Fredag fikk vi den hittil siste meningsmålingen som bekrefter FrPs opptur. Det mest oppsiktsvekkende var imidlertid at Venstre nå er under sperregrensen med en oppslutning på 3,7 prosent.
Det er derfor all grunn til å påpeke at det ser ut som om at Lars Sponheim lykkes svært godt i kampen for å unngå at de havner i regjering med FrP. Han ser jo til og med ut til å sikre at Venstre ikke en gang havner i Stortinget sammen med FrP...
mandag 30. mars 2009
Rovdyrjakt i SP
Nok et regjeringsparti har avsluttet sitt landsmøte. Senterpartiet klarte neppe å begeistre massene med sitt landsmøte i helgen, men så sørget da også Ola Borten Moe for at hele mediestrategien rundt landsmøtet sannsynligvis ble liggende ubrukt i skuffen.
For allerede før landsmøtet var satt, sørget Borten Moe for å stjele showet med sin kronikk der han gikk i strupen på SV og deres ukesgamle landsmøtevedtak. Dette ble forsøkt sablet ned av partiledelsen med leder Navarsete og generalsekretær Sundsbø i spissen. Men også disse innser nok at Olas budskap om at "livet ikke skal være noen obligatorsik verneplikt for staten", nok har større gjenklang på grunnplanet i Senterpartiet enn det de vil innrømme. Den jevne senterpartist ute i bygde-Norge er nemlig sterk antisosialist og borgerlig forankret. Dermed fremstår det mer som plikt enn troverdig når de sabler ned Borten Moe av hensyn til samarbeidsklimaet med SV.
Så har da også Borten Moe et veldig godt poeng, når han retorisk påpeker at han ikke går særlig lenger i sine angrep på SV-landsmøtet i sin kronikk enn det sentrale aktører i AP har gjort. Og er det bare de som kritiserer SV som bør målbindes av hensyn til samarbeidet? Burde ikke også SVs absurde vedtak stikk i i strid med all fornuft, også kunne anses som et angrep som samarbeidet - kanskje vel så mye som Borten Moes kronikk gjorde?
Like tydelig som på landsmøtets åpningsdag, var Borten Moe på landsmøtets siste dag. Nå var det FrP som skulle tas. FrP var som et rovdyr som skal felles og nedkjempes gjennom et nytt Stalingrad.
Mye kan sies om den historiske parallellen, men Borten Moe avslører vel bare at krigshistorie ikke er partiets sterkeste og mest flatterende side...
FrPs gjennomslag i kommune-Norge har mange steder skjedd i kommuner hvor Senterpartiet tradisjonelt har stått sterkt. En enkel analyse er derfor at når SP har tatt sjumilssteg til venstre i partnerskap med SV, så har velgerne holdt seg i ro og heller søkt til FrP i trygg forvisshet om at synet på eiendomsrett, lokal forvaltning og individorientert politikk ikke har gjort det politiske skiftet særlig vanskelig.
Jeg tror derfor ikke Senterparties løsning er å skulle bekjempe FrP. I stedet har nok Borten Moe langt mer å vinne på å få intern støtte for den SV-kritiske linjen han tok til orde for i forkant av landsmøtet. Han vinner nok enda flere velgere på å bekjempe statlig verneiver, satse på infrastruktur og verne om eiendomsretten. Inntil han får satt SV på plass i disse sakene, føler nok velgerne at de har det vel så bra i FrP som i et SV-infisert Senterparti.
For alle oss FrPere er det nok bare å puste lettet ut. For med SPs manglende innflytelse i regjeringens rovdyrpolitikk, kan nok alle oss bekjennende "rovdyr" gå fremtiden lyst i møte....
For allerede før landsmøtet var satt, sørget Borten Moe for å stjele showet med sin kronikk der han gikk i strupen på SV og deres ukesgamle landsmøtevedtak. Dette ble forsøkt sablet ned av partiledelsen med leder Navarsete og generalsekretær Sundsbø i spissen. Men også disse innser nok at Olas budskap om at "livet ikke skal være noen obligatorsik verneplikt for staten", nok har større gjenklang på grunnplanet i Senterpartiet enn det de vil innrømme. Den jevne senterpartist ute i bygde-Norge er nemlig sterk antisosialist og borgerlig forankret. Dermed fremstår det mer som plikt enn troverdig når de sabler ned Borten Moe av hensyn til samarbeidsklimaet med SV.
Så har da også Borten Moe et veldig godt poeng, når han retorisk påpeker at han ikke går særlig lenger i sine angrep på SV-landsmøtet i sin kronikk enn det sentrale aktører i AP har gjort. Og er det bare de som kritiserer SV som bør målbindes av hensyn til samarbeidet? Burde ikke også SVs absurde vedtak stikk i i strid med all fornuft, også kunne anses som et angrep som samarbeidet - kanskje vel så mye som Borten Moes kronikk gjorde?
Like tydelig som på landsmøtets åpningsdag, var Borten Moe på landsmøtets siste dag. Nå var det FrP som skulle tas. FrP var som et rovdyr som skal felles og nedkjempes gjennom et nytt Stalingrad.
Mye kan sies om den historiske parallellen, men Borten Moe avslører vel bare at krigshistorie ikke er partiets sterkeste og mest flatterende side...
FrPs gjennomslag i kommune-Norge har mange steder skjedd i kommuner hvor Senterpartiet tradisjonelt har stått sterkt. En enkel analyse er derfor at når SP har tatt sjumilssteg til venstre i partnerskap med SV, så har velgerne holdt seg i ro og heller søkt til FrP i trygg forvisshet om at synet på eiendomsrett, lokal forvaltning og individorientert politikk ikke har gjort det politiske skiftet særlig vanskelig.
Jeg tror derfor ikke Senterparties løsning er å skulle bekjempe FrP. I stedet har nok Borten Moe langt mer å vinne på å få intern støtte for den SV-kritiske linjen han tok til orde for i forkant av landsmøtet. Han vinner nok enda flere velgere på å bekjempe statlig verneiver, satse på infrastruktur og verne om eiendomsretten. Inntil han får satt SV på plass i disse sakene, føler nok velgerne at de har det vel så bra i FrP som i et SV-infisert Senterparti.
