FrP er klar for regjeringsmakt

Fremskrittspartiet avsluttet i går sitt 36. ordinære landsmøte. Landsmøtet var sannsynlig det beste i FrPs historie, og etterlater liten tvil om at partiet er mer enn klar for å innta regjeringskontorene for å fornye Norge. Stemningen stod i taket bortimot sammenhengende de tre dagene landsmøtet varte, og Siv Jensen ble ettertrykkelig etablert som den soleklare utfordreren til Jens Stoltenberg i statsministerstolen.

De store politiske uenighetene var ryddet av veien i løpet av den lange og demokratiske programprosessen i god tid før landsmøtet. I forkant av landsmøtet var det varslet drakamp om både bompenger og landsbukspolitikk, men begge sakene endte med enstemmige vedtak. Nei til bompenger og ja til et friere landbruk.

Den eneste saken som delte salen i voteringen var spørsmålet om aktiv dødshjelp. Programkomiteen hadde opprinnelig innstilt på å åpne for aktiv dødshjelp i helt spesielle tilfeller regulert av et strengt lovverk. Dette forslaget ble imidlertid erstattet av en fristilling under landsstyrets behandling. På landsmøtet gikk imidertid et flertall inn for den opprinnelige programformuleringen.

Mitt innlegg om saken:

Tidenes viktigste landsmøte

Fredag åpner FrPs landsmøte. På pressekonferansen i går utropte Siv Jensen årets landsmøte som partiets viktigste i historien. For et parti som har vært nært sammenbrudd opptil flere ganger i løpet av sin levetid, sier ikke det så rent lite. Årets landsmøte kommer derfor til å bli en kraftfull manifestasjon om at FrP er klar til å fornye Norge fra regjeringskontorene med Siv Jensen som regjeringssjef.

Til og med Dagsavisens Arne Strand, som tidligere har vært rask til å avlive Jensens statsministerdrøm, medgir i dagens Dagsavisen at valget i høst kommer til å bli en statsministerduell der velgerne må velge mellom Jens og Jensen.

Det er et aldri så lite symbol på at det ikke lenger er noen som tør avvise tanken på at FrP kommer til å havne i regjeringsposisjon - enten etter årets valg eller i 2013. For kort tid siden var FrPs regjeringsplaner noe som påkalte ironisering og hånlig latter i journalistkretser. Slik er det ikke lenger. Velgerne har gjort FrP til et reellt regjeringsalternativ og Siv Jensen til reell statsministerkandidat.

Dette ble også ettertrykkelig slått fast av Siv Jensen selv på partiledelsens pressekonferanse i går. Som svar på statsministerdiskusjonen slo Siv Jensen ettertrykkelig fast at det største partiet i en borgerlig regjering naturlig skal ha statsministerposten.

Dermed er utfordrerne klar, Erna Solberg plassert på innbytterbenken og Lars Sponheim henvist til kommentatorplass. Dette står mellom Siv og Jens. FrP mot AP. Helgas landsmøte vil vise at FrP er klar til å fornye Norge.

Rekordjevnt fire måneder før valget

I dag kom den første meningsmålingen etter at Høyre avsluttet sitt landsmøte. Den viser at partiet ikke får noen åpenbar effekt av landsmøtet. Det får derimot Venstre, som gjør sin beste måling på lenge med en oppslutning på 8,7%. Sannsynligvis kan dette enkelt forklares med at Venstre har trukket opp vanntette skott mot FrP, mens Høyre på sitt landsmøte åpnet døren for samarbeid med FrP. En del borgerlige velgere i sentrum har nok sansen for Sponheims klare tale overfor FrP.

Imidlertid viser denne målingen at det er helt jevnt nøyaktig fire måneder før valget. De rødgrønne regjeringspartiene får i denne målingen 73 mandater. Nøyaktig det samme får alternativet med FrP og Høyre. I tillegg er de to statsministerpartiene tilnærmet jevnstor med henholdsvis 29% for Ap og 28,5% for FrP.

Om dette skulle bli det endelige valgresultatet er det vanskelig å spå hvilken regjering man ville fått. Den rødgrønne regjeringen ville garantert vært ferdig. Sannsynligheten er adskillig større for at man igjen ville fått en mindretallsregjering. Enten en ren Ap-regjering ledet av Stoltenberg eller en mindretallsregjering av FrP/H eller FrP alene under ledelse av Siv Jensen.

