”Stem rød-grønt så slipper man spill, spetakkel, omkamper og alt det tøvet der!”
Dette var Jens Stoltenbergs ord fra et folkemøte i valgkampen i 2005. Bare de rød-grønne partiene kom til makten skulle det blir orden på alt fra sosial- og helsepolitikk til skole- og arbeidsmarkedspolitikk. Takket være de borgerliges avvisning av FrP gikk det som kjent slik at de rødgrønne fikk makten. Og trolig har det aldri vært mer uro, dissenser og omkamper fra en regjering enn det vi har sett de siste fire årene.
Ikke før var de rød-grønne på plass i statsrådstolene, før spetakkelet var løs. Hele farsen startet da fremtredende representanter fra regjeringspartiene befant seg på plenen foran Stortinget for å demonstrere mot deres egen regjerings politikk om norsk militær deltakelse i utlandet. Dette fortsatte så med SVs boikott av Israel stikk i strid med regjeringens politikk, og brakte Norge ut i uføret også internasjonalt. Men dette var bare begynnelsen.
Spesielt i verdispørsmål viste regjeringen en egen evne til å snuble. Hijab i politiet, forbud mot religionskritikk og ytringsfrihet gjennom politisk reklame er bare et fåtall eksempler på saker hvor regjeringen har vist en egen evne til å ødelegge for seg selv.
VG kunne tidligere denne uken bringe en oversikt over alle regjeringens løftebrudd. Dette merkes av velgerne. For denne regjeringen har hatt alle muligheter til å gjennomføre alle sine løfter.
Et klart flertall i Stortinget har gjort at regjeringen har kunnet trumfe gjennom alt hva den måtte ønske. Den økonomiske handlefriheten er større enn hva noen annen regjering har hatt. Pengebruken overgår alt vi kan sammenligne med i tidligere tider. Ikke ett eneste synlig budsjettkutt har de rødgrønne foretatt - heller ikke da finanskrisen slo inn over landet i høst.
Da er det bortimot et kunststykke å klare å rote det så mye til som denne regjeringen har gjort.
Antakelig er listen over løftebrudd en bedre forklaring på Aps voldsomme tilbakegang på dagens gallup, enn Bjarne Håkon Hanssens hotline for en frossen venn på Ullevål sykehus.
fredag 26. juni 2009
torsdag 25. juni 2009
Sponheims verdensbilde
Det var en Lars Sponheim i kjent stil som oppsummerte siste fire år foran pressen i går. Sponheim mener bestemt at Venstre kommer til å få 8,3% oppslutning ved valget og at Stoltenbergs fiendebilde i form av en FrP/Høyre-regjering bare er tøys og tull.
For i Sponheims verdensbilde kommer ingen regjering utenom dette selvgode sentrumspartiet med fire prosents oppslutning.
Det er selvsagt ikke slik det fungerer og det vet helt sikkert også Sponheim utmerket godt.
Spørs om ikke Siv Jensen har et poeng når hun i sin tale til FrP'erne på ValgCamp hevdet at det kun var menn med Sponheims selvtillit som oppriktig kunne mene at størrelsen ikke har noe som helst å si...
For i Sponheims verdensbilde kommer ingen regjering utenom dette selvgode sentrumspartiet med fire prosents oppslutning.
Det er selvsagt ikke slik det fungerer og det vet helt sikkert også Sponheim utmerket godt.
Spørs om ikke Siv Jensen har et poeng når hun i sin tale til FrP'erne på ValgCamp hevdet at det kun var menn med Sponheims selvtillit som oppriktig kunne mene at størrelsen ikke har noe som helst å si...
onsdag 24. juni 2009
Stoltenberg taus om plan B
Statsminister Jens Stoltenberg avviste alle spørsmål om sin plan B på Arbeiderpartiets pressekonferanse på Bygdøy i går. I stedet forsøkte statsministeren å slå ettertrykkelig fast at det er en regjering med FrP og Høyre som er det mest realistiske om det blir regjeringsskifte. «Stem på oss. Eller så får du dem. Det er det viktigste jeg har å si i dag,» var Jens Stoltenbergs gjentakende budskap til et fulltallig pressekorps.
Dette er slett ingen overraskende strategi. Det hersker ikke lenger noen som helst tvil om at valget i september vil være et valg mellom Jens og Jensen. Da vil det viktigste være å peke på motstanderen heller enn sine egne mulige utveier av et gitt valgresultat.
Sentrumspartienes spede forsøk på å gjøre seg viktigere enn oppslutningen skulle tilsi har foreløpig mislyktes. Det samme har Erna Solbergs spagat mellom alle mulige regjeringsalternativer på borgerlig side. Dermed har Stoltenberg helt rett når han peker på en FrP-regjering ledet av Siv Jensen som det reelle alternativet til dagens regjering.
Spørsmålet er imidlertid hvem som vil tjene på en slik voldsom polarisering mellom de to hovedutfordrerne i norsk politikk. Sannsynligheten er stor for at både Ap og FrP kan profittere på dette. De underlige samarbeidsforholdene på borgerlig side kan fort få velgere som klart ønsker regjeringsskifte til å samle seg hos FrP. I den rødgrønne leiren har tendensen lenge vært at Ap tapper sine regjeringspartnere for velgere. Dette kan fort ende med en tilnærmet toparti-valgkamp.
Så er det selvsagt lett å skjønne at Stoltenberg ikke vil si mye om sin plan B. Ingen bør imidlertid tvile på at strategene i Ap for lengst har vurdert hva de skal gjøre dersom det rødgrønne flertallet skulle ryke. Like opplagt er det at et inntrykk i valgkampen om at Stoltenberg blir statsminister uansett, kan være livsfarlig for Ap og det rødgrønne flertallet. Da kan man fort oppleve en mobilisering som sikrer Jensen heller enn Jens.
