Friele vil ha AP

Høyres Herman Friele frykter finanskrisen og ser for seg et regjeringssamarbeid mellom Høyre og Arbeiderpartiet. "Jeg hadde følt meg tryggest med et slikt alternativ", uttaler Friele.

Jeg slutter ikke å forundre meg over mediestrategien i en del partier. Nå har altså Høyre stupt på meningsmålingene fordi velgerne ikke vet hvor de har Høyre. Så kommer altså en av partiets mest profilerte aktører på banen og lanserer et nytt alternativ som inkluderer den gamle erkefienden.

En skulle kanskje tro at det Høyre trengte nå var gode saker, ikke flere mulige regjeringsalternativer?

KrFs plan B åpner for Siv

I dag skriver ANB at KrF-leder Dagfinn Høybråten vil gjøre det han kan for å sikre Norge en ikke-sosialistisk regjering etter valget. Samtidig gjør Høybråten det klart at et KrF i opposisjon vil ta en aktiv opposisjonsrolle, og går samtidig langt i å uttrykke et ubetinget ønske om regjeringssskifte.

Det kan ikke tolkes annereldes enn at KrFs plan B åpner for en rolle som støtteparti for en regjering der FrP inngår. Dermed inntar KrF og Høybråten en helt annen rolle enn Venstre og Lars Sponheim. Sponheim har som kjent gjort det klart at han heller vil ha "Jens enn Jensen". Et utspill som for øvrig har sendt Venstre tilbake under sperregrensen etter at de snuste på ti-tallet på målingene for et år siden.

Dette er et smart trekk av Høybråten. For det første får han på denne måten antakelig stagget de mest engasjerte tilhengerne av FrP-samarbeid på det forestående landsmøtet. For det andre gjør han KrF til det desidert mest interessante partiet i sentrum. En rolle på vippen som støtteparti for en borgerlig mindretallsregjering vil være akkurat det KrF trenger for å komme på offensiven på sine hjertesaker.

KrFs primærønske er selvsagt en borgerlig regjering etter modell fra Bondevik II. Dette alternativet er imidlertid stein dødt, og de eneste som fortsatt tror på et slikt regjeringsalternativ synes å være Erna Solberg og toppledelsen i Høyre. Som kjent gjør det sitt til at Høyre knapt har velgere igjen.

Høybråtens utspill bør dermed være det som får Høyre til å være enda tydeligere på sitt landsmøte neste helg. Nå er ikke lenger Bondevik-partiene et alternativ. Nå er det FrP/Høyre og en Jensen-regjering som gjelder.

KrF-opprør om samarbeid. Høyre-opprør om politikken

Norske medier melder i dag om at det er et gryende grasrot-opprør i KrF for å få partiet til å åpne for et samarbeid med FrP. Flere medlemmer i Kristelig Folkeparti leverer i dag et opprop til partiledelsen der de appellerer til samarbeid med Fremskrittspartiet. Dette kommer garantert til å bli et hett tema på KrFs landsmøte som åpner til helgen.

Uken etterpå åpner Høyre sitt landsmøte. De samme mediene melder at sterke krefter i Høyre nå tar initiativ for å få Høyre til å gå mer i retning av FrPs innvandrings- og integreringspolitikk.

Opptakten til disse landsmøtene er altså at KrF'ere vil ha samarbeid, mens Høyre-folk vil ha politikken. Alt ligger dermed til rette for at FrP blir et hett tema også i KrF og Høyre. Fra før har FrP og partiets politikk vært hovedtema på landsmøtene i SV, SP, AP og Venstre.

FrP skal avholde sitt landsmøte som siste parti den nest siste helgen i mai. Allerede før en kommer så langt, vil altså FrP mer eller mindre ha hatt hovedrollen på seks partilandsmøter. Og så er det fortsatt noen som lurer på hvorfor partiet stiger på meningsmålingene?


http://bloggurat.net/minblogg/registrere/46b68783b0176a370599e649548ac99c92e3ecd1

Høyre ser ti-tallet. Når skal de se realitetene?