Spørsmålet ber om Stoltenberg og Ap vil være bekvem med å gå i mindretallsregjering alene med en oppslutning under 30 prosent. Det vil i så fall være en helt ny situasjon for Ap ved at de enten må gå til flere ulike partier for å få flertall fra sak til sak - eller de må søke flertall med FrP i enkeltsaker.

Konklusjonene fra denne målingen er imidlertid at alternativene synes å være klar for velgerne. Det er de rødgrønne partiene mot FrP og Høyre og det er Jens Stoltenberg mot Siv Jensen.

Giskes ytringsfrihet

Norge er dømt i menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg for manglende ytringsfrihet. Kulturminister Trond Giske vil løse striden om politisk TV-reklame ved å gi partiene tilgang til en kanal de færreste har hørt om på statens regning.

I stedet for å anke dommen, bestemte Trond Giske seg for å endre NRK-plakaten for å sikre små partier sendetid på TV. Giske fikk da naturlig nok kjeft for å blande seg inn i statskanalens redaksjonelle prioriteringer, og NRK kunne ikke love de små partiene sendetid. Giske skjønte åpenbart at han var på en farlig vei, når han la opp til et regjeringsbestemt innhold i en riksdekkende kanal. Neste skritt er altså å lansere sendeflate for politisk reklame i en bortgjemt TV-kanal som skal fungere som frivillighetens talerør.

Kulturminister Trond Giske gir Frikanalen, som eies av en rekke frivillige organisasjoner, ti millioner kroner i driftsstøtte de neste fire årene. Betingelsen for støtten er at Frikanalen forplikter seg til å være en reell ytringskanal for samtlige politiske partier. Tre uker før valget skal partiene gis prioritet.

Når dette er Giske og regjeringens svar på en dom i menneskerettighetsdomstolen på noe så viktig og grunnleggende som ytringsfrihet, så er det rimelig avslørende for hvordan man ser på ytringsfrihet i regjeringen. Denne saken føyer seg dermed inn i rekken av saker rundt grunnleggende verdispørsmål hvor regjeringen så til de grader roter det til.

Dommen fra Strasbourg var basert på at Staten har ikke lov til å nedlegge et absolutt forbud mot politisk reklame på TV-kanaler. Ved å inngå en avtale med en kanal som ingen ser på, deler kulturministeren mediemarkedet inn i ulike segmenter der noen regler for ytringsfrihet skal gjelde for Frikanalen, mens de store TV-kanalene med et publikum må forholde seg til andre regler. Det er ganske enkelt ikke holdbart.

Man kan mene hva man vil om politisk TV-reklame. Men så lenge dette dreier seg om ytringsfrihet og Norge attpåtil er dømt for mangefull ytringsfrihet gjennom sitt reklameforbud, så bør det ikke være tvil. Ytringsfriheten må og skal være uangripelig og absolutt.

Det skal ikke herske noen som helst tvil om at ytringsfriheten skal ha forrang for andre hensyn og politiske føringer. Derfor er Giske i ferd med å dumme seg skikkelig ut med sin håndtering av denne saken, og sørge for nok en krasj-landing for regjeringen i håndteringen av et viktig verdispørsmål.

Om å glemme de svakeste

De rødgrønne partiene i Trondheim bystyret vedtok nylig å kutte 20 plasser for rusomsorg på Fossen i Meråker. Det skjedde på tross av klare advarsler fra brukere og andre om at dette kuttet kan få katastrofale konsekvenser.

Det kan sikkert fremstå enkelt og tilforlatelig for det rødgrønne flertallet å kutte et slikt tiltak. Dette er en gruppe som neppe vil organisere demonstrasjonstog utenfor rådhuset. Ei heller vil de sannsynligvis be om møter med ordføreren for å drøfte saken. Like fullt er rusmisbrukere mennesker som fortjener et politisk fokus de i dag ikke får.

Det handler kort og godt om verdighet og respekt for deres utfordringer og kamp i hverdagen for et anstendig liv. Derfor fremstår de rødgrønnes kutt på Fossen rusomsorg som meningsløst, og i beste fall kortsiktig økonomisk tenking.