Det hersker imidlertid liten tvil om at valgkampen nå er i gang. Jens mot Jensen Til glede for velgerne som lenge har ønsket seg klare alternativer i norsk politikk.
Dette er slett ingen overraskende strategi. Det hersker ikke lenger noen som helst tvil om at valget i september vil være et valg mellom Jens og Jensen. Da vil det viktigste være å peke på motstanderen heller enn sine egne mulige utveier av et gitt valgresultat.
Sentrumspartienes spede forsøk på å gjøre seg viktigere enn oppslutningen skulle tilsi har foreløpig mislyktes. Det samme har Erna Solbergs spagat mellom alle mulige regjeringsalternativer på borgerlig side. Dermed har Stoltenberg helt rett når han peker på en FrP-regjering ledet av Siv Jensen som det reelle alternativet til dagens regjering.
Spørsmålet er imidlertid hvem som vil tjene på en slik voldsom polarisering mellom de to hovedutfordrerne i norsk politikk. Sannsynligheten er stor for at både Ap og FrP kan profittere på dette. De underlige samarbeidsforholdene på borgerlig side kan fort få velgere som klart ønsker regjeringsskifte til å samle seg hos FrP. I den rødgrønne leiren har tendensen lenge vært at Ap tapper sine regjeringspartnere for velgere. Dette kan fort ende med en tilnærmet toparti-valgkamp.
Så er det selvsagt lett å skjønne at Stoltenberg ikke vil si mye om sin plan B. Ingen bør imidlertid tvile på at strategene i Ap for lengst har vurdert hva de skal gjøre dersom det rødgrønne flertallet skulle ryke. Like opplagt er det at et inntrykk i valgkampen om at Stoltenberg blir statsminister uansett, kan være livsfarlig for Ap og det rødgrønne flertallet. Da kan man fort oppleve en mobilisering som sikrer Jensen heller enn Jens.
Det hersker imidlertid liten tvil om at valgkampen nå er i gang. Jens mot Jensen Til glede for velgerne som lenge har ønsket seg klare alternativer i norsk politikk.
mandag 22. juni 2009
Helse-Hanssen på tråden
I helgen vakte det stor oppstandelse da det fremkom at helseminister Bjarne Håkon Hanssen tok affære overfor Ullevål Universitetssykehus fordi hans gode venn Inge Ryan ikke var fornøyd med sykehusoppholdet.
Inge Ryan opplevde visstnok å ha fått et rom med trekk slik at han frøs i sykesengen. Dette plaget ham så mye at han tok en telefon til helseministeren og ytret sin misnøye. Som en handlingens mann tok Hanssen så en telefon til sykehusledelsen med bud om å bedre forholdene for sin gode venn og mangeårige politikerkollega.
I dag legger helseministeren seg fullstendig flat og innrømmer glatt at han ikke burde tatt disse telefonene for å forhindre at Inge Ryan skulle fortsette å fryse:
Jeg ser av debatten dette har skapt at dette er telefoner jeg ikke burde tatt. Dette fordi det er skapt et inntrykk av at Inge Ryan har fått bedre helsetjenester fordi han kjenner helseministeren. Det var absolutt ikke min intensjon, og jeg er lei meg for at jeg har bidratt til å skape et slikt inntrykk, sier Hanssen til NTB.
Igjen får man altså en slik politikerunnskyldning som egentlig legger skylden på andre. For i likhet med mange andre politikere som har havnet på dypt vann, så mener altså helseministeren at disse telefonene først er et problem når det har medført debatt og skapt et bestemt inntrykk. Innser virkelig ikke helseministeren at dette er uakseptabelt - helt uavhengig av om det oppstår en debatt i kjølvannet av saken som skaper et bestemt inntrykk hos folk flest?
Nå er det vel ingen som i grunnen blir overrasket over at dette forekommer i norsk politikk og samfunnsliv. Tilsvarende telefoner taes hver eneste dag fra personer med makt og innflytelse. For å sikre seg selv eller sine venner.
Det er i disse tilfellene at grensene blir vage mellom hva som er uskyldige vennetjenester og hva som er kameraderi og i verste fall på grensen til korrupsjon.
For Bjarne Håkon Hanssen blir denne saken ekstra pinlig. Ikke minst fordi han gjentatte ganger har blitt forelagt enkeltsaker i helsevesenet. Da har svaret vært nøyaktig det samme: Helseministeren kan ikke engasjere seg i enkeltsaker.
Helseministeren får derfor en betydelig utfordring å overbevise folk flest de neste ukene om at det norske helsevesenet slett ikke særbehandler helseministerens venner og bekjente. Hvis han vil, ligger imidlertid muligheten åpen for å snu denne saken til noe positivt. For det er nok mange som forventer at han nå begynner å gripe inn også når han får henvendelser fra vanlige folk i vanskelige behandlingssituasjoner.
Med tanke på situasjonen i norsk helsevesen, kan det bli travle tider i telefonen for den godeste Helse-Hanssen....
Inge Ryan opplevde visstnok å ha fått et rom med trekk slik at han frøs i sykesengen. Dette plaget ham så mye at han tok en telefon til helseministeren og ytret sin misnøye. Som en handlingens mann tok Hanssen så en telefon til sykehusledelsen med bud om å bedre forholdene for sin gode venn og mangeårige politikerkollega.