I dagens meningsmåling i Vårt Land får Høyre en oppslutning på 10,8%. Dette er det svakeste resultatet for partiet på lang, lang tid. Siden desember har Høyre tapt nesten 160.000 velgere, og vel en tredel av disse har gått til FrP.

FrP går på sin side frem og har nå en oppslutning på 30,3% i målingen. FrP alene er i denne målingen dermed nesten tre ganger så stor som Høyre og elleve prosent større enn de gamle Bondevik-partiene.

I går omtalte jeg en annen måling som fortalte at både Høyre og FrP ville tjene på et avklart regjeringsalternativ mellom de to partiene. Når dette i dag følges opp med en måling for Høyre på ti-tallet, kan jeg vanskelig se at bildet kan bli tydeligere.

Høyres landsmøte om to uker har en ting å gjøre om de skal kunne redde stumpene: Gi blaffen i minipartiene i sentrum, og si et klart og entydig ja til å danne et sterkt og troverdig regjeringsalternativ med FrP!

Høyre vil tjene på FrP-samarbeid.

En ny undersøkelse viser at en FrP/Høyre-regjering har best sjanser til å vinne over de rødgrønne i valget til høsten. Professor i statsvitenskap, Bjørn Erik Rasch, har undersøkt hva som skjer med velgerne i ulike scenarier for borgerlige regjeringsalternativer.

De som svarte på undersøkelsen fikk to alternativer. Et valg mellom de rødgrønne og KrF, Venstre og Høyre var det ene alternativet, mens et valg mellom de rødgrønne og en ren FrP/Høyre-regjering var det andre. Undersøkelsen viser at en FrP/Høyre-regjering er langt mer populær hos velgerne enn en regjering med partiene fra Bondevik II-regjeringen.

Når FrP/Høyre-alternativet stiller til valg synker oppslutningen om de rødgrønne med 4,6 prosentpoeng. FrP gjør et byks med 5,1 prosentpoeng mens Høyre styrker seg med 4,5 prosentpoeng.

Dette burde ikke overraske noen. Velgerne ønsker seg klare alternativer, og alle galluper tyder på at det borgerlige alternativet som er klart nærmest et flertall er et alternativ bestående av FrP og Høyre. At ikke Høyre selv har innsett at de vil styrke seg på en slik avklaring, er for meg uforståelig.

Høyre nekter å gi slipp på sentrumspartiene. Det gjør at partiet også politisk søker mot sentrum. Her er det som kjent mange partier som kjemper om få velgere. Det rammer også Høyre i form av lavere oppslutning - noe meningsmålingene den siste tiden gir et entydig bilde av. At Høyre da fortsetter å ri to hester er et mysterium.

Det relevante spørsmålet er hvor lenge grasrota i Høyre kommer til å akseptere at Erna Solberg og resten av Høyre-ledelsen skal få lov til å fortsette denne linjen. Målinger som gjør FrP mer enn dobbelt så stor som Høyre, og større enn de gamle Bondevik-partiene tilsammen taler et tydelig språk. Spørsmålet er om det er tydelig nok til at det medfører en holdningsendring hos Høyre-ledelsen.

Denne undersøkelsen bekrefter også at Høyre-velgerne og grasrota i partiet har et mer avslappet forhold til FrP enn hva partiledelsen har. Tradisjonelle Høyre-velgere klarer rett og slett ikke se spøkelsene i FrP som Erna Solberg, Per Kristian Foss og Jan Tore Sanner forsøker å fremvise på høylys dag.

Om to uker har Høyre landsmøte. Det vil være grasrotas siste mulighet til justere kursen. Hvis Høyre velger å gå inn i valgkampen der sin eneste strategi er å få Venstre og KrF til å trosse sine løfter og likevel samarbeide med FrP, vil dette være katastrofalt for partiet. Jeg kan bare ikke forstå at det forestående landsmøtet i Høyre kan akseptere en slik gambling med elendige odds.

Nå foreligger det også klare tall på at Høyre vil tjene på å gå i kompaniskap med FrP. Hva i all verden er de de nøler etter?

