ikke økonomiske begrunnelser?
Jeg vet ikke om konklusjonene fra Luxemburg Nederland, Belgia og Sveits er entydige på disse spørsmålene. Jeg vet heller ikke om det er mulig å være entydig på dette. Jeg er imidlertid rimelig sikker på at det allerede i dag foregår aktiv dødshjelp i Norge - også utover de tilfellene som har nådd offentlighetens lys. Da skulle det bare mangle at ikke et moderne parti som FrP tar debatten.
At KrF ikke en gang ønsker debatt om temaet, sier vel mer om KrF enn det gjør om FrP og partiets programkomite. KrF har som kjent ingen problemer med å gå inn for en detaljstyring av enkeltmenneskers liv fra vugge til grav. For meg som liberalist vil dette i bunn og grunn og grovt sagt handle om eierskapet til ens siste åndedrag. Det skal selvsagt ikke ligge andre steder enn hos den enkelte - uavhengig av hvor syk man måtte være.
Men dette er vanskelig. Veldig vanskelig. Derfor er det nødvendig med bred og grundig debatt, slik FrP nå har lagt opp til. Som i det kontroversielle spørsmålet om heroinutdeling, handler dette om grunnleggende verdighet i livets siste fase. Man skal være rimelig skråsikker på at denne verdigheten allerede er vel ivaretatt i det norske samfunnet, for å kunne avlyse en debatt om et slikt tema. Den skråsikkerheten har ikke jeg, og jeg ønsker derfor debatten om aktiv dødshjelp velkommen.
Jeg må medgi at jeg er minst like usikker i spørsmålet om aktiv dødshjelp, som jeg er i spørsmålet om heroinutdeling til narkomane. Det finnes åpenbare argumenter både for og imot, selv om jeg foreløpig nok heller mot å være for begge deler. Jeg er imidlertid helt sikker på at debatten er nødvendig og at det er helt riktig at det er et parti som FrP som skal ta denne.
På samme måte som med heroinutdeling til narkomane, så er aktiv dødshjelp gjennomført i andre europeiske land. Erfaringene derfra vil sannsynligvis være avgjørende når jeg bestemmer meg for hvordan jeg skal stemme i denne saken på FrPs landsmøte i mai. Har aktiv dødshjelp medført reduserte lidelser for alvorlig syke som ikke lenger har håp? Er legestanden komfortabel med at de kan få avslutning av liv som en del av sin yrkeshverdag? Er man sikker på at dødshjelp kun utføres der den enkelte pasient selv er i stand til å fatte beslutning om eget liv? Kan man garantere at dette kun skjer med verdighetsbegrunnelser og ikke økonomiske begrunnelser?
Jeg vet ikke om konklusjonene fra Luxemburg Nederland, Belgia og Sveits er entydige på disse spørsmålene. Jeg vet heller ikke om det er mulig å være entydig på dette. Jeg er imidlertid rimelig sikker på at det allerede i dag foregår aktiv dødshjelp i Norge - også utover de tilfellene som har nådd offentlighetens lys. Da skulle det bare mangle at ikke et moderne parti som FrP tar debatten.
At KrF ikke en gang ønsker debatt om temaet, sier vel mer om KrF enn det gjør om FrP og partiets programkomite. KrF har som kjent ingen problemer med å gå inn for en detaljstyring av enkeltmenneskers liv fra vugge til grav. For meg som liberalist vil dette i bunn og grunn og grovt sagt handle om eierskapet til ens siste åndedrag. Det skal selvsagt ikke ligge andre steder enn hos den enkelte - uavhengig av hvor syk man måtte være.
Men dette er vanskelig. Veldig vanskelig. Derfor er det nødvendig med bred og grundig debatt, slik FrP nå har lagt opp til. Som i det kontroversielle spørsmålet om heroinutdeling, handler dette om grunnleggende verdighet i livets siste fase. Man skal være rimelig skråsikker på at denne verdigheten allerede er vel ivaretatt i det norske samfunnet, for å kunne avlyse en debatt om et slikt tema. Den skråsikkerheten har ikke jeg, og jeg ønsker derfor debatten om aktiv dødshjelp velkommen.
mandag 16. februar 2009
Ronald Reagan - best president ever!