I dag legger helseministeren seg fullstendig flat og innrømmer glatt at han ikke burde tatt disse telefonene for å forhindre at Inge Ryan skulle fortsette å fryse:
Jeg ser av debatten dette har skapt at dette er telefoner jeg ikke burde tatt. Dette fordi det er skapt et inntrykk av at Inge Ryan har fått bedre helsetjenester fordi han kjenner helseministeren. Det var absolutt ikke min intensjon, og jeg er lei meg for at jeg har bidratt til å skape et slikt inntrykk, sier Hanssen til NTB.
Igjen får man altså en slik politikerunnskyldning som egentlig legger skylden på andre. For i likhet med mange andre politikere som har havnet på dypt vann, så mener altså helseministeren at disse telefonene først er et problem når det har medført debatt og skapt et bestemt inntrykk. Innser virkelig ikke helseministeren at dette er uakseptabelt - helt uavhengig av om det oppstår en debatt i kjølvannet av saken som skaper et bestemt inntrykk hos folk flest?
Nå er det vel ingen som i grunnen blir overrasket over at dette forekommer i norsk politikk og samfunnsliv. Tilsvarende telefoner taes hver eneste dag fra personer med makt og innflytelse. For å sikre seg selv eller sine venner.
Det er i disse tilfellene at grensene blir vage mellom hva som er uskyldige vennetjenester og hva som er kameraderi og i verste fall på grensen til korrupsjon.
For Bjarne Håkon Hanssen blir denne saken ekstra pinlig. Ikke minst fordi han gjentatte ganger har blitt forelagt enkeltsaker i helsevesenet. Da har svaret vært nøyaktig det samme: Helseministeren kan ikke engasjere seg i enkeltsaker.
Helseministeren får derfor en betydelig utfordring å overbevise folk flest de neste ukene om at det norske helsevesenet slett ikke særbehandler helseministerens venner og bekjente. Hvis han vil, ligger imidlertid muligheten åpen for å snu denne saken til noe positivt. For det er nok mange som forventer at han nå begynner å gripe inn også når han får henvendelser fra vanlige folk i vanskelige behandlingssituasjoner.
Med tanke på situasjonen i norsk helsevesen, kan det bli travle tider i telefonen for den godeste Helse-Hanssen....
fredag 19. juni 2009
Våre eldre fortjener valgfrihet
I gårsdagens bystyremøte i Trondheim stemte de rødgrønne flertallspartiene ned en rekke forslag fra FrP som ville gitt økt valgfrihet innenfor eldreomsorgen. Fritt brukervalg i hjemmetjenesten, fritt sykehjemsvalg, valgfrihet innenfor matproduksjon og valgfrie helsereiser for eldre er noen eksempler på forslag som ble dundrende nedstemt av det rødgrønne flertallet.
Når mennesker kommer i en livssituasjon som gjør dem avhengige av det offentlige eller av andre, stilles det klare betingelser for hva man har krav på og hva man kan forvente av bistand og hjelp fra det offentlige. Dette er neppe noen uenig i. Imidlertid krystalliserer det seg en klar politisk uenighet hver gang spørsmålet om valgfrihet blir brakt på bane. Det er synd.
Jeg er av den oppfatning at det burde være en selvfølge at den enkelte selv skal ha mulighet til å velge og bedømme hvem som skal utføre tjenestene på vegne av det offentlige. Etter min mening er det en mangel ved systemet dersom alle innbyggerne skal stå med lua i hånda og ta til takke med det tilbudet det offentlige til enhver tid måtte tilby dem, uten mulighet til å forlange endring.
Innføring av valgfrihet også for dem som trenger offentlige tjenester bør være en selvfølge. Det at mennesker som trenger hjemmetjenester eller sykehjemsplass fritt skal få velge hvorvidt det offenlige eller andre aktører skal utføre tjenesten burde være en naturlig del av velferdssystemet.
I dag er det nemlig slik at en del har denne valgfriheten. De som selv er i stand til å kjøpe seg ut av en sykehjemskø eller som selv kan betale en operasjon, de har allerede denne valgfriheten som burde vært sikret alle – ikke bare dem med tykk lommebok.
Det er derfor blodig urettferdig og direkte galt at venstresiden bruker dette argumentet mot å innføre valgfrihet. Den debatten bør avskjæres en gang for alle, i og med at dette dreier seg om hvorvidt det offentlige skal betale også for andre tjenesteytere enn dem selv.
Jeg mener at også de eldre bør forlange valgfrihet. Det å kunne velge bort det offentlige dersom man ikke er fornøyd med tilbudet bør være en soleklar rett også for de eldre. En god og verdig eldreomsorg må ganske enkelt anerkjenne den enkeltes rett til selv å få ta egne valg - selv når man blir gammel.
Når mennesker kommer i en livssituasjon som gjør dem avhengige av det offentlige eller av andre, stilles det klare betingelser for hva man har krav på og hva man kan forvente av bistand og hjelp fra det offentlige. Dette er neppe noen uenig i. Imidlertid krystalliserer det seg en klar politisk uenighet hver gang spørsmålet om valgfrihet blir brakt på bane. Det er synd.
Jeg er av den oppfatning at det burde være en selvfølge at den enkelte selv skal ha mulighet til å velge og bedømme hvem som skal utføre tjenestene på vegne av det offentlige. Etter min mening er det en mangel ved systemet dersom alle innbyggerne skal stå med lua i hånda og ta til takke med det tilbudet det offentlige til enhver tid måtte tilby dem, uten mulighet til å forlange endring.
Innføring av valgfrihet også for dem som trenger offentlige tjenester bør være en selvfølge. Det at mennesker som trenger hjemmetjenester eller sykehjemsplass fritt skal få velge hvorvidt det offenlige eller andre aktører skal utføre tjenesten burde være en naturlig del av velferdssystemet.