For alle oss FrPere er det nok bare å puste lettet ut. For med SPs manglende innflytelse i regjeringens rovdyrpolitikk, kan nok alle oss bekjennende "rovdyr" gå fremtiden lyst i møte....
onsdag 25. mars 2009
SVs markeringsbehov
Landsmøtet i SV etterlater liten tvil om hva SV egentlig kan best og vil mest. SV vil så inderlig gjerne få lov til å bedrive markeringspolitikk med absurde standpunkter i viktige saker. Slikt sømmer seg selvsagt ikke for et regjeringsparti med som sitter med finansministeren, men SV klarte ikke motstå fristelsen lenger.
De klare svarene med avvisning fra storebror i regjeringen tyder på at SV nå forbereder seg på et liv i opposisjon, der de kan bedrive all den markeringspolitikken de bare ønsker. Det være seg i forhold til bensinbiler, privatskoler, oljeboring eller Afghanistan.
De landsmøtevedtatte uttalelsene etterlater liten tvil om at SV har liten tro på rødgrønn valgseier, men i stedet forbereder seg på å finne tilbake til sitt gamle liv med en fri rolle i opposisjon.
De klare svarene med avvisning fra storebror i regjeringen tyder på at SV nå forbereder seg på et liv i opposisjon, der de kan bedrive all den markeringspolitikken de bare ønsker. Det være seg i forhold til bensinbiler, privatskoler, oljeboring eller Afghanistan.
De landsmøtevedtatte uttalelsene etterlater liten tvil om at SV har liten tro på rødgrønn valgseier, men i stedet forbereder seg på å finne tilbake til sitt gamle liv med en fri rolle i opposisjon.
fredag 20. mars 2009
Sponheims garanti
Venstre-leder Lars Sponheim garanterer nå at Venstre ikke vil sitte i en regjering som går inn for oljeboring utenfor Lofoten. Dette er svært interessant. For antakelig er dette siste spikeren i kisten for et regjeringsalternativ bestående av de gamle Bondevikpartiene Høyre, KrF og Venstre. Sponheims garanti kan nemlig ikke oppfattes som noe annet enn at Venstre ekskluderer seg selv fra et regjeringssamarbeid med Høyre.
Når Venstre fra før sier et ettertrykkelig nei til samarbeid med FrP, tvinger det Høyre til å velge hvilke partier de skal jobbe med videre. Spørsmålet er om Høyre vil la seg presse allerede før valgkampen til å frafalle viktige partistandpunkt. Erfaringene fra Bondevik II-regjeringen kan tilsi at Høyre kan komme til å gjøre akkurat det. Imidlertid er det innsatsen i den regjeringen som for alvor tok knekken på Høyre. Det vil derfor være politisk selvmord om Høyre nå går igang med det samme for å tekkes fem-prosentspartiene i sentrum før valget.
FrP har på sin side ikke stilt noe ultimatum før eventuelle regjeringsforhandlinger, og har heller ikke avskrevet samarbeid med noen av de borgerlige partiene. Høyre har dermed nå i realiteten bare FrP å samarbeide med etter Venstres hardkjør for å stille regjeringsultimatum mot oljeboring i nord. Høyre starter sitt landsmøte i Oslo 8. mai. Der bør partiet konkludere med det samme.
Når Venstre fra før sier et ettertrykkelig nei til samarbeid med FrP, tvinger det Høyre til å velge hvilke partier de skal jobbe med videre. Spørsmålet er om Høyre vil la seg presse allerede før valgkampen til å frafalle viktige partistandpunkt. Erfaringene fra Bondevik II-regjeringen kan tilsi at Høyre kan komme til å gjøre akkurat det. Imidlertid er det innsatsen i den regjeringen som for alvor tok knekken på Høyre. Det vil derfor være politisk selvmord om Høyre nå går igang med det samme for å tekkes fem-prosentspartiene i sentrum før valget.
FrP har på sin side ikke stilt noe ultimatum før eventuelle regjeringsforhandlinger, og har heller ikke avskrevet samarbeid med noen av de borgerlige partiene. Høyre har dermed nå i realiteten bare FrP å samarbeide med etter Venstres hardkjør for å stille regjeringsultimatum mot oljeboring i nord. Høyre starter sitt landsmøte i Oslo 8. mai. Der bør partiet konkludere med det samme.
onsdag 18. mars 2009
FrP størst igjen - Høyre blør
Fremskrittspartiet bykser fram 6,4 prosentpoeng og er nå landets største parti med en oppslutning på 30,9 prosent i en måling Opinion har utført for Avisenes Nyhetsbyrå (ANB) i mars.
Dette er altså nøyaktig den samme tendensen man har kunnet spore i øvrige målinger som er presentert i mars. Bakgrunnstallene for denne målingen bekrefter også det samme som andre målinger den siste tiden: FrP mobiliserer tidligere hjemmesittere og stjeler velgere fra alle partier.
Det mest oppsiktsvekkende med bakgrunnstallene i denne målingen er imidlertid velgerutvekslingen fra Høyre. Høyre går tilbake 3,5 prosent og får en oppslutning på 13,2 prosent i denne målingen. Hver fjerde Høyre-velger fra 2005 sier nå at de vil stemme FrP, og tallene viser at Høyre nå har en stabilitet i forhold til 2005-valget på 60 prosent.
Dette er oppsiktsvekkende stor velgerutveksling med FrP, og er større enn at det kan forklares utelukkende med hijab-fokuset. Valgforsker Bernt Aardal mener at tilbakegangen til Høyre i større grad skyldes at partiet havner i skyggen av FrP. Dette er nok langt på vei riktig.
I tillegg sliter nok Høyre med å formidle hva partiet egentlig mener i viktige saker. I islamiseringsdebatten den siste tiden har Høyres eneste stemme vært Per Kristian Foss som sammenlignet Siv Jensen med Hitler. Da Israel-debatten raste som verst tidligere i venter, var det Kåre Willoch som var Høyres eneste stemme med sine kraftige angrep på Israel. Andre utspill fra Høyre faller på steingrunn - enten fordi de overgås solid av FrP eller fordi Høyres innsats i forrige regjering stripper forslagene og utspillene for all troverdighet.
I tillegg går ledelsen i Høyre fremdeles rundt og forlanger å bli trodd på at det er realistisk med et samarbeid etter valget mellom FrP og andre partier som ettertrykkelig har sagt at det er uaktuelt å sitte i regjering med FrP.