I en fersk gallup er amerikanerne bedt om å velge hvem av fem navngitte presidenter - de som gjerne rangeres som de beste - som de mener har vært USAs aller beste president. Reagan vinner knapt (24%) foran Kennedy og Lincoln (22%), Roosevelt (18%) og Washington (9%).
Målingen viser at Reagan har en enorm anseelse hos republikanske og uavhengige velgere, mens han samtidig rangeres som nummer fire hos demokratiske velgere.
Personlig vil jeg nok hevde at Reagan ikke bare er tidenes største president. Han er tidenes største politiker!
Målingen viser at Reagan har en enorm anseelse hos republikanske og uavhengige velgere, mens han samtidig rangeres som nummer fire hos demokratiske velgere.
Personlig vil jeg nok hevde at Reagan ikke bare er tidenes største president. Han er tidenes største politiker!
Muslimsk leder hyller holocaust
Norske medier skriver i dag om den kjente sunnimuslimske lederen Yosuf al-Qaradawi, som de siste ukene kommet med sterkt antisemittiske uttalelser der han har hyllet Adolf Hitler for å ha straffet jødene. Lederen for Europas fatwa-råd har uttalt at Holocaust var en guddommelig straff for jødene.
Den samme Qaradawi er formann for det europeiske fatwaråd som brukes av Islamsk Råd i Norge til å avgjøre viktige teologiske spørsmål, blant annet om det skal være dødsstraff for homofili. Islamsk råd i Norge vil imidlertid ikke ta avstand fra uttalelsene.
Dette skjer altså samtidig som norske politikere går inn for boikott av Israel på grunn av deres militære tilsvar til Hamas gjentatte rakettangrep på landet.
al-Qaradawi er ikke alene om å målbære denne typen holdninger i den arabiske verden. De to første punktene i Hamas' charter dreier seg om Israels utslettelse gjennom jihad.
Om ikke annet, så kan kanskje disse groteske uttalelsene fra denne sunnimuslimske lederen gi et bilde av hva slags trusler Israel og det jødiske folket står overfor, og gi flere et snev av forståelse for at Israel har et behov for å forsvare seg...
Den samme Qaradawi er formann for det europeiske fatwaråd som brukes av Islamsk Råd i Norge til å avgjøre viktige teologiske spørsmål, blant annet om det skal være dødsstraff for homofili. Islamsk råd i Norge vil imidlertid ikke ta avstand fra uttalelsene.
Dette skjer altså samtidig som norske politikere går inn for boikott av Israel på grunn av deres militære tilsvar til Hamas gjentatte rakettangrep på landet.
al-Qaradawi er ikke alene om å målbære denne typen holdninger i den arabiske verden. De to første punktene i Hamas' charter dreier seg om Israels utslettelse gjennom jihad.
Om ikke annet, så kan kanskje disse groteske uttalelsene fra denne sunnimuslimske lederen gi et bilde av hva slags trusler Israel og det jødiske folket står overfor, og gi flere et snev av forståelse for at Israel har et behov for å forsvare seg...
torsdag 12. februar 2009
Meningsløst forslag om Israel-boikott
Årsmøtet i Trondheim Ap tok nylig til orde for en boikottaksjon av Israel og israelske varer. I dag følges dette opp med at varaordfører Knut Fagerbakke (SV) ønsker å bryte alle bånd med den israelske venskapsbyen Petach Tiqwa. Ledende flertallspolitikere i Trondheim tar dermed til orde for en utenrikspolitisk radikalisme som faller på sin egen urimelighet.
Med unntak av den arabiske og muslimske verden er det svært liten oppslutning internasjonalt om en Israel-boikott. I følge israelske medier har Saudi Arabia hatt problemer med å få medlemsskap i Verdens Handelsorganisasjon (WTO) i mange år fordi de har boikottet Israel. Sosialistiske politikere i Trondheim tar dermed til orde for en politikk som knapt nok har gehør i venstreradikale miljøer ute i verden.
Hvordan skal så Fagerbakke og andre boikotte Israel? Sannsynligheten er meget stor for at du bruker et israelsk-utviklet produkt akkurat her og nå mens du leser denne artikkelen. Store deler av operativsystemet Windows er utviklet av Microsofts avdeling i Israel. En rekke moderne hovedkort til PCer og den siste mobilteknologien er også utviklet i Israel. Er Fagerbakke klar for å kaste ut PCen og mobiltelefonen?