I dag er det nemlig slik at en del har denne valgfriheten. De som selv er i stand til å kjøpe seg ut av en sykehjemskø eller som selv kan betale en operasjon, de har allerede denne valgfriheten som burde vært sikret alle – ikke bare dem med tykk lommebok.
Det er derfor blodig urettferdig og direkte galt at venstresiden bruker dette argumentet mot å innføre valgfrihet. Den debatten bør avskjæres en gang for alle, i og med at dette dreier seg om hvorvidt det offentlige skal betale også for andre tjenesteytere enn dem selv.
Jeg mener at også de eldre bør forlange valgfrihet. Det å kunne velge bort det offentlige dersom man ikke er fornøyd med tilbudet bør være en soleklar rett også for de eldre. En god og verdig eldreomsorg må ganske enkelt anerkjenne den enkeltes rett til selv å få ta egne valg - selv når man blir gammel.
torsdag 18. juni 2009
Skandalen døde ut, overvåkningssamfunnet lever
Norske medier hentet frem krigsoverskrifter da de mente å kunne bevise at landets statsminister var blitt overvåket. Etter hvert viste det seg at dette sannsynligvis dreier seg om en departementsansatt som har surfet porno i arbeidstiden, og dermed utfordret sikkerhetssystemet og fått et varsel om det.
Det er imidlertid ikke de endelige konklusjonene denne saken som bør være avgjørende for om overvåkningssamfunnet fremdeles er levende.
I vårt naboland Sverige ble FRA-loven innført i fjor. FRA står for Försvarets Radioanstalt, og den såkalte FRA-loven har fått sitt navn fordi det er FRA som skal få spane på all kabelbåren trafikk. Loven innebærer at den svenske staten skal få lov til å overvåke internett- og telefontrafikk som går inn og ut av Sverige. Dette rammer også norske brukere.
Slik internett er teknisk oppbygd og strukturert forholder ikke trafikken seg til landegrensene. Pakkene med informasjon finner raskeste vei mellom to punkter. Det kan for eksempel kan bety at kommunikasjon mellom to nordmenn i Norge, eller en hvilken som helst annen kommunikasjon mellom to eller flere brukere på internett hvor som helst i verden, kan tenkes å passere via et knutepunkt i Sverige. Da risikerer man å bli avlyttet og analysert av Söta Brors nettpoliti, hvis man skulle komme i skade for å bruke et av ordene som filtrene til Försvarets Radioanstalts filtre er programmert til å fange opp.
Datalagringsdirektivet er en arbeidstittel på EUs direktiv om lagring av trafikkdata fra 2006. Direktivet pålegger lagring av trafikkdata for e-post, ulike typer telefoni og Internett-tilgang. Identiteter, tidspunkter for kommunikasjonen og lokaliseringsdata for mobil kommunikasjon skal lagres. Kommunikasjonens endepunkt skal lagres for e-post og telefoni.
Datalagringsdirektivet antas å være gjeldende også for Norge iht EØS-avtalen. Imidlertid har alle partier utenom Høyre og AP tatt et klart standspunkt mot innføring av direktivet også i Norge. Høyre har imidlertid uttalt at de mener EØS-avtalen er for viktig til å utfordre EU i dette spørsmålet.
Det er derfor stor sannsynlighet for et fortsatt press for innføring av dette direktivet også i Norge. Sammen med den svenske FRA-loven burde dette skremme mer enn at en pornosurfende departementsansatt har fått et sikkerhetsvarsel på sin pc. Den store skandalen ser ut til å ha dødd ut, men overvåkningssamfunnet ser dessverre ut til å leve i beste velgående.
Det er imidlertid ikke de endelige konklusjonene denne saken som bør være avgjørende for om overvåkningssamfunnet fremdeles er levende.
I vårt naboland Sverige ble FRA-loven innført i fjor. FRA står for Försvarets Radioanstalt, og den såkalte FRA-loven har fått sitt navn fordi det er FRA som skal få spane på all kabelbåren trafikk. Loven innebærer at den svenske staten skal få lov til å overvåke internett- og telefontrafikk som går inn og ut av Sverige. Dette rammer også norske brukere.
Slik internett er teknisk oppbygd og strukturert forholder ikke trafikken seg til landegrensene. Pakkene med informasjon finner raskeste vei mellom to punkter. Det kan for eksempel kan bety at kommunikasjon mellom to nordmenn i Norge, eller en hvilken som helst annen kommunikasjon mellom to eller flere brukere på internett hvor som helst i verden, kan tenkes å passere via et knutepunkt i Sverige. Da risikerer man å bli avlyttet og analysert av Söta Brors nettpoliti, hvis man skulle komme i skade for å bruke et av ordene som filtrene til Försvarets Radioanstalts filtre er programmert til å fange opp.
Datalagringsdirektivet er en arbeidstittel på EUs direktiv om lagring av trafikkdata fra 2006. Direktivet pålegger lagring av trafikkdata for e-post, ulike typer telefoni og Internett-tilgang. Identiteter, tidspunkter for kommunikasjonen og lokaliseringsdata for mobil kommunikasjon skal lagres. Kommunikasjonens endepunkt skal lagres for e-post og telefoni.
Datalagringsdirektivet antas å være gjeldende også for Norge iht EØS-avtalen. Imidlertid har alle partier utenom Høyre og AP tatt et klart standspunkt mot innføring av direktivet også i Norge. Høyre har imidlertid uttalt at de mener EØS-avtalen er for viktig til å utfordre EU i dette spørsmålet.