Det relevante spørsmålet er hvor lenge grasrota i Høyre kommer til å akseptere at Erna Solberg og resten av Høyre-ledelsen skal få lov til å fortsette denne linjen. Målinger som gjør FrP mer enn dobbelt så stor som Høyre, og større enn de gamle Bondevik-partiene tilsammen taler et tydelig språk. Spørsmålet er om det er tydelig nok til at det medfører en holdningsendring hos Høyre-ledelsen.
Et alternativ med FrP og Høyre ville i dagens måling fått nærmere 45 prosents oppslutning. Et alternativ med Høyre, KrF og Venstre oppnår omtrent det halve. Da skjønner jeg egentlig ikke hvorfor Høyre fortsatt nøler?
Dette er altså nøyaktig den samme tendensen man har kunnet spore i øvrige målinger som er presentert i mars. Bakgrunnstallene for denne målingen bekrefter også det samme som andre målinger den siste tiden: FrP mobiliserer tidligere hjemmesittere og stjeler velgere fra alle partier.
Det mest oppsiktsvekkende med bakgrunnstallene i denne målingen er imidlertid velgerutvekslingen fra Høyre. Høyre går tilbake 3,5 prosent og får en oppslutning på 13,2 prosent i denne målingen. Hver fjerde Høyre-velger fra 2005 sier nå at de vil stemme FrP, og tallene viser at Høyre nå har en stabilitet i forhold til 2005-valget på 60 prosent.
Dette er oppsiktsvekkende stor velgerutveksling med FrP, og er større enn at det kan forklares utelukkende med hijab-fokuset. Valgforsker Bernt Aardal mener at tilbakegangen til Høyre i større grad skyldes at partiet havner i skyggen av FrP. Dette er nok langt på vei riktig.
I tillegg sliter nok Høyre med å formidle hva partiet egentlig mener i viktige saker. I islamiseringsdebatten den siste tiden har Høyres eneste stemme vært Per Kristian Foss som sammenlignet Siv Jensen med Hitler. Da Israel-debatten raste som verst tidligere i venter, var det Kåre Willoch som var Høyres eneste stemme med sine kraftige angrep på Israel. Andre utspill fra Høyre faller på steingrunn - enten fordi de overgås solid av FrP eller fordi Høyres innsats i forrige regjering stripper forslagene og utspillene for all troverdighet.
I tillegg går ledelsen i Høyre fremdeles rundt og forlanger å bli trodd på at det er realistisk med et samarbeid etter valget mellom FrP og andre partier som ettertrykkelig har sagt at det er uaktuelt å sitte i regjering med FrP.
Det relevante spørsmålet er hvor lenge grasrota i Høyre kommer til å akseptere at Erna Solberg og resten av Høyre-ledelsen skal få lov til å fortsette denne linjen. Målinger som gjør FrP mer enn dobbelt så stor som Høyre, og større enn de gamle Bondevik-partiene tilsammen taler et tydelig språk. Spørsmålet er om det er tydelig nok til at det medfører en holdningsendring hos Høyre-ledelsen.
Et alternativ med FrP og Høyre ville i dagens måling fått nærmere 45 prosents oppslutning. Et alternativ med Høyre, KrF og Venstre oppnår omtrent det halve. Da skjønner jeg egentlig ikke hvorfor Høyre fortsatt nøler?
tirsdag 17. mars 2009
Farsen fortsetter....
Etter noen uker hvor regjeringen dummet seg ut med vingling og snuoperasjoner omkring hijab i politiet, ser det ut som om at dette fortsetter i islam-debatten.
Først holdt altså ledende Ap-politikere på å gå av skaftet på grunn av Siv Jensens advarsler mot radikal islamisme. Så rykker Aps partisekretær Martin Kolberg ut og varsler at Ap nå er helt enig og at partiet skal stå i front i denne kampen og knuse radikal islam. Dette blir besvart av Aps Torbjørn Jagland som mener at radikal islamisme ikke finnes i Norge og at Kolberg overdriver. Kolberg svarer på dette ved å fastholde at det finnes radikal islamisme i Norge som det er behov å ta et oppgjør med. Man skal bare ikke ta dette oppgjøret på samme måte som Frp. For måten FrP tar oppgjør med radikal islam, krever selvsagt først et oppgjør fra Ap og Kolberg...
Aps innvandringspolitiske talsmann Arild Stokkan Grande varslet idag at Ap nå vil gå inn for å kutte i bistanden til land som ikke tar imot avviste asylsøkere fra Norge. Noen timer senere rykker Aps bistandspolitiske talskvinne Anette Trettebergsstuen ut og tar et oppgjør med Stokkan Grande. Hun mener at Stokkan Grande kommer med et håpløst utspill som ikke kommer på tale å gjennomføre for Ap.
Ikke vet jeg hvilke medierådgivere regjeringspartiene bruker i denne saken. Det er mulig man tror at man skal kunne vinne velgere ved å tilkjennegi alle mulige standpunkter i en følsom og polarisert debatt. Resultatet utad synes imidlertid å være at regjeringspartiene i større og større grad fremstår som et vandrende seminar som bedriver høyttenking om vanskelige politiske tema....
Først holdt altså ledende Ap-politikere på å gå av skaftet på grunn av Siv Jensens advarsler mot radikal islamisme. Så rykker Aps partisekretær Martin Kolberg ut og varsler at Ap nå er helt enig og at partiet skal stå i front i denne kampen og knuse radikal islam. Dette blir besvart av Aps Torbjørn Jagland som mener at radikal islamisme ikke finnes i Norge og at Kolberg overdriver. Kolberg svarer på dette ved å fastholde at det finnes radikal islamisme i Norge som det er behov å ta et oppgjør med. Man skal bare ikke ta dette oppgjøret på samme måte som Frp. For måten FrP tar oppgjør med radikal islam, krever selvsagt først et oppgjør fra Ap og Kolberg...
Aps innvandringspolitiske talsmann Arild Stokkan Grande varslet idag at Ap nå vil gå inn for å kutte i bistanden til land som ikke tar imot avviste asylsøkere fra Norge. Noen timer senere rykker Aps bistandspolitiske talskvinne Anette Trettebergsstuen ut og tar et oppgjør med Stokkan Grande. Hun mener at Stokkan Grande kommer med et håpløst utspill som ikke kommer på tale å gjennomføre for Ap.
Ikke vet jeg hvilke medierådgivere regjeringspartiene bruker i denne saken. Det er mulig man tror at man skal kunne vinne velgere ved å tilkjennegi alle mulige standpunkter i en følsom og polarisert debatt. Resultatet utad synes imidlertid å være at regjeringspartiene i større og større grad fremstår som et vandrende seminar som bedriver høyttenking om vanskelige politiske tema....