Israel er også verdensledende i medisinsk og bio-teknologisk forskning. Er Fagerbakke villig til å ofre egen og andres helse for å boikotte alt fra den jødiske staten?
Boikott av Israel er ikke bare radikalt og tåpelig. Langt mer alvorlig er umoralen som ligger bak når man velger ut den jødiske staten til å stå øverst på listene av alle verdens land man vil ha sanksjoner mot. Et enkelt søk på nettet kan føre en til groteske bilder og videoklipp av henrettelser av unge kvinner og menn i Israels naboland Iran. I nær fortid har unge jenter blitt henrettet ved steining fordi de har blitt voldtatt, og unge menn er hengt fordi de er avslørt som homofile. Er det da Midtøstens eneste demokrati som burde stå først på listen for en boikott og negativt fokus fra felfødde norske politikere?
"Enhver moralsk person som kjenner til hva som er fakta, vil ikke signere et opprop som velger ut bare Israel som offer for boikottaksjoner. De som signerer dette er enten feilinformert eller onde. Det er ikke noe tredje alternativ", uttaler Harvard-professoren Alan Dershowitz.
Det er ikke vanskelig å være enig i dette. Forslaget om å avslutte vennskapsbysamarbeid med en jødisk by fordi man misliker Israel er fullstendig håpløst og tåpelig. Like ille er forslaget om å markere uenighet med Israels forsvarspolitikk ved å boikotte appelsiner fra jødiske bønder eller teknologi som verden ikke klarer seg uten. Jeg velger å tro at dette dreier seg om uvitenhet og naivitet heller enn ondskap fra den politiske venstresiden.
Med unntak av den arabiske og muslimske verden er det svært liten oppslutning internasjonalt om en Israel-boikott. I følge israelske medier har Saudi Arabia hatt problemer med å få medlemsskap i Verdens Handelsorganisasjon (WTO) i mange år fordi de har boikottet Israel. Sosialistiske politikere i Trondheim tar dermed til orde for en politikk som knapt nok har gehør i venstreradikale miljøer ute i verden.
Hvordan skal så Fagerbakke og andre boikotte Israel? Sannsynligheten er meget stor for at du bruker et israelsk-utviklet produkt akkurat her og nå mens du leser denne artikkelen. Store deler av operativsystemet Windows er utviklet av Microsofts avdeling i Israel. En rekke moderne hovedkort til PCer og den siste mobilteknologien er også utviklet i Israel. Er Fagerbakke klar for å kaste ut PCen og mobiltelefonen?
Israel er også verdensledende i medisinsk og bio-teknologisk forskning. Er Fagerbakke villig til å ofre egen og andres helse for å boikotte alt fra den jødiske staten?
Boikott av Israel er ikke bare radikalt og tåpelig. Langt mer alvorlig er umoralen som ligger bak når man velger ut den jødiske staten til å stå øverst på listene av alle verdens land man vil ha sanksjoner mot. Et enkelt søk på nettet kan føre en til groteske bilder og videoklipp av henrettelser av unge kvinner og menn i Israels naboland Iran. I nær fortid har unge jenter blitt henrettet ved steining fordi de har blitt voldtatt, og unge menn er hengt fordi de er avslørt som homofile. Er det da Midtøstens eneste demokrati som burde stå først på listen for en boikott og negativt fokus fra felfødde norske politikere?
"Enhver moralsk person som kjenner til hva som er fakta, vil ikke signere et opprop som velger ut bare Israel som offer for boikottaksjoner. De som signerer dette er enten feilinformert eller onde. Det er ikke noe tredje alternativ", uttaler Harvard-professoren Alan Dershowitz.