Det er derfor stor sannsynlighet for et fortsatt press for innføring av dette direktivet også i Norge. Sammen med den svenske FRA-loven burde dette skremme mer enn at en pornosurfende departementsansatt har fått et sikkerhetsvarsel på sin pc. Den store skandalen ser ut til å ha dødd ut, men overvåkningssamfunnet ser dessverre ut til å leve i beste velgående.
onsdag 17. juni 2009
Skatt til besvær
Klassekampen har regnet seg fram til at de 17 rikeste i Norge vil få en skattelette på nær 521 mill med FrPs politikk. Venstresidens talerør bruker dette som en forklaring på kronerullingen som nå er satt i gang fra en del næringslivsaktører til støtte for FrP.
Klassekampen stopper imidlertid etter denne konklusjonen - som i beste fall bare er en brøkdel av sannheten. Like interessant som en kronerulling blant millionærer, er det jo hvordan folk flest gjennom tiår nå har gitt FrP støtte i form av økende oppslutning. Utvilsomt på grunn av blant annet partiets skatte- og avgiftspolitikk. Folk flest ser at FrPs skattepolitikk er en motvekt mot et urettferdig og urimelig skatte- og avgiftsnivå. Folk flest vil også tjene på FrPs skattelettepolitikk.
Paradokset som Klassekampen glatt hopper over, er jo at de som ergrer seg mest over det særnorske skatte- og avgiftsnivået slett ikke er landets rikeste. Det er derimot vanlige folk som ikke forstår hvorfor verdens rikeste land ikke kan bruke av sin formue slik at det kommer det norske folk til gode gjennom lavere skatter og avgifter. Så er det i tillegg aktører i næringslivet som opplever at deres marginer og konkurransefortrinn spises opp av særnorske avgiftsregimer.
Det er disse som forholdsmessig vil tjene mest på FrPs skatte- og avgiftspolitikk.
I sin siste tale i Underhuset i 1990 ble Margareth Thatcher utfordret av en representant fra Labour på at de rikeste var blitt rikere og gapet mellom de ti prosent rikeste og ti prosent fattigste var blitt større i løpet av Thatchers elleve års lange regjeringstid.
Da kom jernladyen med sitt legendariske svar: People on all levels of income are better off than they were in 1979. The hon. Member is saying that he would rather that the poor were poorer, provided that the rich were less rich. That way one will never create the wealth for better social services, as we have. What a policy. Yes, he would rather have the poor poorer, provided that the rich were less rich. That is the Liberal policy.
Bedre kan det vel ikke sies. Når det er viktigere for sosialistene å la de fattige forbli fattige enn at de rikeste blir rikere, sier det seg vel selv at dette dreier seg om tradisjonell sosialistisk misunnelse heller enn ønsket om sosial utjevning.
Klassekampen stopper imidlertid etter denne konklusjonen - som i beste fall bare er en brøkdel av sannheten. Like interessant som en kronerulling blant millionærer, er det jo hvordan folk flest gjennom tiår nå har gitt FrP støtte i form av økende oppslutning. Utvilsomt på grunn av blant annet partiets skatte- og avgiftspolitikk. Folk flest ser at FrPs skattepolitikk er en motvekt mot et urettferdig og urimelig skatte- og avgiftsnivå. Folk flest vil også tjene på FrPs skattelettepolitikk.
Paradokset som Klassekampen glatt hopper over, er jo at de som ergrer seg mest over det særnorske skatte- og avgiftsnivået slett ikke er landets rikeste. Det er derimot vanlige folk som ikke forstår hvorfor verdens rikeste land ikke kan bruke av sin formue slik at det kommer det norske folk til gode gjennom lavere skatter og avgifter. Så er det i tillegg aktører i næringslivet som opplever at deres marginer og konkurransefortrinn spises opp av særnorske avgiftsregimer.
Det er disse som forholdsmessig vil tjene mest på FrPs skatte- og avgiftspolitikk.
I sin siste tale i Underhuset i 1990 ble Margareth Thatcher utfordret av en representant fra Labour på at de rikeste var blitt rikere og gapet mellom de ti prosent rikeste og ti prosent fattigste var blitt større i løpet av Thatchers elleve års lange regjeringstid.
Da kom jernladyen med sitt legendariske svar: People on all levels of income are better off than they were in 1979. The hon. Member is saying that he would rather that the poor were poorer, provided that the rich were less rich. That way one will never create the wealth for better social services, as we have. What a policy. Yes, he would rather have the poor poorer, provided that the rich were less rich. That is the Liberal policy.
Bedre kan det vel ikke sies. Når det er viktigere for sosialistene å la de fattige forbli fattige enn at de rikeste blir rikere, sier det seg vel selv at dette dreier seg om tradisjonell sosialistisk misunnelse heller enn ønsket om sosial utjevning.
mandag 15. juni 2009
Ny asylkrangel i regjeringen
VG skriver i dag om ny uenighet mellom regjeringspartiene i asylpolitikken. SVs Rolf Reikvam beklager seg med at det er vanskelig å forholde seg til Ap "for de endrer standpunkt ofte når det gjelder innvandring og integrasjon".
Her kan nok Reikvam innvilges minst et halvt poeng. For i Stortingets spørretime 18. mars i år avviste utenriksminister Jonas Gahr Støre på det mest bestemte at regjeringen ville gå med på å bruke bistandsmidler som forhandlingskort for å sikre returavtaler for asylsøkere. Denne uken kommer både Ap og Sp til å støtte et forslag om nettopp dette.
Senterpartiet og Arbeiderpartiet åpner for at bistand skal være sentralt i forhandlingene om retur, og skriver i en innstilling om saken følgende: ”i forhandlinger om slike avtaler bør det vurderes virkemidler som blant annet generell bistand”.