Hvem bør skjermes i krisetider?
De rødgrønne partiene i Trondheim har gjentatte ganger stått frem i media og skrytt av at de rødgrønne flertallspartiene skjermer kulturen i deres budsjettvedtak. Det kan høres tilforlatelig ut, men burde selvsagt vært fulgt opp med spørsmål om hvem som ikke skjermes av de rødgrønne.
Sannheten er nemlig ingen. Trondheim kommune har kommet i en alvorlig økonomisk krise etter fem år med rødgrønt flertall. Dette gjenspeiler seg i de rødgrønnes budsjettvedtak i form av økt kontingent i SFO, økte egenandeler for vår eldre, tredoblet eiendomsskatt, økt parkeringsavgift og kutt i skole og eldreomsorg. Er det da grunn til å skryte av at man skjermer kultursektoren?
Jeg synes ikke det. Tvert imot er det i slike krisetider at forskjellene mellom de ulike partiene kommer til syne. Å skjerme kultursektoren gjennom å øke skatter, avgifter og egenandeler for folk flest er etter min mening et bevis på dårlig prioritering. Likeså å kutte i sykehjemsplasser og skoleutbygging for å bygge kulturhus.
Politikk handler i bunn og grunn om å prioritere. Med årets budsjettvedtak har de rødgrønne vist at de slett ikke prioriterer dem som trenger det mest.
Sannheten er nemlig ingen. Trondheim kommune har kommet i en alvorlig økonomisk krise etter fem år med rødgrønt flertall. Dette gjenspeiler seg i de rødgrønnes budsjettvedtak i form av økt kontingent i SFO, økte egenandeler for vår eldre, tredoblet eiendomsskatt, økt parkeringsavgift og kutt i skole og eldreomsorg. Er det da grunn til å skryte av at man skjermer kultursektoren?
Jeg synes ikke det. Tvert imot er det i slike krisetider at forskjellene mellom de ulike partiene kommer til syne. Å skjerme kultursektoren gjennom å øke skatter, avgifter og egenandeler for folk flest er etter min mening et bevis på dårlig prioritering. Likeså å kutte i sykehjemsplasser og skoleutbygging for å bygge kulturhus.
Politikk handler i bunn og grunn om å prioritere. Med årets budsjettvedtak har de rødgrønne vist at de slett ikke prioriterer dem som trenger det mest.
mandag 16. mars 2009
Ny avgiftsrekord
I disse dager mottar byens husstander regningen for eiendomsskatt og kommunale avgifter. De aller fleste har nok lagt merke til at beløpet i år er betydelig høyere enn tidligere. Dette kan man takke Rita Ottervik og hennes rødgrønne partnere for.
Årets budsjettvedtak fra de rødgrønne innebar at eiendomsskatten er tredoblet i årene med rødgrønt flertall. Økningen i eiendomsskatten i løpet Rita Otterviks ordførerperiode er altså smått utrolige to hundre prosent.
En gjennomsnittlig husstand betalte to tusen kroner i eiendomsskatt da de rødgrønne overtok makten i 2003. I 2009 sørger Rita Ottervik for at den samme husstanden må ut med seks tusen i eiendomsskatt.
Det aller verste er imidlertid at denne dramatiske avgiftsøkningen i hovedsak har kommet i år hvor økonomien har vært god. Da kan man antakelig selv tenke seg hva som er i vente av rødgrønne avgiftsøkninger nå som de samme partiene har satt kommunens økonomi over styr.
Disse avgiftene vi her snakker om er i bunn og grunn usosiale. Det er derfor uforståelig at partier som ellers snakker høyt om sosialt ansvar i budsjett etter budsjett kan akseptere økninger i eiendomsskatten og øvrige kommunale avgifter.
Årets budsjettvedtak fra de rødgrønne innebar at eiendomsskatten er tredoblet i årene med rødgrønt flertall. Økningen i eiendomsskatten i løpet Rita Otterviks ordførerperiode er altså smått utrolige to hundre prosent.
En gjennomsnittlig husstand betalte to tusen kroner i eiendomsskatt da de rødgrønne overtok makten i 2003. I 2009 sørger Rita Ottervik for at den samme husstanden må ut med seks tusen i eiendomsskatt.
Det aller verste er imidlertid at denne dramatiske avgiftsøkningen i hovedsak har kommet i år hvor økonomien har vært god. Da kan man antakelig selv tenke seg hva som er i vente av rødgrønne avgiftsøkninger nå som de samme partiene har satt kommunens økonomi over styr.
Disse avgiftene vi her snakker om er i bunn og grunn usosiale. Det er derfor uforståelig at partier som ellers snakker høyt om sosialt ansvar i budsjett etter budsjett kan akseptere økninger i eiendomsskatten og øvrige kommunale avgifter.
fredag 13. mars 2009
Kolbergs krig mot islam
Arbeiderpartiets partisekretær fornekter seg ikke. Martin Kolberg varslet igår at han og Arbeiderpartiet nå vil erklære krig mot radikal islam. - Radikal islam hører ikke hjemme i Norge på noen som helst måte og det vil vi bekjempe, sa Kolberg til NrK igår. Arbeiderpartiets partisekretær lover dermed at partiet skal gå i front mot alle de kreftene som er mot demokratiet og likestilling.
Dette skjer altså tilfeldigvis samme dagen som FrP går frem 8,5% og igjen er jevnstor med et AP i kraftig tilbakegang. Det skjer altså etter at et samlet politikerkorps, med AP i spissen, de siste ukene nærmest har gått av skaftet fordi Siv Jensen og FrP våget å advare mot radikal islamisme. Hva er det som har skjedd?
Hvis Martin Kolberg nå skal bekjempe radikal islamisme i Norge, hvordan kan han da akseptere at hans egne i to uker hardnakket har påstått at Siv Jensen og FrP har snakket tøv når de har advart mot det Kolberg nå skal bekjempe?
Dette står selvsagt ikke til troende. Martin Kolberg forsøker seg på en enkel øvelse, der han åpenbart tror at bare AP inntar det samme standpunktet som har gitt FrP støtte de siste dagene, så vil alt ordne seg på neste meningsmåling. Slik går det neppe.