Det er ikke vanskelig å være enig i dette. Forslaget om å avslutte vennskapsbysamarbeid med en jødisk by fordi man misliker Israel er fullstendig håpløst og tåpelig. Like ille er forslaget om å markere uenighet med Israels forsvarspolitikk ved å boikotte appelsiner fra jødiske bønder eller teknologi som verden ikke klarer seg uten. Jeg velger å tro at dette dreier seg om uvitenhet og naivitet heller enn ondskap fra den politiske venstresiden.
fredag 6. februar 2009
Nei til hijab i politiet
Nå skal det bli lov for kvinner i politiet å bruke hijab. Det er konklusjonen i Politidirektoratets innstilling til justisdepartementet. Dette skjer imidlertid på tross av at Politiets Fellesforbund er negative.
Dette er en sak som dreier seg om atskillig mer enn at politiansatte kvinner skal føle seg vel ikledd uniform. Dette handler vel så mye om hvorfor politiet har uniform og hva denne symboliserer. Poenget med å bære en uniform som representant for en statlig instans som driver med legitim utøvelse av makt, er nettopp at alle personlige oppfatninger eller holdninger må og skal legges til side.
Politiets viktigste oppgave er å være nøytral og objektiv på vegne av samfunnet. På samme måte som at Fru Justitia har bind for øynene for å sikre upartiskhet, så skal politiuniformen sikre objektivitet. Hijab som en del av uniformen er ikke en del av dette bildet.
Professor Gunnar Skirbekk stiller noen viktige prinsipielle spørsmål omkring dette. Hvordan skulle politifolk med den jødiske kippaen kunne roe ned sinte muslimske ungdommer mot Israels krigføring mot Gaza? Eller hvordan ville politifolk med hijab bli tatt imot av den jødiske menigheten om de ble brukt til å patruljere en jødisk barnehage?
Man kan trekke dette lenger. Ville landets statsminister akseptert å bli beskyttet av en politimann med FrP-button på uniformen? Selvsagt ikke. Når det det kan stilles spørsmål om hvorvidt politifolks personlige oppfatninger og holdninger kan komme til å prege deres virke på vegne av samfunnet, rammer dette også politiets omdømme.
Man bør derfor sikre at politiuniformen forblir politisk og religiøst nøytral. Ansatte i politiet er nødt til å være bevisst på at gruppemessige markører legges bort. I tiden fremover kommer det til å bli stadig viktigere at politiet er nøytralt, i og med at flere og flere konflikter oppstår rundt religion og religiøs symbolikk. Forslaget om å akseptere hijab i politiet må derfor avises.
Dette er en sak som dreier seg om atskillig mer enn at politiansatte kvinner skal føle seg vel ikledd uniform. Dette handler vel så mye om hvorfor politiet har uniform og hva denne symboliserer. Poenget med å bære en uniform som representant for en statlig instans som driver med legitim utøvelse av makt, er nettopp at alle personlige oppfatninger eller holdninger må og skal legges til side.
Politiets viktigste oppgave er å være nøytral og objektiv på vegne av samfunnet. På samme måte som at Fru Justitia har bind for øynene for å sikre upartiskhet, så skal politiuniformen sikre objektivitet. Hijab som en del av uniformen er ikke en del av dette bildet.
Professor Gunnar Skirbekk stiller noen viktige prinsipielle spørsmål omkring dette. Hvordan skulle politifolk med den jødiske kippaen kunne roe ned sinte muslimske ungdommer mot Israels krigføring mot Gaza? Eller hvordan ville politifolk med hijab bli tatt imot av den jødiske menigheten om de ble brukt til å patruljere en jødisk barnehage?
Man kan trekke dette lenger. Ville landets statsminister akseptert å bli beskyttet av en politimann med FrP-button på uniformen? Selvsagt ikke. Når det det kan stilles spørsmål om hvorvidt politifolks personlige oppfatninger og holdninger kan komme til å prege deres virke på vegne av samfunnet, rammer dette også politiets omdømme.
Man bør derfor sikre at politiuniformen forblir politisk og religiøst nøytral. Ansatte i politiet er nødt til å være bevisst på at gruppemessige markører legges bort. I tiden fremover kommer det til å bli stadig viktigere at politiet er nøytralt, i og med at flere og flere konflikter oppstår rundt religion og religiøs symbolikk. Forslaget om å akseptere hijab i politiet må derfor avises.
torsdag 5. februar 2009
Ja til felles valgdag!