Det er ikke vanskelig å forstå at Reikvam fra sitt ståsted er frustrert. Alle vi andre kan imidlertid registrere nok et eksempel på at de andre partiene kommer etter FrP i innvandring- og asylpolitikken. Det er nesten påfallende hvor enig partiene - med unntak av SV - er med FrPs asylpolitikk når det nærmer seg valgkamp. Bare så synd at det da er så lenge mellom hvert valg...
Her kan nok Reikvam innvilges minst et halvt poeng. For i Stortingets spørretime 18. mars i år avviste utenriksminister Jonas Gahr Støre på det mest bestemte at regjeringen ville gå med på å bruke bistandsmidler som forhandlingskort for å sikre returavtaler for asylsøkere. Denne uken kommer både Ap og Sp til å støtte et forslag om nettopp dette.
Senterpartiet og Arbeiderpartiet åpner for at bistand skal være sentralt i forhandlingene om retur, og skriver i en innstilling om saken følgende: ”i forhandlinger om slike avtaler bør det vurderes virkemidler som blant annet generell bistand”.
Det er ikke vanskelig å forstå at Reikvam fra sitt ståsted er frustrert. Alle vi andre kan imidlertid registrere nok et eksempel på at de andre partiene kommer etter FrP i innvandring- og asylpolitikken. Det er nesten påfallende hvor enig partiene - med unntak av SV - er med FrPs asylpolitikk når det nærmer seg valgkamp. Bare så synd at det da er så lenge mellom hvert valg...
torsdag 11. juni 2009
Meningsmålingshoreri
Professor i sammenlignende politikk ved Universitetet i Bergen, Frank Aarebrot, har sett seg lei på fargede meningsmålinger fra politiske partier. Han kaller meningsmålinger partiene selv lager for useriøse, dårlige og horeri fra dem som lager dem. Hva skal man da si om redaksjonelle medier som trykker disse målingene som vitenskapelige politiske fakta?
En uke før kommunevalget 2007 hadde Byavisa i Trondheim et stort oppslag med overskriften "Sykehjem er viktigere enn lavere skatt". Bakgrunnen for hele oppslaget var en spørreundersøkelse i regi av Trondheim Ap hvor 500 trondhjemmere ble stillt spørsmålet "Hva mener du er viktigst: Sykehjemsplass til alle som trenger det eller eiendomsskattelette?"
Resultatet gav seg selv. Over 90 prosent av de spurte svarte selvsagt at sykehjemsplass til alle var viktigst. Min kommentar til Byavisa den gangen var at jeg med stor sannsynlighet hadde kommet til å svare det samme som flertallet i målingen.
Det grunnleggende spørsmålet som Byavisa burde stille før de trykket en slik måling, er jo om dette er en spørsmålsstilling de selv ville formulert om det var dem som bestillte målingen. Sannsynligvis er det ikke det. Dette er nok et godt eksempel på det Aarebrot snakker om, der partiene får de svarene de ønsker seg og attpåtil får media til å presentere dette som en objektiv måling.
For sier denne målingen fra 2007 i det hele tatt noe om synet på eiendomsskatt? Sier ikke målingen i stedet vel så mye om behovet for og ønsket om full sykehjemsdekning? En kan tenke seg hva svaret ville vært om spørsmålet heller hadde vært hva innbyggerne mente var viktigst av eiendomsskattelette eller økt byråkrati. Eller av full sykehjemsdekning kontra nye kulturhus. Slik kan man fortsette.
Derfor har Aarebrot et meget godt poeng når han så tydelig går til angrep på meningsmålinger bestillt av politiske partier. Ingen kan selvsagt nekte et parti å kjøpe en meningsmåling med det spørsmålet de selv ønsker. Men man kan kanskje forvente at media ikke opptrer som bestemte partiers forlengede arm gjennom å trykke resultatene av disse målingene som demokratiske fakta.
En uke før kommunevalget 2007 hadde Byavisa i Trondheim et stort oppslag med overskriften "Sykehjem er viktigere enn lavere skatt". Bakgrunnen for hele oppslaget var en spørreundersøkelse i regi av Trondheim Ap hvor 500 trondhjemmere ble stillt spørsmålet "Hva mener du er viktigst: Sykehjemsplass til alle som trenger det eller eiendomsskattelette?"
Resultatet gav seg selv. Over 90 prosent av de spurte svarte selvsagt at sykehjemsplass til alle var viktigst. Min kommentar til Byavisa den gangen var at jeg med stor sannsynlighet hadde kommet til å svare det samme som flertallet i målingen.
Det grunnleggende spørsmålet som Byavisa burde stille før de trykket en slik måling, er jo om dette er en spørsmålsstilling de selv ville formulert om det var dem som bestillte målingen. Sannsynligvis er det ikke det. Dette er nok et godt eksempel på det Aarebrot snakker om, der partiene får de svarene de ønsker seg og attpåtil får media til å presentere dette som en objektiv måling.
For sier denne målingen fra 2007 i det hele tatt noe om synet på eiendomsskatt? Sier ikke målingen i stedet vel så mye om behovet for og ønsket om full sykehjemsdekning? En kan tenke seg hva svaret ville vært om spørsmålet heller hadde vært hva innbyggerne mente var viktigst av eiendomsskattelette eller økt byråkrati. Eller av full sykehjemsdekning kontra nye kulturhus. Slik kan man fortsette.