Jeg vil derfor rett og slett oppfordre de rødgrønne partiene til å revurdere sitt vedtak om å kutte i rusomsorgen. Dette kan dere rett og slett ikke være bekjent av.

Nå er det Jens eller Jensen

Etter at Høyre og Erna Solberg endelig kom med sin avklaring rundt forholdet til FrP, så er en fremtidig regjering under Siv Jensen ledelse rykket mange hakk nærmere. Selv om Høyre fremdeles tviholder på en åpning mot Venstre og KrF, så etterlater Høyre-landsmøtet liten tvil om at det realistiske regjeringsalternativet på borgerlig side nå er en regjering av og med FrP. Dette er ikke minst understreket av de politiske linjevalgene Høyre nå har tatt - dels mot partiledelsens vilje.

Det viktigste budskapet til Erna Solberg i løpet av landsmøtet er at Høyre vil sikre en ny ikke-sosialistisk regjering - nærmest uansett sammensetning. Dersom velgerne gir de ikke sosialistiske partiene flertall etter valget, så vil Høyre gi sin støtte til det aktuelle ikke-sosialistiske regjeringsalternativet. Med mindre det skjer dramatiske endringer i de respektive partienes oppslutning frem mot valget, betyr det at vi igjen står overfor et statsministervalg mellom Jens og Jensen.

Riktignok er Høyre og Erna Solberg programforpliktet til å si at Høyres statsministerkandidat er den beste og mest aktuelle. Imidlertid treffer nok Per Kristian Foss spikeren på hodet når han på utspekulert og taktisk vis på Ernas vegne erklærer sitt eget "36,9". Får ikke Høyre over tyve prosent ved valget, er heller ikke Erna et tema som regjeringssjef. Man skal langt inn i de mest optimistiske kretser i Høyres hus for å finne dem som oppriktig antar at så vil skje.

Da er sannsynligheten atskillig større for at vi får en eller annen form for regjering med Siv Jensen som statsminister og FrP som det ledende partiet. Enten ved at FrP gjør jobben alene i en mindretallsregjering eller at Høyre og KrF deltar i en rolle som henholdsvis regjeringspartner og støtteparti. Til syvende og sist vil det være velgernes dom og den politiske kjøttvekta som vil avgjøre maktfordelingen i en ny ikke-sosialistisk regjering. Tiden bør være forbi da et sentrumsparti kan få flere statsråder enn de har Stortingsrepresentanter, slik Venstre tidligere hadde.

Nå er det imidlertid grunn for velgerne å glede seg. For første gang på lenge er det nå to klare alternativer i norsk politikk med basis i de to desidert største partiene. Nå er det Jens eller Jensen.

Skammelig utspill fra Rødt

Partiet Rødt har utarbeidet en reklamefilm som de planlegger å distribuere i anledning frigjøringsdagen i dag. I videoen sammenligner partiet Gunnar "Kjakan" Sønsteby, Max Manus og de andre i den norske motstandsbevegelsens kamp mot nazistene med det væpnede opprørere gjør i Afghanistan i dag.

På denne måten blir norske soldaters innsats i Afgahnistan sammenlignet med nazistenes okkupasjon av Norge. Dette er ikke mindre enn absurd, avskyelig og skammelig fra et norsk politisk parti som forlanger å bli tatt seriøst!

Og som vanlig foretar partiet Rødt en komplett kortslutning i sitt ressonement. Rødt baserer seg nemlig på at Taliban var en legitim regjering som ble styrtet av USA, NATO og vestlige "okkupasjonsmakter" etter angrepet på USA 11. september 2001. Dette er direkte tøv. Den eneste internasjonale godkjennelsen av Taliban som Afghanistans lovlige regjering kom i 1997 av Pakistan og Saudi-Arabia. Resten av verden betraktet Taliban som nettopp det de er - islamistiske terrorister i en illegitim regjering som måtte styrtes.

Taliban ble den seirende fraksjonen etter mange års kamp etter den russiske invasjonen. Da de tok makten gjennom kamp, innførte de et islamistisk styre med knallhard håndheving av islamsk lov. De forbød kvinner å arbeide utenfor hjemmet og introduserte straffemetoder som steining og avhogging av kroppsdeler.