Programkomiteen i Arbeiderpartiet går inn for at det avholdes felles valgdag for kommune-, fylkes- og Stortingsvalg. Hvis landsmøtet gir sin tilsutning, kan valget i 2013 bli det første valget hvor det blir anledning til å stemme på alle nivåene.
For i likhet med en rekke andre forslag som blir presentert som en nyhet fra Ap, så har FrP hatt felles valgdag i programmet i en årrekke. Det kan dermed bli et stort flertall for denne ordningen om landsmøtet i Ap vedtar dette. Det er det grunn til å håpe på.
Målet med en slik nyordning er selvsagt å få økt valgdeltakelsen ved lokalvalgene. Deltakelsen i lokalvalgene i Norge har ligget rundt ti prosent lavere enn stortingsvalgene og vært synkende. Sverige har på sin side hatt felles valgdag siden 1970, og det har utvilsomt løftet deltakelsen i lokalvalg.
Motargumentet mot felles valgdag er at lokalpolitikken vil drukne i det rikspolitiske fokuset. Men vil det nødvendigvis bli slik? Er det ikke like naturlig å tenke seg at et større nasjonalt fokus på politiske saker faktisk kan vitalisere den lokale politiske debatten og interessen?
Allerede i dag er det slik at rikspolitikerne tar det meste av plassen i lokalvalgkampene - egentlig uten at de har så mye der å gjøre. Vil det ikke da være positivt om rikspolitikernes deltakelse får relevans til Stortingsvalget som avholdes samtidig, mens lokale kandidater kan råde den lokale arenaen?
I kommunevalget 2003 ble det avholdt en rekke prøveprosjekter med valgdag i juni for å se om dette kunne bidra til økt lokalt fokus. Konklusjonen var at dette var en dundrende fiasko for valgdeltakelsen. Det er derfor temmelig åpenbart at den lokale valgkampen drar fordeler - og ikke ulemper av - at det også er et nasjonalt valgkampfokus samtidig.
Felles valgdag er altså et godt forslag for å øke valgdeltakelsen og interessen rundt lokalvalg. Inntil noen kommer opp med minst like gode forslag for å snu den synkende valgdeltakelsen, burde forslaget om felles valgdag få bred tilslutning.
For i likhet med en rekke andre forslag som blir presentert som en nyhet fra Ap, så har FrP hatt felles valgdag i programmet i en årrekke. Det kan dermed bli et stort flertall for denne ordningen om landsmøtet i Ap vedtar dette. Det er det grunn til å håpe på.
Målet med en slik nyordning er selvsagt å få økt valgdeltakelsen ved lokalvalgene. Deltakelsen i lokalvalgene i Norge har ligget rundt ti prosent lavere enn stortingsvalgene og vært synkende. Sverige har på sin side hatt felles valgdag siden 1970, og det har utvilsomt løftet deltakelsen i lokalvalg.
Motargumentet mot felles valgdag er at lokalpolitikken vil drukne i det rikspolitiske fokuset. Men vil det nødvendigvis bli slik? Er det ikke like naturlig å tenke seg at et større nasjonalt fokus på politiske saker faktisk kan vitalisere den lokale politiske debatten og interessen?
Allerede i dag er det slik at rikspolitikerne tar det meste av plassen i lokalvalgkampene - egentlig uten at de har så mye der å gjøre. Vil det ikke da være positivt om rikspolitikernes deltakelse får relevans til Stortingsvalget som avholdes samtidig, mens lokale kandidater kan råde den lokale arenaen?
I kommunevalget 2003 ble det avholdt en rekke prøveprosjekter med valgdag i juni for å se om dette kunne bidra til økt lokalt fokus. Konklusjonen var at dette var en dundrende fiasko for valgdeltakelsen. Det er derfor temmelig åpenbart at den lokale valgkampen drar fordeler - og ikke ulemper av - at det også er et nasjonalt valgkampfokus samtidig.
Felles valgdag er altså et godt forslag for å øke valgdeltakelsen og interessen rundt lokalvalg. Inntil noen kommer opp med minst like gode forslag for å snu den synkende valgdeltakelsen, burde forslaget om felles valgdag få bred tilslutning.
onsdag 4. februar 2009
Uverdig spill om ytringsfriheten!