Derfor har Aarebrot et meget godt poeng når han så tydelig går til angrep på meningsmålinger bestillt av politiske partier. Ingen kan selvsagt nekte et parti å kjøpe en meningsmåling med det spørsmålet de selv ønsker. Men man kan kanskje forvente at media ikke opptrer som bestemte partiers forlengede arm gjennom å trykke resultatene av disse målingene som demokratiske fakta.
onsdag 10. juni 2009
Jensen leder på Jens
Tre måneder før valget er det et klart borgerlig flertall blant velgerne. I dagens måling fra Opinion har utført for ANB kan Siv Jensen og resten av de borgerlige partilederne kan vifte med 11 flere mandater enn Jens Stoltenbergs rødgrønne koalisjon.
De borgerlige partiene ligger an til å få 96 mandater på Stortinget til høsten. Det er 14 flere enn for fire år siden og 11 mer enn det som trengs for å få flertall i den norske nasjonalforsamlingen.
De rødgrønne risikerer å tape 12 mandater, sammenlignet med valgresultatet i 2005.
Siden valget i 2005 har mange av velgerne vandret til andre partier. Bakgrunnstallene fra Opinion viser at hver fjerde SV-velger har gått til Ap, mens hver femte Høyre-velger har gått til Fremskrittspartiet. Frp har størst stabilitet blant tidligere velgere. 85 prosent av dem som stemte på Frp i 2005 holder fast ved partiet til Siv Jensen.
Målingen er således en bekreftelse på at dette valget i stor grad vil handle om Jens eller Jensen.
De borgerlige partiene ligger an til å få 96 mandater på Stortinget til høsten. Det er 14 flere enn for fire år siden og 11 mer enn det som trengs for å få flertall i den norske nasjonalforsamlingen.
De rødgrønne risikerer å tape 12 mandater, sammenlignet med valgresultatet i 2005.
Siden valget i 2005 har mange av velgerne vandret til andre partier. Bakgrunnstallene fra Opinion viser at hver fjerde SV-velger har gått til Ap, mens hver femte Høyre-velger har gått til Fremskrittspartiet. Frp har størst stabilitet blant tidligere velgere. 85 prosent av dem som stemte på Frp i 2005 holder fast ved partiet til Siv Jensen.
Målingen er således en bekreftelse på at dette valget i stor grad vil handle om Jens eller Jensen.
mandag 8. juni 2009
Fjernstyring fra Brussel
I helgen avholdt EU-tilhengerne i Europabevegelsen sitt landsmøte. Dette landsmøtet kulminerte i interne stridigheter og krangel om ledervervet.
Valgkomiteen i Europabevegelsen har vært dypt splittet, og ved møtestart forelå det enda ikke en samlet innstilling fra komiteen til ny leder. Etterhvert kom imidlertid valgkomiteen med en innstilling på Arve Thorvik. Han ble imidlertid utfordret av Paal Frisvold som jobber for Bellona i Brussel. Frisvold ble foreslått fra benken og vant prøveavstemningen med nesten dobbelt så mange stemmer som Thorvik.
Frisvold er imidlertid omstridt i Europabevegelsen. I forkant av landsmøtet kunne VG melde om at Europabevegelsen i Telemark hadde gitt uttrykk for skepsis til Frisvold gjennom følgende henvendelse til valgkomiteen:
«Vi er også svært skeptiske til den kontroversielle Paal Frisvold - med kontor i Brussel. Med Frisvold som eventuell ny styreleder, vil både sentralstyret og vårt sekretariat bli fjernstyrt fra Brussel», heter det i e-posten signert lederen i Europabevegelsen i Telemark.
Slett ikke verst. Hvis ikke en gang en samling av EU-tilhengere lar seg styre fra Brussel, ser jeg vel vanskelig for meg at Europabevegelsen noen gang skal klare å overbevise om at kongeriket Norge er best tjent med en tilsvarende overstyring.
Det er som kjent fra sine egne man skal ha det...
Valgkomiteen i Europabevegelsen har vært dypt splittet, og ved møtestart forelå det enda ikke en samlet innstilling fra komiteen til ny leder. Etterhvert kom imidlertid valgkomiteen med en innstilling på Arve Thorvik. Han ble imidlertid utfordret av Paal Frisvold som jobber for Bellona i Brussel. Frisvold ble foreslått fra benken og vant prøveavstemningen med nesten dobbelt så mange stemmer som Thorvik.
Frisvold er imidlertid omstridt i Europabevegelsen. I forkant av landsmøtet kunne VG melde om at Europabevegelsen i Telemark hadde gitt uttrykk for skepsis til Frisvold gjennom følgende henvendelse til valgkomiteen:
«Vi er også svært skeptiske til den kontroversielle Paal Frisvold - med kontor i Brussel. Med Frisvold som eventuell ny styreleder, vil både sentralstyret og vårt sekretariat bli fjernstyrt fra Brussel», heter det i e-posten signert lederen i Europabevegelsen i Telemark.
Slett ikke verst. Hvis ikke en gang en samling av EU-tilhengere lar seg styre fra Brussel, ser jeg vel vanskelig for meg at Europabevegelsen noen gang skal klare å overbevise om at kongeriket Norge er best tjent med en tilsvarende overstyring.
Det er som kjent fra sine egne man skal ha det...
fredag 5. juni 2009
Kommunen som finansakrobat
Det siste året har vi fått gjentatte meldinger om hvordan Trondheim kommune sine investeringer i kraftfondet har gått med tap. Den siste informasjonen tyder på at Trondheim kommune står i fare for å tape nye 400 mill på to obligasjonsfond med stor risiko.
Spørsmålet en bør stille seg når den økonomiske situasjonen etter hvert normaliserer seg, er ganske enkelt om det er riktig at en gjeldstynget kommune er i finansmarkedet med skattebetalernes penger?