Hvis Høyre skal ha noe som helst håp for valget, så bør de snarest bruke sin uttalte samarbeidsvilje til å danne et stort og troverdig alternativ sammen med FrP.

Støre burde gått!

Både diplomater og demonstranter uttrykte sitt sinne mot Irans president Mahmoud Ahmadinejad da han talte under FNs rasismekonferanse mandag ettermiddag. Delegater fra 40 land bestemte seg for å forlate salen da Ahmadinejad i sedvanlig stil lot sine antisemittiske holdninger komme til overfalten fra FNs talerstol, og begynte å beskrive Israel som et rasistregime.

Norges utenriksminister Jonas Gahr Støre (også kjent som "Hr. Dialog") valgte imidlertid å bli sittende - blant annet sammen med representanter fra den arabiske liga som ga Ahmadinejad kraftfull applaus, mens vestlige diplomater masjerte ut.

Det er ganske uforståelig at den norske delegasjonen valgte å bli sittende og høre på Irans presidents usaklige angrep på Israel, mens nesten alle andre europeiske land forlot salen. Selv for en utenriksminister med overdreven tro på dialog, burde grensen gå ved en antisemittisk holocaust-fornekter som bruker FNs talerstol til å håne jødene.

FN - mikrofonstativ for rasister og terrorister?

Mandag skal utenriksminister Jonas Gahr Støre holde Norges hovedinnlegg under FNs tilsynskonferanse mot rasisme i Genève. Et møte som allerede har reist stor debatt før det har startet. Flere nasjoner, blant andre USA, Australia, Nederland og Canada har boikottet konferansen. Storbritannia, Sverige og Tsjekkia holder sine topp-politikere hjemme, mens Italia og Storbritannia sterkt vurderer å trekke seg fra hele møtet. Jonas Gahr Støre burde gjort det samme.

Årsaken til de sterke reaksjonene er speielt en åpningstekst som Irans president Mahmoud Ahmadinejad vil komme med mandag. De arabiske landene med Iran og Ahmadinejad i spissen, ønsker å sidestille sionisme med rasisme og dermed stempler Israel som en rasistisk stat. I tillegg ønsker Organisasjonen av islamske stater et forbud mot å kritisere en religion (les: islam).

Ahmadinejad er tydelig på sine antisemittiske holdninger til Israel og jødene. Han har tidligere sagt at landet burde «fjernes fra kartet», og har i tillegg stilt spørsmål ved om holocaust i det hele tatt skjedde.

Organisasjonen av islamske stater synes å ha en farlig og langsiktig strategi. Konferansen vil starte med samme utgangspunkt som medførte skandale og protester for åtte år siden. Denne oppfølgingskonferansen vil bli brukt som en plattform til å komme med støtende og antisemittiske ytringer.

Israel blir forsøkt ensidig uthengt som en rasistisk okkupantmakt, og religionskritikk blir gjort nærmest til et slags brudd på menneskerettighetene for å legitimere undertrykkelse av opposisjonen i en rekke muslimske land.

At FN legger opp til dette i form av å gjøre det til en konferanse om ytringsfrihet er direkte oppsiktsvekkende og bidrar til å forsterke bildet av FN som et mikrofonstativ for terrorister og raisister. At Jonas Gahr Støre velger å delta på vegne av Norge i dialogens navn er ikke overraskende, men likevel skuffende. Norge burde gjort som Nederland og boikottet konferansen.

Tviholder på utstillingsvinduet

Trond Giske uttaler i et intervju i dagens Adresseavis at det rødgrønne utstillingsvinduet i Trondheim slett ikke er knust. Sannsynligvis vil han ikke medgi at det er en liten ripe en gang. For han har nå funnet årsaken til de økonomiske problemene i Trondheim kommune. Og det er i følge Giske slett ikke Ap eller de andre rødgrønne partiene som har satt med stort flertall siden 2003. Årsaken i følge Giske er derimot at FrP og Høyre solgte aksjene i Trondheim Energiverk i 2001.