En regjering som har villet kompromisse bort både politiets nøytralitet og ytringsfrihet for religionskritikk, er rett og slett ikke troverdig når de nå sier at det skal bekjempe radikal islamisme. Den kritikken som har kommet fra Kolberg eget parti mot FrP og Siv Jensen de siste ukene viser jo også at ønsket om å ta et oppgjør med mangelfull integrering neppe kan stikke så veldig dypt.
En skulle faktisk tro at det var andre ting enn dårlige meningsmålinger som fikk Kolberg til å varsle et oppgjør med mangelfull integrering.
Dette skjer altså tilfeldigvis samme dagen som FrP går frem 8,5% og igjen er jevnstor med et AP i kraftig tilbakegang. Det skjer altså etter at et samlet politikerkorps, med AP i spissen, de siste ukene nærmest har gått av skaftet fordi Siv Jensen og FrP våget å advare mot radikal islamisme. Hva er det som har skjedd?
Hvis Martin Kolberg nå skal bekjempe radikal islamisme i Norge, hvordan kan han da akseptere at hans egne i to uker hardnakket har påstått at Siv Jensen og FrP har snakket tøv når de har advart mot det Kolberg nå skal bekjempe?
Dette står selvsagt ikke til troende. Martin Kolberg forsøker seg på en enkel øvelse, der han åpenbart tror at bare AP inntar det samme standpunktet som har gitt FrP støtte de siste dagene, så vil alt ordne seg på neste meningsmåling. Slik går det neppe.
En regjering som har villet kompromisse bort både politiets nøytralitet og ytringsfrihet for religionskritikk, er rett og slett ikke troverdig når de nå sier at det skal bekjempe radikal islamisme. Den kritikken som har kommet fra Kolberg eget parti mot FrP og Siv Jensen de siste ukene viser jo også at ønsket om å ta et oppgjør med mangelfull integrering neppe kan stikke så veldig dypt.
En skulle faktisk tro at det var andre ting enn dårlige meningsmålinger som fikk Kolberg til å varsle et oppgjør med mangelfull integrering.
torsdag 12. mars 2009
FrP tilbake i form
Dagens meningsmåling fra Nortstat for NrK bekrefter tendensen i tidligere målinger med kraftig fremgang for FrP. Partiet opplever en fremgang på 8,5% siden februar og oppnår 30,1 % oppslutning. FrP er dermed tilbake på nivået fra sensommeren i fjor, da et samlet mediekorps mente at Siv Jensen kunne skimte statsministerkontoret i det fjerne.
Bakgrunnstallene for målingen er interessante. Arbeiderpartiet har den største tilbakegangen i målingen tilsvarende 4,1 %. Dette er imidlertid ikke velgere som i hovedsak går til FrP, men som setter seg på gjerdet.
Den største velgerutvekslingen er derimot fra Høyre, hvor velgerovergangen til FrP er den største faktoren for Høyre-tilbakegangen. Høyre taper netto 10 prosent av sine velgere til FrP. FrP er dermed to og en halv gang så stor som Høyre. Dette er det ikke vanskelig å forstå. Når Høyres nestleder mener at det er "mellomkrigsretorikk" når FrP advarer mot og påpeker angrep på grunnleggende friheter, gjør nok det at mange verdikonservative velgere føler seg fremmed i Høyre og søker mot FrP.
Også SV avgir velgere til Frp, vel 5 prosent i forhold til stortingsvalget 2005. Det er viktig å huske at tallene i en en slik måling, brukket ned på partier, blir små og med større feilmarginer. Imidlertid kan det også være et tegn på at FrP når frem med sitt forsvar for kvinnenes rettigheter i integreringsdebatten.
Dette er en åpenbar mulighet også for SV selv om de våger. I Danmark har som kjent Sosialistpartiet blitt storebror i opposisjon takket være partilederens klare oppgjør med angrep på grunnleggende vestlige verdier. Det ser imidlertid ut som om det er langt frem til at noe tilsvarende vil komme fra SV i Norge. Da vil FrP fremdeles ha denne saken for seg selv, og fortjenstfullt høste velgere som følge av dette.
Det hersker imidlertid liten tvil om at denne målingen faller inn en en tydelig tendens med kraftig fremgang for FrP. Den siste tids debatt om hijab, ytringsfrihet og islamisering har åpenbart bidratt til å mobilisere FrP-vennlige velgere til å søke mot partiet.
Som kjent er det FrPs evne til å mobilisere hjemmesitterne som vil avgjøre om partiet lykkes eller ikke. Når debatten er på innvandringsområdet foregår en slik mobilisering. Det er derfor ikke overraskende at den senere tids polariserte debatt har styrket FrP. Så lenge de andre partiene ikke tar disse spørsmålene på alvor, vil ethvert eksempel i mediene på mangelfull integrering styrke FrP.
De gamle Bondevik-partiene oppnår til sammen 25,1 prosent. De er dermed betydelig mindre enn FrP også på denne målingen. Tiden ser dermed ut til å renne ut for Erna Solberg til å kunne posisjonere seg som en sannsynlig statsminister etter valget. Så lenge FrP alene er større en Bondevik-partiene, vil dette automatisk gjøre Siv Jensen til den eneste reelle utfordreren til Jens Stoltenberg som statsminister.
Det forundrer meg fortsatt at ikke Høyre innser dette. Hvis Høyre velger å gå inn i valgkampen der sin eneste strategi er å få Venstre og KrF til å trosse sine løfter og likevel samarbeide med FrP, vil dette være katastrofalt for partiet. Jeg kan bare ikke forstå at det forestående landsmøtet i Høyre kan akseptere en slik gambling med elendige odds.
For FrP vil denne - og andre målinger den siste tiden - være en voldsom vitamininnsprøyting. Selv om det ennå er lenge igjen til valget og målinger ikke betyr noe som helst, ser både partiets folkevalgte, tillitsvalgte og velgere at en valgseier er innenfor rekkevidde. Dette vil forhåpentligvis mobilisere det som er nødvendig for å oppleve det mange av oss drømmer om: Tidenes første FrP-regjering med Siv Jensen som statsminister klar til å fornye Norge.
Bakgrunnstallene for målingen er interessante. Arbeiderpartiet har den største tilbakegangen i målingen tilsvarende 4,1 %. Dette er imidlertid ikke velgere som i hovedsak går til FrP, men som setter seg på gjerdet.