Saken om straffebestemmelse for religionskritikk utviklet seg siste døgnet til å bli en av regjeringens største farser. Fra å skryte over å ha tvunget Ap i kne for å innskrenke ytringsfriheten, har nå regjeringen trukket hele forslaget etter initativ fra de samme skrytepavene i Senterpartiet.
De som så statsministerens pressekonferanse i går skjønte hvor håpløs denne saken hadde blitt for regjeringen. Når pressefolkene i salen fremstår mer informert og reflektert enn landets statsminister over hva lovforslaget faktisk innebærerer for noe så viktig som ytringsfriheten, sier det seg selv at regjeringen er i alvorlig trøbbel. Stoltenberg sørget dermed for å overkjøre og ydmyke Senterpartiet- og i særdeleshet partileder Navarsete - som faktisk en stund oppriktig trodde at dette skulle være en god sak for partiet. I stedet står Senterpartiet ribbet tilbake.
Også Arbeiderpartiet og Jens Stoltenberg bør skjemmes over denne saken. Statsministeren gikk høyt på banen og fastslo at i denne saken ble det som han sa. Han la dermed opp til en utstrakt bruk av partipisk, og ville trumfe gjennom et kontroversielt forslag om innskrenket ytringsfrihet ved å tvinge et flertall til å stemme for noe som under 20 representanter i Stortinget fakstisk var enig i.
Det er all grunn til å gi Stortingspresident Jagland honnør for at han så tydelig sa i fra til sin egen sjef at dette ville være galt.
Ytringsfriheten er under sterkt press i Norge og den vestlige verden i dag. Dette er en verdi som må beskyttes og vernes - ikke uthules. Ytringsfriheten har kun en verdi dersom den også verner om ytringer som normalt ikke beskyttes av allmenn akespt og korrekthet. Partier og politikere som ikke innser det bør holde seg langt borte fra regjeringskontorene.
De rødgrønne har åpenbart en tung dagen derpå i Regjeringskvartalet i dag. Om ikke annet har de i hvertfall vist for all verden at de slett ikke har glemt hvordan de skal demonstrere rot, kaos og interne problemer i regjeringen....
De som så statsministerens pressekonferanse i går skjønte hvor håpløs denne saken hadde blitt for regjeringen. Når pressefolkene i salen fremstår mer informert og reflektert enn landets statsminister over hva lovforslaget faktisk innebærerer for noe så viktig som ytringsfriheten, sier det seg selv at regjeringen er i alvorlig trøbbel. Stoltenberg sørget dermed for å overkjøre og ydmyke Senterpartiet- og i særdeleshet partileder Navarsete - som faktisk en stund oppriktig trodde at dette skulle være en god sak for partiet. I stedet står Senterpartiet ribbet tilbake.
Også Arbeiderpartiet og Jens Stoltenberg bør skjemmes over denne saken. Statsministeren gikk høyt på banen og fastslo at i denne saken ble det som han sa. Han la dermed opp til en utstrakt bruk av partipisk, og ville trumfe gjennom et kontroversielt forslag om innskrenket ytringsfrihet ved å tvinge et flertall til å stemme for noe som under 20 representanter i Stortinget fakstisk var enig i.
Det er all grunn til å gi Stortingspresident Jagland honnør for at han så tydelig sa i fra til sin egen sjef at dette ville være galt.
Ytringsfriheten er under sterkt press i Norge og den vestlige verden i dag. Dette er en verdi som må beskyttes og vernes - ikke uthules. Ytringsfriheten har kun en verdi dersom den også verner om ytringer som normalt ikke beskyttes av allmenn akespt og korrekthet. Partier og politikere som ikke innser det bør holde seg langt borte fra regjeringskontorene.
De rødgrønne har åpenbart en tung dagen derpå i Regjeringskvartalet i dag. Om ikke annet har de i hvertfall vist for all verden at de slett ikke har glemt hvordan de skal demonstrere rot, kaos og interne problemer i regjeringen....
tirsdag 3. februar 2009
Erna Solbergs politiske endelikt?
I dagens VG feller Venstre-leder Lars Sponheim en oppsiktsvekkende dom over det resirkulerte Bondevik-alternativet. "Regjeringsalternativet med Høyre, KrF og Venstre er pr. i dag hverken realistisk eller troverdig". Det sier Venstre-leder Lars Sponheim!