Giske sørger dermed for å avsløre de rødgrønne partienes politikk på en enestående måte. Han kan nemlig ikke forstås på andre måter enn at uten et kommunalt eid kraftverk, så er ikke Ap og de rødgrønne i stand til å styre Trondheim.

Det er det interessant for velgerne å merke seg. Det burde kanskje også Rita Ottervik fortalt velgerne før hun stilte til valg både i 2003 og 2007 - uten å eie en eneste kraftaksje.

Jeg tviler på at velgerne blir spesielt imponert over Arbeiderpartiets ansvarlighet når Giske uttaler seg som han gjør. Man skal selvsagt ha lov å mene hva man vil om offentlig eierskap, om salg av kraftaksjer og snøen som falt i fjor, men det forventes at man tar ansvar i en alvorlig krise. Eksempelvis kunne jo Ap støttet FrPs gjentatte forslag om å bruke pengene i kraftfondet til å kvitte seg med gjeld i stedet for å gamble i aksjer. Det har de konsekvent ikke gjort. Resultatet ser man tydelig nå. Trondheim har en gjeld som er i ferd med å knekke ryggen på kommunen, samtidig som man sitter med et stort kraftfond som ikke gir avskastning.

Når Giske får seg til å legge skylden for den økonomiske krisen på FrP og Høyre - to partier som aldri noensinne har hatt flertall i Trondheim bystyre - så avslører han samtidig sin manglende kjennskap til lokalpolitikken i Trondheim. En arena han som kjent aldri selv har vært en del av. Litt lokalpolitisk erfaring ville antakelig gjort det enkelere for Giske å innse at Trondheim kommune har mer enn nok med å drive sykehjem og skoler om man ikke skal drive kraftverk og aksjespekulasjon i tillegg.

Samrørets sanne ansikt

Striden rundt statens engasjement i Aker og konflikten med Kjell Inge Røkke ser ut til å ligge som en mørk sky over hele Ap-landsmøtet som åpner i helga. Det som skulle være en manifestasjon av Ap som trygt, styringsdyktig og statsbærende parti, blir i stedet preget av det som fremstår som et åpenbart eksempel på hvorfor staten bør holde fingrene av fatet i næringspolitikken.

Med 4,8 milliarder statlige kroner kjøpte regjeringen seg inn i daværende Aker Kværner i 2007. Det har så langt vært en elendig investering, som nå i tillegg synes å være uten tilstrekkelig sikring, styring og kontroll. Det hele ble gjennomført på en måte som gjorde at Røkke beholdt kontrollen også over de aksjene staten kjøpte. Røkke har dermed ved hjelp av staten full kontroll.

To av Norges mektigste konsernsjefer advarte imidlertid allerede romjulen 2006 regjeringen mot å inngå løse avtaler med Kjell Inge Røkke og Aker. Hydros Eivind Reiten og Statoils Helge Lund ba staten være ekstra påpasselig i forhandlinger med Røkke. Rådene fremsto til dels som advarsler, og kom rett etter at Hydro og Aker hadde avsluttet samtaler om et mulig samarbeid. Ett av rådene var: - Inngå aldri en avtale med Kjell Inge Røkke under tidspress. Da er sjansen stor for at staten ender som den tapende part.

Kjell Inge Røkke har vært usedvanlig smart i sin posisjonering i grensensnittet mellom næringsliv og politikk. Med sin åpne støtte til Ap har han sørget for å ha åpne kanaler inn i maktens korridorer, mens han ved sine styreutnevnelser av sentrale folk i Ap og fagbevegelsen har sørget for å vinne gunst hos sine potensielle fiender i fagbevegelsen.

Det er enkelt å forstå om sentrale Ap-folk nå river seg i håret over denne saken som vil overskygge Aps landsmøte. Det står neppe særlig troverdighet igjen i Stoltenbergs mantra om FrPs "skattelette til dem som har mest fra før", når det er regjeringen og Ap selv som midt under finanskrisen synes å ha beriket en av Norges rikeste menn av den enkle grunn at han er en likandes kapitalist som stemmer Ap.