Sammenligningen med Sønsteby og Manus blir begrunnet fra Rødt gjennom følgende ressonement: Man må anerkjenne retten til afghansk motstand akkurat som vi anerkjente den norske under krigen. Motstand mot en okkupasjonsmakt er en rettighet. Det er legitimt og riktig.

Man kan bli fysisk dårlig av mindre. Ekstra spesielt blir dette når det bare er uker siden en ung norsk hedersmann ble drept i tjeneste i Afgahnistan. Når Rødt mener at slike drap og terrorhandlinger er "legitimt og riktig", så står man overfor et menneskesyn og verdensbilde som åpenbart er så forskrudd at det knapt nok fortjener å bli tatt på alvor.

Norske kvinner og menn i Afghanistan setter sitt liv på spill for at andre skal få den friheten vi her i vesten tar for gitt. Det fortjener all mulig respekt.

Høyres siste sjanse

I morgen starter Høyres landsmøte. Det skjer med nok en katastrofemåling i ryggen. Høyre har størst tilbakegang av alle partier på NrKs partimåling denne måneden, og oppnår en oppslutning på drøye 11%. Både AP og FrP har på sin side markert fremgang. FrP er alene mer enn tre prosent større enn Høyre, KrF og Venstre til sammen.

Det burde få Høyre-landsmøtet til å komme med erkjennelsen en gang for alle at det eneste realistiske regjeringsalternativet på borgerlig side nå er en FrP/Høyre-regjering.

I gårsdagens Adresseavis stod den ene lokale Høyre-toppen etter den andre frem og avskrev regjeringssamarbeid med FrP, samtidig som man spredte sedvanlige karakteristikker over partiet i god Høyre-tradisjon. Det får meg til å undres. Ikke minst fordi man uten unntak forventer at FrP skal stille lojalt opp som støtteparti for de gamle Bondevik-partiene.

Dette er Høyre sitt hovedproblem. Selv med målinger ned på ti-tallet, fortsetter Høyre å opptre som om at de er det ledende ikke-sosialistiske partiet som skal være det naturlige midtpunktet i enhver ikke-sosialistisk regjering.

De gir dermed blaffen i landsmøtevedtakene i Venstre og KrF som avskriver ethvert regjeringssamarbeid med FrP. Og de gir blaffen i FrPs soleklare vedtak om at partiet ikke vil støtte en regjering man selv ikke er en del av.

En regjering bestående av de gamle Bondevik-partiene vil kun danne regjering dersom de selv skulle få flertall, eller at ett eller flere av de rødgrønne partiene skulle ønske å opptre som støtteparti. Det er mildt sagt urealistisk. At Høyre-folk da fortsatt sverger til dette alternativet, samtidig som man velger å spre verbal eder og galle over FrP, er oppsiktsvekkende og forteller nok litt om årsakene til Høyres problemer om dagen.

Hadde det vært slik at velgerne strømmet til Høyre fordi de holdt alle muligheter åpne på borgerlig side, kunne dette vært forståelig. Slik er det jo imidlertid ikke. Velgerne ønsker seg klare og tydelige alternativer. Det er derfor gamle Høyre-velgere nå i hopetall vraker sitt gamle parti til fordel for FrP.

Erna Solberg og andre Høyre-topper gjentar til det kjedsommelige at Høyre ikke vil lukke noen dører for samarbeid på borgerlig side. Det fører imidlertid til en så kraftig gjennomtrekk i partiet at det knapt nok er velgere igjen.

Jeg tror helgas landsmøte er Høyres siste mulighet til å redde stumpene. Landsmøtet må si et klart og utvetydig ja til å danne et stort og troverdig regjeringsalternativ med FrP. Og så vil det nok heller ikke skade om Erna Solberg får sine dannede tilltsmenn på grasrotplan til å utvise noe større respekt for et parti som for tiden er nesten tre ganger så stort som sitt eget...

Kvalifisering til innvandringsdebatten

I går kom professor Thomas Hylland Eriksen med sin kunnskapstest om innvandringspolitikk i Dagbladet. Han mente at hvis du ikke hadde syv av ti rette på testen, så var du ikke berettiget til å diskutere innvandringspolitikk eller delta i integreringsdebatten.