Den største velgerutvekslingen er derimot fra Høyre, hvor velgerovergangen til FrP er den største faktoren for Høyre-tilbakegangen. Høyre taper netto 10 prosent av sine velgere til FrP. FrP er dermed to og en halv gang så stor som Høyre. Dette er det ikke vanskelig å forstå. Når Høyres nestleder mener at det er "mellomkrigsretorikk" når FrP advarer mot og påpeker angrep på grunnleggende friheter, gjør nok det at mange verdikonservative velgere føler seg fremmed i Høyre og søker mot FrP.
Også SV avgir velgere til Frp, vel 5 prosent i forhold til stortingsvalget 2005. Det er viktig å huske at tallene i en en slik måling, brukket ned på partier, blir små og med større feilmarginer. Imidlertid kan det også være et tegn på at FrP når frem med sitt forsvar for kvinnenes rettigheter i integreringsdebatten.
Dette er en åpenbar mulighet også for SV selv om de våger. I Danmark har som kjent Sosialistpartiet blitt storebror i opposisjon takket være partilederens klare oppgjør med angrep på grunnleggende vestlige verdier. Det ser imidlertid ut som om det er langt frem til at noe tilsvarende vil komme fra SV i Norge. Da vil FrP fremdeles ha denne saken for seg selv, og fortjenstfullt høste velgere som følge av dette.
Det hersker imidlertid liten tvil om at denne målingen faller inn en en tydelig tendens med kraftig fremgang for FrP. Den siste tids debatt om hijab, ytringsfrihet og islamisering har åpenbart bidratt til å mobilisere FrP-vennlige velgere til å søke mot partiet.
Som kjent er det FrPs evne til å mobilisere hjemmesitterne som vil avgjøre om partiet lykkes eller ikke. Når debatten er på innvandringsområdet foregår en slik mobilisering. Det er derfor ikke overraskende at den senere tids polariserte debatt har styrket FrP. Så lenge de andre partiene ikke tar disse spørsmålene på alvor, vil ethvert eksempel i mediene på mangelfull integrering styrke FrP.
De gamle Bondevik-partiene oppnår til sammen 25,1 prosent. De er dermed betydelig mindre enn FrP også på denne målingen. Tiden ser dermed ut til å renne ut for Erna Solberg til å kunne posisjonere seg som en sannsynlig statsminister etter valget. Så lenge FrP alene er større en Bondevik-partiene, vil dette automatisk gjøre Siv Jensen til den eneste reelle utfordreren til Jens Stoltenberg som statsminister.
Det forundrer meg fortsatt at ikke Høyre innser dette. Hvis Høyre velger å gå inn i valgkampen der sin eneste strategi er å få Venstre og KrF til å trosse sine løfter og likevel samarbeide med FrP, vil dette være katastrofalt for partiet. Jeg kan bare ikke forstå at det forestående landsmøtet i Høyre kan akseptere en slik gambling med elendige odds.
For FrP vil denne - og andre målinger den siste tiden - være en voldsom vitamininnsprøyting. Selv om det ennå er lenge igjen til valget og målinger ikke betyr noe som helst, ser både partiets folkevalgte, tillitsvalgte og velgere at en valgseier er innenfor rekkevidde. Dette vil forhåpentligvis mobilisere det som er nødvendig for å oppleve det mange av oss drømmer om: Tidenes første FrP-regjering med Siv Jensen som statsminister klar til å fornye Norge.
onsdag 11. mars 2009
Internettstemming ved valg - et onde eller fremskritt?
Hvis alt klaffer i 2011 blir papirstemmer bare et alternativ for spesielt interesserte i 2017. Prosjekt e-valg 2011 legger til rette for stemmegiving over internett i noen kommuner om to år, og skal jobbe mot full digitalisering ved stortingsvalget to perioder frem i tid. Dermed kan valg gjennom internettstemming være en realitet i løpet av svært kort tid.
De to største utfordringene er at folk skal oppfatte e-valg som trygt, og at sikkerheten blir ivaretatt - både teknisk og knyttet til prinsippet om hemmelig valg. Dette er slett ikke små utfordringer.
Jeg er svært skeptisk til elektroniske valg hvor man skal kunne avgi stemme over internett hjemme i sin egen stue. En ting er virus og annet som kan skape problemer. Dette er det helt sikkert mulig å løse gjennom tekniske løsninger. Noe annet er det med prinsippet om hemmelige valg. Jeg er ikke overbevist om at alle kommer til å stemme etter egen overbevisning, hvis det blir slik at noen kan stå over skulderen og se eller påvirke hva man stemmer.
Jeg tror heller ikke at dette vil påvirke valgoppslutningen i nevneverdig grad. Jeg klarer bare ikke å få meg til å tro at synkende valgoppslutning skyldes at veien til stemmelokalene er for lang eller at været er for dårlig. Vel så relevant er det nok at mange opplever den politiske debatten som triviell og intetsigende. Det løser en ikke med hjemmestemming over nettet. Kanskje heller tvert imot.
Det viktigste argumentet bak min skepsis er imidlertid hva dette signaliserer.
I 2005 gjennomførte Irak sitt første demokratiske valg på over 50 år. Oppslutningen om valget var stor og kvinner og menn, unge som gamle, sto timesvis i kø utenfor valglokalene for å avgi sin stemme. Det gjorde de på tross av at militante sunniislamister truet med terror og voldelige anslag mot sunniarabere som våget å stemme.
Andre steder i verden har innbyggerne fortsatt ikke fått den demokratiske retten til å stemme ved valg som vi tar for gitt. Mennesker ofrer sitt liv og sin frihet for å få rett til å stemme ved demokratiske valg. Er det da rimelig at vi i verdens rikeste land håper på løsninger som skal sikre at vi slipper å reise oss fra sofaen når vi skal avgi stemme?
De to største utfordringene er at folk skal oppfatte e-valg som trygt, og at sikkerheten blir ivaretatt - både teknisk og knyttet til prinsippet om hemmelig valg. Dette er slett ikke små utfordringer.
Jeg er svært skeptisk til elektroniske valg hvor man skal kunne avgi stemme over internett hjemme i sin egen stue. En ting er virus og annet som kan skape problemer. Dette er det helt sikkert mulig å løse gjennom tekniske løsninger. Noe annet er det med prinsippet om hemmelige valg. Jeg er ikke overbevist om at alle kommer til å stemme etter egen overbevisning, hvis det blir slik at noen kan stå over skulderen og se eller påvirke hva man stemmer.