Trondheim kommune har nå en gjeld på nærmere ti tusen millioner. Verdien av kraftfondet er rundt seks tusen millioner. Det siste året har den økonomiske situasjonen i kommunen blitt dramatisk forverret. Dette rammer folk flest i Trondheim gjennom kutt i tjenestetilbudet. Et fond som ikke gir avkastning og en rekordhøy gjeld er mye av årsakene til dette.
Jeg skjønner derfor ikke hvorfor ikke andre partier enn FrP vil være med på en nærmere vurdering av å benytte kraftfondets verdier til nedbetaling av gjeld. Det kan godt hende at det på lang sikt vil være mest lønnsomt å spare i fond, men det innebærer at man må tåle jevnlige tap. Det gjør ikke Trondheim kommune.
Jeg er prinsipielt imot at kommuner skal bruke skattebetalernes penger til å gamble i aksjer og obligasjoner. Kommunens oppgave er å drive sykehjem og skoler på en best mulig måte – ikke å være finansakrobater.
Spørsmålet en bør stille seg når den økonomiske situasjonen etter hvert normaliserer seg, er ganske enkelt om det er riktig at en gjeldstynget kommune er i finansmarkedet med skattebetalernes penger?
Trondheim kommune har nå en gjeld på nærmere ti tusen millioner. Verdien av kraftfondet er rundt seks tusen millioner. Det siste året har den økonomiske situasjonen i kommunen blitt dramatisk forverret. Dette rammer folk flest i Trondheim gjennom kutt i tjenestetilbudet. Et fond som ikke gir avkastning og en rekordhøy gjeld er mye av årsakene til dette.
Jeg skjønner derfor ikke hvorfor ikke andre partier enn FrP vil være med på en nærmere vurdering av å benytte kraftfondets verdier til nedbetaling av gjeld. Det kan godt hende at det på lang sikt vil være mest lønnsomt å spare i fond, men det innebærer at man må tåle jevnlige tap. Det gjør ikke Trondheim kommune.
Jeg er prinsipielt imot at kommuner skal bruke skattebetalernes penger til å gamble i aksjer og obligasjoner. Kommunens oppgave er å drive sykehjem og skoler på en best mulig måte – ikke å være finansakrobater.
tirsdag 2. juni 2009
Sykepleierforbundet i valgkamp for de rødgrønne
Lederen i Sykepleierforbundet, Lisbeth Normann, går i dag ut med en advarsel til sine medlemmer om ikke å stemme FrP. Årsaken er at FrP har lansert et forslag i Stortinget om lønnsløft for kvinnedominerte lavlønnsyrker i offentlig sektor, uten at dette er spesiefikt nedfelt i FrPs nylig vedtatte partiprogram.
En underligere begrunnelse skal man lete lenge etter.
Stortinget skal altså i løpet av de neste ukene votere over et konkret forslag som kan innfri likelønnsspørsmålet i disse yrkene allerede ved årets lønnsoppgjør. Hva skulle man da trodd at fagbevegelsen ville gjøre?
Det naturlige hadde selvsagt vært at Sykepleierforbundet la press på alle partier om at et slikt forslag må vedtas. Sykepleierforbundet vil med sin medlemsmasse kunne utgjøre en betydelig kraft. Om ledelsen tok hensyn til sine medlemmer, ville man sagt at det er svært viktig å få dette forslaget vedtatt nå. Og man ville lagt press på de rødgrønne regjeringspartiene for å få dem til å støtte FrPs forslag.
I stedet løper sykepleierforbundet regjeringspartienes ærend og opptrer unnskyldende for at regjeringen kommer til å stemme ned et forslag som ville gitt deres medlemmer et solid lønnsløft. Det er underlig om Sykepleierforbundets medlemmer aksepterer en slik partipolitisk opptreden fra sin forbundsledelse.
Dette er nok imidlertid ikke det siste eksempelet i valgkampen på at fagforeningspamper heller ser seg tjent med å drive valgkamp for de rødgrønne enn å drive interessekamp for sine medlemmer. Når det blir viktigere å lete etter hjemmel for FrPs forslag i partiets program, enn å sikre flertall for gode forslag i Stortinget er den partipolitiske agendaen rimelig avslørt.
En underligere begrunnelse skal man lete lenge etter.
Stortinget skal altså i løpet av de neste ukene votere over et konkret forslag som kan innfri likelønnsspørsmålet i disse yrkene allerede ved årets lønnsoppgjør. Hva skulle man da trodd at fagbevegelsen ville gjøre?
Det naturlige hadde selvsagt vært at Sykepleierforbundet la press på alle partier om at et slikt forslag må vedtas. Sykepleierforbundet vil med sin medlemsmasse kunne utgjøre en betydelig kraft. Om ledelsen tok hensyn til sine medlemmer, ville man sagt at det er svært viktig å få dette forslaget vedtatt nå. Og man ville lagt press på de rødgrønne regjeringspartiene for å få dem til å støtte FrPs forslag.
I stedet løper sykepleierforbundet regjeringspartienes ærend og opptrer unnskyldende for at regjeringen kommer til å stemme ned et forslag som ville gitt deres medlemmer et solid lønnsløft. Det er underlig om Sykepleierforbundets medlemmer aksepterer en slik partipolitisk opptreden fra sin forbundsledelse.
Dette er nok imidlertid ikke det siste eksempelet i valgkampen på at fagforeningspamper heller ser seg tjent med å drive valgkamp for de rødgrønne enn å drive interessekamp for sine medlemmer. Når det blir viktigere å lete etter hjemmel for FrPs forslag i partiets program, enn å sikre flertall for gode forslag i Stortinget er den partipolitiske agendaen rimelig avslørt.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