Hylland Eriksens syn er rimelig symtomatisk for hvordan den intellektuelle venstresiden ser på innvandringsdebatten. Dette var tydelig synliggjort i svarene på Hylland Eriksens innvandringstest.

Svarte man mest mulig liberalt og politisk korrekt på spørsmålene fikk man nemlig automatisk syv rette, og var kvalifisert til å delta i den offentlige innvandringsdebatten....

Vanskelig for de borgerlige - enkelt for velgerne

Et overveldende flertall av delegatene under landsmøtet i KrF sa et høyt og rungende nei til å delta i en regjering sammen med FrP. Dermed er KrF på linje med Venstre, som tidligere har sagt et utvetydig nei til FrP.

Det er imidlertid grunn til å merke seg at det KrF-landsmøtet avviste, var regjeringsdeltakelse sammen med FrP. En eventuell rolle som støtteparti var ikke berørt av vedtaket. Uansett har de borgerlige sentrumspartiene nå spilt ballen over til Høyre som åpner sitt landsmøte på fredag. Høyre er presset fra alle kanter og makter ikke å fremstå troverdig omkring et eneste aktuelt regjeringsalternativ. Skal Høyre ha noe som helst håp om et akseptabelt valgresultat, må landsmøtet bestemme seg for hvilken retning man skal gå.

Det som fremstår usedvanlig vanskelig for de borgerlige, gjør det imidlertid enklere for velgerne. De mange velgerne som er fast bestemt på at de ønsker regjeringsskifte ser nå kun ett alternativ. Det gjør at Siv Jensen kan le hele veien til valglokalet.

Mindreårige får dødsstraff i Iran. Hva gjør Norge?

Den unge iranske kvinnen Delara Darabi ble uten forvarsel hengt i fengselet i Rasht i Iran i morgentimene fredag 1. mai. Advokaten hennes ble ikke informert om henrettelsen, og familien fikk ikke lov til å være til stede.

Delara Darabi (23) ble dømt til døden som 17-åring, og var en av de mest kjente såkalte mindreårige dødsdømte i Iran. Ifølge Delara Darabis advokat var hun uskyldig i drapet hun ble dømt for. Drapet skal ha skjedd under et innbrudd og Darabi hevder at hun tok på seg skylden for drapet fordi hun var under 18 år og for å skjerme sin kjæreste. Hun skulle i utgangspunktet henrettes 20. april, men denne ble utsatt i to måneder på grunn av massiv nasjonal og internasjonal oppmerksomhet.

Rundt 150 mindreårige venter på dødsstraff i Iran. Hvert år blir 8-9 mindreårige henrettet ved henging. Flere høytstående iranske myndigheter har nylig sagt at landet ikke har dødsstraff mot mindreårige, men at dette er gjengjeldelse - Qesas, ifølge Amnesty International. Iran opererer altså med et skille mellom dødsstraff og gjengjeldelse mot de som angiveligvis har drept. Likefullt er det staten som står for avrettingen, og dermed skal dette juridisk sett betraktes som dødsstraff.

Flere på av de som står på dødslisten skal ha kommet med tilståelser under press og fysisk tortur. De kommer ofte fra ressurssvake familier, og har ingen som kan hjelpe dem med å skaffe en god advokat. Betraktningene av at dette er gjengjeldelse og ikke straff hemmer rettssikkerheten for de mindreårige.

Menneskerettighetsforkjempere uttrykte håp om at henrettelsen av Darabi på en merkedag som 1. mai ville medføre at det internasjonale samfunnet ville benytte dagen til å markere sin avsky.

I Trondheim gikk venstresiden i tog som inneholdt to internasjonale paroler. De lød som følger: "Ikke en soldat, ikke en krone til USAs kriger " og "Boikott Israel". Andre steder i Norge og Vest-Europa var venstresidens paroler sannsynligvis mer eller mindre likelydende. Det sier sitt.

Venstresidens taushet om overgrepene som foregår i Iran er ikke mindre enn en skam. Norge burde umiddelbart bryte alle diplomatiske og politiske forbindelser med dette terrorregimet.