Jeg tror heller ikke at dette vil påvirke valgoppslutningen i nevneverdig grad. Jeg klarer bare ikke å få meg til å tro at synkende valgoppslutning skyldes at veien til stemmelokalene er for lang eller at været er for dårlig. Vel så relevant er det nok at mange opplever den politiske debatten som triviell og intetsigende. Det løser en ikke med hjemmestemming over nettet. Kanskje heller tvert imot.
Det viktigste argumentet bak min skepsis er imidlertid hva dette signaliserer.
I 2005 gjennomførte Irak sitt første demokratiske valg på over 50 år. Oppslutningen om valget var stor og kvinner og menn, unge som gamle, sto timesvis i kø utenfor valglokalene for å avgi sin stemme. Det gjorde de på tross av at militante sunniislamister truet med terror og voldelige anslag mot sunniarabere som våget å stemme.
Andre steder i verden har innbyggerne fortsatt ikke fått den demokratiske retten til å stemme ved valg som vi tar for gitt. Mennesker ofrer sitt liv og sin frihet for å få rett til å stemme ved demokratiske valg. Er det da rimelig at vi i verdens rikeste land håper på løsninger som skal sikre at vi slipper å reise oss fra sofaen når vi skal avgi stemme?
tirsdag 10. mars 2009
Oljefondet har tapt "alt"
I morgen legger Oljefondet frem sitt desidert verste årsresultat noensinne. I fjor og hittil i år har fondet tapt et helt statsbudsjett. Mer enn all oppsamlet avkastning siden 1998 er borte. Oljefondets tap i fjor og hittil i år summerer seg trolig opp til rundt 800 milliarder kroner. Utgiftene i statsbudsjettet for 2009 er til sammenligning 870 milliarder kroner - inklusive krisepakken.
Det er særlig aksjemarkedene som har tappet fondet for penger. Samtidig med at aksjemarkedene er på vei ned en historisk utforbakke, har fondet med Stortingets samtykke økt aksjeandelen fra 40 til 60 prosent.
Pytt, pytt. Det er jo dette som er opplest og vedtatt som den eneste formen for ansvarlig økonomisk politikk. Tenk om man i stedet hadde gjort som FrP gang på gang har foreslått med å investere mer i veier, jernbane, infrastruktur og varige verdier på bekostning av aksjer? Det hadde vel vært uansvarlig det...
Det er særlig aksjemarkedene som har tappet fondet for penger. Samtidig med at aksjemarkedene er på vei ned en historisk utforbakke, har fondet med Stortingets samtykke økt aksjeandelen fra 40 til 60 prosent.
Pytt, pytt. Det er jo dette som er opplest og vedtatt som den eneste formen for ansvarlig økonomisk politikk. Tenk om man i stedet hadde gjort som FrP gang på gang har foreslått med å investere mer i veier, jernbane, infrastruktur og varige verdier på bekostning av aksjer? Det hadde vel vært uansvarlig det...
mandag 9. mars 2009
FrP er klar for valgkamp
I helgen gjennomførte FrP en stor valgkampsamling for sine fremste tillitsvalgte fra hele landet. Denne samlingen etterlater ingen tvil om at det er et samlet og optimistisk parti som gjør seg klar for tidenes tøffeste valgkamp.
Jeg er overbevist om at den siste tids utfordringer for FrP har gjort at partiet går inn i valgkampen både mer skjerpet og styrket enn noen gang. Sjelden har FrPs rolle som klart alternativ og politisk modernist vært tydeligere enn nå. Det gir resultater.
I dag kom det en ny meningsmåling som bekrefter stor fremgang for FrP. Partiet er nå igjen bortimot jevnstort med AP. Minst like interessant er det at FrP er dobbelt så stor som Høyre og større enn alle de tre Bodevik-partiene til sammen.
Med mindre denne situasjonen endrer seg radikalt, vil valgkampen dreie seg om de tre rødgrønne regjeringspartiene på den ene siden og FrP på den andre. De spede forsøken på å blåse liv i Bondevik II-regjeringen ser heldigvis ut til å falle på steingrunn. Krangel om statsministerkandidatur og mangel på politisk klar tale gjør at dette alternativet fremstår stein dødt. En mindretallsregjering med FrP alene er mer sannsynlig enn en resirkulert Bondevik-regjering.
Min spådom er at Høyre vil oppleve en katastrofal valgkamp og påfølgende dundrende valgnederlag om de ikke posisjonerer seg annereldes i veldig nær fremtid. Finanskrisen skulle bli Høyres retur som storebror på borgerlig side. Så har ikke skjedd. I stedet har Høyre klart å fremstå som mer utydelig i sentrale saker enn noen gang. Da er det ikke rart at partiet på enkelte målinger i det siste ser ut til å nærme seg en oppslutning på ti-tallet.
FrP er nå klar for å gjøre en jobb i regjering. Den jobben er man innstillt på å gjøre enten alene eller sammen med andre ikke-sosialistiske partier som ønsker å samarbeide. I FrP tror man ikke at man skal kunne tvinge partier til å samarbeide mot sin vilje. Det burde også Høyre etter hvert innse. Så hvis Høyre skal ha noe som helst håp for valget, så bør de snarest bruke sin uttalte samarbeidsvilje til å danne et stort og troverdig alternativ sammen med FrP.
Jeg er overbevist om at den siste tids utfordringer for FrP har gjort at partiet går inn i valgkampen både mer skjerpet og styrket enn noen gang. Sjelden har FrPs rolle som klart alternativ og politisk modernist vært tydeligere enn nå. Det gir resultater.
I dag kom det en ny meningsmåling som bekrefter stor fremgang for FrP. Partiet er nå igjen bortimot jevnstort med AP. Minst like interessant er det at FrP er dobbelt så stor som Høyre og større enn alle de tre Bodevik-partiene til sammen.
Med mindre denne situasjonen endrer seg radikalt, vil valgkampen dreie seg om de tre rødgrønne regjeringspartiene på den ene siden og FrP på den andre. De spede forsøken på å blåse liv i Bondevik II-regjeringen ser heldigvis ut til å falle på steingrunn. Krangel om statsministerkandidatur og mangel på politisk klar tale gjør at dette alternativet fremstår stein dødt. En mindretallsregjering med FrP alene er mer sannsynlig enn en resirkulert Bondevik-regjering.