Overfor VG feller han dermed en oppsiktsvekkende og knusende dom over forsøkene på å samle de tre tidligere regjeringspartiene til et realistisk alternativ til den rødgrønne regjeringen.
Dette utspillet fra Sponheim stiller Høyres opptreden de siste uken i et enda underligere lys.
Mange hevet naturlig nok kraftig på øyenbrynene da den ene Høyre-toppen etter den andre gikk ut og avskrev FrP som en potensiell regjeringspartner etter valget til fordel for partiene fra den upopulære Bondevik II-regjeringen. I det minste antok man at disse utspillene var Høyres godt planlagte forsøk på å ta innersvingen på FrP som det ledende og mest aktuelle borgerlige partiet. Med ett ble Erna Solberg igjen nevnt som en aktuell statsministerkandidat.
Dagens utspill fra Sponheim avskriver Erna Solberg i denne rollen. Det aller meste tyder derfor på at Høyres utspill fullstendig manglet basis i noen som helst avklart borgerlig alternativ utenom FrP. Med så knallharde ord som Høyre serverte mot FrP nylig, hadde en i det minste trodd at de kunne vende seg mot Venstre og KrF og få anerkjennelse og honnør for å ta dette oppgjøret med FrP. Nå sitter i stedet Høyre igjen uten troverdighet og knapt nok med politiske venner. Erna Solberg ser dermed ut å bomme fullstendig på taktikken for å bli den ledende politikeren på borgerlig side.
FrP har gjentatte ganger uttalt seg overbærende med både Høyre og de andre borgerlige partiene den siste tiden. Siv Jensen har presisert at FrPs strategi fortsatt står ved lag - døren er åpen for alle de andre borgerlige partiene, samtidig som det er uaktuelt for partiet å støtte en regjering man selv ikke er en del av.
FrP har altså strukket ut en hånd til alle de andre borgerlige partiene. Det er foreløpig ikke besvart av de andre partiene. Venstre forsøker å kappe av hånden, KrF går og gjemmer seg for å slippe å ta håndtrykket, mens Høyre ikke klarer å bestemme seg for hvilken hånd de skal svare med.
Den eneste som kan glede seg over dette spillet er Jens Stoltenberg. Det er god grunn til å tro at Stoltenberg sitter på sitt kontor og flirer godt av det strategiske amatørskapet som nå utspiller seg blant de gamle regjeringspartnerne fra Bondevik-tiden.
Overfor VG feller han dermed en oppsiktsvekkende og knusende dom over forsøkene på å samle de tre tidligere regjeringspartiene til et realistisk alternativ til den rødgrønne regjeringen.
Dette utspillet fra Sponheim stiller Høyres opptreden de siste uken i et enda underligere lys.
Mange hevet naturlig nok kraftig på øyenbrynene da den ene Høyre-toppen etter den andre gikk ut og avskrev FrP som en potensiell regjeringspartner etter valget til fordel for partiene fra den upopulære Bondevik II-regjeringen. I det minste antok man at disse utspillene var Høyres godt planlagte forsøk på å ta innersvingen på FrP som det ledende og mest aktuelle borgerlige partiet. Med ett ble Erna Solberg igjen nevnt som en aktuell statsministerkandidat.
Dagens utspill fra Sponheim avskriver Erna Solberg i denne rollen. Det aller meste tyder derfor på at Høyres utspill fullstendig manglet basis i noen som helst avklart borgerlig alternativ utenom FrP. Med så knallharde ord som Høyre serverte mot FrP nylig, hadde en i det minste trodd at de kunne vende seg mot Venstre og KrF og få anerkjennelse og honnør for å ta dette oppgjøret med FrP. Nå sitter i stedet Høyre igjen uten troverdighet og knapt nok med politiske venner. Erna Solberg ser dermed ut å bomme fullstendig på taktikken for å bli den ledende politikeren på borgerlig side.
FrP har gjentatte ganger uttalt seg overbærende med både Høyre og de andre borgerlige partiene den siste tiden. Siv Jensen har presisert at FrPs strategi fortsatt står ved lag - døren er åpen for alle de andre borgerlige partiene, samtidig som det er uaktuelt for partiet å støtte en regjering man selv ikke er en del av.