Min spådom er at Høyre vil oppleve en katastrofal valgkamp og påfølgende dundrende valgnederlag om de ikke posisjonerer seg annereldes i veldig nær fremtid. Finanskrisen skulle bli Høyres retur som storebror på borgerlig side. Så har ikke skjedd. I stedet har Høyre klart å fremstå som mer utydelig i sentrale saker enn noen gang. Da er det ikke rart at partiet på enkelte målinger i det siste ser ut til å nærme seg en oppslutning på ti-tallet.
FrP er nå klar for å gjøre en jobb i regjering. Den jobben er man innstillt på å gjøre enten alene eller sammen med andre ikke-sosialistiske partier som ønsker å samarbeide. I FrP tror man ikke at man skal kunne tvinge partier til å samarbeide mot sin vilje. Det burde også Høyre etter hvert innse. Så hvis Høyre skal ha noe som helst håp for valget, så bør de snarest bruke sin uttalte samarbeidsvilje til å danne et stort og troverdig alternativ sammen med FrP.
onsdag 4. mars 2009
Er Storberget ferdig?
VG bringer i dag oppsiktsvekkende opplysninger fra to hemmeligstemplede regjeringsdokumenter om hijab-saken. Det ene dokumentet er en protokoll fra regjeringskonferansen 29. januar (6 dager før saken blir kjent) som viser at regjeringen denne dagen besluttet å be Politidirektoratet om å endre politiets uniformsreglement.
Det andre dokumentet er et regjeringsnotat og var justisministerens eget forslag til regjeringen. I notatet fremkommer det krystallklart at anbefalingen var et ja til religiøse hodeplagg i politiet.
Dersom dette er korrekt gjengitt av VG hersker det trolig liten tvil om at Knut Storberget er ferdig som justisminister. Uansett setter dette hele regjeringens håndtering av saken i et enda merkeligere lys.
Ikke minst hva gjelder rollen til statssekretær Astri Aas-Hansen og rådgiver Hadia Tajik. I lengre tid har det blitt fremsatt påstander i offentligheten om at disse hadde sendt ut pressemeldingen ved en feiltakelse. Dette er påstander statsministeren ikke har dementert, og som ble ytterligere forsterket gjennom Storbergets famøse pressekonferanse hvor han foretok full retrett. Storberget nærmest bekreftet at det var noen i hans eget departement som hadde tatt seg til rette.
Denne ofringen av sine nærmeste medarbeidere kan fort bli Storbergets bane i regjeringen.
Hvis VGs fremstilling er korrekt, viser det seg nemlig at pressemeldingen fra Justisdepartementet er sakset ordrett fra Storbergets hemmelige regjeringsnotat. Da fremstår det utenkelig at justisdepartementets politiske ledelse kan fortsette uforandret.
Storberget har hittil latt være å følge opp sin ansvarsplassering med å fjerne de ansvarlige i form av Aas-Hansen og Hadjik slik man normalt ville forvente. Kan det være fordi han visste hvor urimelig det i så fall ville være?
Dagens avsløringer i VG vil garantert få et offentlig og politisk etterspill. Jens Stoltenberg bør nå umiddelbart offentliggjøre regjeringsnotatet og regjeringsprotokollen for å få klarhet i de faktiske forhold.
For hvis VGs fremstilling er korrekt vil også statsministerens håndtering komme i et dårlig lys. I Stortingets spørretime 18. februar lot nemlig Stoltenberg justisdepartementet og ansvarlig statsråd Storberget bære det hele og fulle ansvaret for en mangefull prosess. Han hevdet at dette var departementets syn, men at regjeringen som sådan ikke hadde fattet en beslutning. VGs dokumenter viser at så ikke var tilfelle. Korrekt svar fra Stoltenberg ville da vært at man hadde fattet en beslutning, men at regjeringen siden hadde snudd.
Det er denne manøveren fra statsministereb som plasserte Storberget med det hele og fulle ansvaret for den håpløse håndteringen av saken. Det spørs om ikke dette også var grepet som i praksis avsatte Knut Storberget som norsk justisminister.
Det andre dokumentet er et regjeringsnotat og var justisministerens eget forslag til regjeringen. I notatet fremkommer det krystallklart at anbefalingen var et ja til religiøse hodeplagg i politiet.
Dersom dette er korrekt gjengitt av VG hersker det trolig liten tvil om at Knut Storberget er ferdig som justisminister. Uansett setter dette hele regjeringens håndtering av saken i et enda merkeligere lys.
Ikke minst hva gjelder rollen til statssekretær Astri Aas-Hansen og rådgiver Hadia Tajik. I lengre tid har det blitt fremsatt påstander i offentligheten om at disse hadde sendt ut pressemeldingen ved en feiltakelse. Dette er påstander statsministeren ikke har dementert, og som ble ytterligere forsterket gjennom Storbergets famøse pressekonferanse hvor han foretok full retrett. Storberget nærmest bekreftet at det var noen i hans eget departement som hadde tatt seg til rette.
Denne ofringen av sine nærmeste medarbeidere kan fort bli Storbergets bane i regjeringen.
Hvis VGs fremstilling er korrekt, viser det seg nemlig at pressemeldingen fra Justisdepartementet er sakset ordrett fra Storbergets hemmelige regjeringsnotat. Da fremstår det utenkelig at justisdepartementets politiske ledelse kan fortsette uforandret.
Storberget har hittil latt være å følge opp sin ansvarsplassering med å fjerne de ansvarlige i form av Aas-Hansen og Hadjik slik man normalt ville forvente. Kan det være fordi han visste hvor urimelig det i så fall ville være?
Dagens avsløringer i VG vil garantert få et offentlig og politisk etterspill. Jens Stoltenberg bør nå umiddelbart offentliggjøre regjeringsnotatet og regjeringsprotokollen for å få klarhet i de faktiske forhold.
For hvis VGs fremstilling er korrekt vil også statsministerens håndtering komme i et dårlig lys. I Stortingets spørretime 18. februar lot nemlig Stoltenberg justisdepartementet og ansvarlig statsråd Storberget bære det hele og fulle ansvaret for en mangefull prosess. Han hevdet at dette var departementets syn, men at regjeringen som sådan ikke hadde fattet en beslutning. VGs dokumenter viser at så ikke var tilfelle. Korrekt svar fra Stoltenberg ville da vært at man hadde fattet en beslutning, men at regjeringen siden hadde snudd.
Det er denne manøveren fra statsministereb som plasserte Storberget med det hele og fulle ansvaret for den håpløse håndteringen av saken. Det spørs om ikke dette også var grepet som i praksis avsatte Knut Storberget som norsk justisminister.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