FrP har altså strukket ut en hånd til alle de andre borgerlige partiene. Det er foreløpig ikke besvart av de andre partiene. Venstre forsøker å kappe av hånden, KrF går og gjemmer seg for å slippe å ta håndtrykket, mens Høyre ikke klarer å bestemme seg for hvilken hånd de skal svare med.
Den eneste som kan glede seg over dette spillet er Jens Stoltenberg. Det er god grunn til å tro at Stoltenberg sitter på sitt kontor og flirer godt av det strategiske amatørskapet som nå utspiller seg blant de gamle regjeringspartnerne fra Bondevik-tiden.
mandag 2. februar 2009
SV lover gratis skolemat
Det nærmer seg valg, og SV lover på nytt gratis skolemat til alle skoleelever.
For et parti som sitter med kunnskapsministeren i en flertallsregjering, trenger vel ikke dette å være et valgløfte - det er jo bare å gjennomføre det...?
For et parti som sitter med kunnskapsministeren i en flertallsregjering, trenger vel ikke dette å være et valgløfte - det er jo bare å gjennomføre det...?
Rita bør si unnskyld!
Løftene fra Rita Ottervik og AP fra siste valg om å si nei til ny bomring og rushtidsavgift, er nå erstattet av et ja til sju nye bomstasjoner med rushtidseffekt og lokal drivstoffavgift på 75 øre. Dette er antakelig det groveste løftebruddet man har sett fra en ordfører i Trondheimspolitikken.
Det manglet ikke på klar tale fra Arbeiderpartiets ledende politikere i Trondheim før siste valg. Ap og Rita Ottervik fremsto helt kompromissløs i forhold til gjeninnføring av bomringen og innføring av rushtidsavgift. Dette vant hun valget på. En skulle derfor tro at respekten for velgerne stod høyt hos Rita og Ap. Nå ser vi imidlertid at dette ikke stemte.
Det Ap nå har vedtatt er ingenting mindre enn den bomringen de lovet å si nei til, og den rushtidsavgiften de lovet å avvise. At ordføreren forsøker å bruke begreper og definisjoner for å gå klar av tidligere løfter, er en grov undervurdering av velgerne og vil bli kraftig avslørt.
Jeg vil derfor oppfordre ordfører Rita Ottervik til å komme med en uforbeholden unnskyldning til alle de velgerne som trodde på løftet om å si nei til ny bomring i Trondheim. Svært mange vil nok helt sikkert kunne akseptere nye avgifter og en dyrere hverdag. Imidlertid vil nok atskillig flere ha problemer med å akseptere løgner og manglende respekt for avgitte løfter fra ledende politikere.
Ordfører Rita Ottervik bør derfor bare ha en ting å gjøre: Gi byens innbyggere en uforbeholden unnskyldning for at løftene til velgerne er brutt!
Det manglet ikke på klar tale fra Arbeiderpartiets ledende politikere i Trondheim før siste valg. Ap og Rita Ottervik fremsto helt kompromissløs i forhold til gjeninnføring av bomringen og innføring av rushtidsavgift. Dette vant hun valget på. En skulle derfor tro at respekten for velgerne stod høyt hos Rita og Ap. Nå ser vi imidlertid at dette ikke stemte.
Det Ap nå har vedtatt er ingenting mindre enn den bomringen de lovet å si nei til, og den rushtidsavgiften de lovet å avvise. At ordføreren forsøker å bruke begreper og definisjoner for å gå klar av tidligere løfter, er en grov undervurdering av velgerne og vil bli kraftig avslørt.
Jeg vil derfor oppfordre ordfører Rita Ottervik til å komme med en uforbeholden unnskyldning til alle de velgerne som trodde på løftet om å si nei til ny bomring i Trondheim. Svært mange vil nok helt sikkert kunne akseptere nye avgifter og en dyrere hverdag. Imidlertid vil nok atskillig flere ha problemer med å akseptere løgner og manglende respekt for avgitte løfter fra ledende politikere.
Ordfører Rita Ottervik bør derfor bare ha en ting å gjøre: Gi byens innbyggere en uforbeholden unnskyldning for at løftene til velgerne er brutt!
Abonner på:
Innlegg (Atom)
