Sponheim som Jesus

Lars Sponheim lover å gå på vannet dersom Siv Jensen og FrP klarer å gjennomføre løftet om å fjerne bompengene over hele landet i løpet av de første hundre dagene i regjering.

Sjansen er vel dermed større for at vi får se Sponheim som Jesus enn at vi får se ham som statsminister...?

Sponheim i valgkamp for Jens

Gårsdagens partilederutspørring på TV2 etterlater liten tvil. Lars Sponheim har nå fullstendig bestemt seg for å delta i kampanjenen for fortsatt Stoltenberg-regjering etter valget. På spørsmål etter spørsmål fra Pål T Jørgensen avslørte Sponheim at det nå nærmest fremstår viktigere for ham og Venstre å hindre FrP i regjering, enn det er å få gjennomført Venstres politikk.

Sponheim sparte heller ikke på eder og galle overfor Siv Jensen og Fremskrittspartiet. Med sine fem prosents oppslutning i ryggen, satt Sponheim godt tilbakelent i TV2-studioet og forkynte at FrP var et ytterliggående høyreparti som var blitt stadig mer ekstremt under Siv Jensens ledelse. I Sponheims verden er de få prosentene som stemmer på sentrumspartiet Venstre så atskillig mye mer verdt enn de tretti prosentene som stemmer FrP. At demokrativennlige liberalere på grunnplanet i Venstre tillater Sponheim å ture frem som han nå gjør, er for meg komplett ubegripelig.

Jeg har selvsagt full respekt for at Sponheim anser de politiske forskjellene mellom Venstre og FrP for å være så store at det å sitte i samme regjering blir for mye for langt. Men i valget mellom en mindretallsregjering av Jens og Jensen, sliter jeg med å se at Ventre skal ha så voldomt mye mer å hente hos Jens Stoltenberg.

Jeg tror nemlig ikke at Venstres (riktignok få) velgere vil være fornøyd med å innsette en regjering som er klar for å begå det største overgrepet mot personvernet i nyere tid. Jeg tror heller ikke at Venstres velgere vil være klar for å støtte en regjering som lever stadig bedre av et samrøre med fagbevegelsen. Ei heller tror jeg liberale sentrumsvelgere vil være bekvem med å sikre en regjering som synes å ha allergi mot private aktører som deltakere i offentlig tjenesteproduksjon.

Jeg tror derfor at Sponheim nå driver et høyt spill på vegne av sitt parti. Venstre har også tidligere bestemt seg for å klistre seg til Arbeiderpartiet. Det førte til at partiet falt ut av Stortinget. Jeg tror Sponheim med sin opptreden nå er i ferd med å ta Venstre nøyaktig samme veien.

Uten at jeg overhodet vil synes det er trist om så skulle skje....

Kultureliten til kamp

Kulturarbeidere har samlet seg under navnet Kulturkampen for å bekjempe Fremskrittspartiet og partiets kulturpolitikk frem mot Stortingsvalget. Oppropet mener at kulturlivet vil bli rasert med FrP i regjering, og gjør det til sin fanesak at folk flest slett ikke vet best.

Erik Fosnes Hansens papirkasting og hilsenekt tidligere i sommer var tydeligvis bare forsmaken på det kulturopprøret som nå står for døren. I en tid hvor det meste regnes om til sykehjemsplasser og nye varme hender skal altså kultureliten knekke landets nest største parti ved å samle seg for kreve mer (eller i hvertfall minst det samme...) til seg selv.

I seg selv et noe underlig utgangspunkt for å samle folkelig støtte. Sannsynligheten er nok derfor større for at listen med kulturarbeidere i stedet vil fremstå som såkalte nyttige idioter og stemmesankere for FrP. For er det noe historien er vist, så er det at FrP er tjent med ethvert bevis på at de er på folk flest sin side mot eliten.

Den politiske uenigheten som ligger til grunn for dette kunstneroppropet er altså hvor stor andel av kuntnerlønnen og overføringene til kulturlivet som skal komme fra statskassen (les: skattebetalerne). Det er også her det noe elitepregede utsagnet om at "folk flest vet slett ikke best" har sin begrunnelse. Kultureliten er åpenbart livredd for at folk flest skal ta annerledes valg for sitt forbruk av kunst og kultur enn det som er gjeldende i dagens kulturbevilgninger.

Vanlige folk er altså ikke i stand til å vurdere hva som er god eller dårlig kultur. De eneste som er kvalifisert til å bedømme kulturens livsevne er kultureliten selv. Vanlige folk skal holde munn, betale sin skatt med glede og prise seg lykkelig over at vi har en kvalifisert kulturelite som kan ta kunstneriske vurderinger på vegne av oss alle. Hvis dette ikke er forakt for folk flest - hva er det da?

Utfallet av dette kulturopprøret gjenstår å se. Men denne motstanden mot FrP er slett ikke ny i de kulturelitistiske kretser. Dette er de samme folkene som år etter år har stått i hageselskap og nippet til rødvin, mens de overfor hverandre har harselert og snakket nedlatende om folk som er så dumme at de kan finne på å stemme Fremskrittspartiet.

Problemet til kultureliten er bare at før de har tømt det første rødvinsglasset, så har FrP fått enda flere nye velgere. For folk flest er slett ikke dumme. De vet bare så utmerket godt at de absolutt er i stand til å ta egne valg. De vet samtidig at dem som ikke stoler på at andre er i stand til å styre seg selv, i hvertfall ikke bør overlates til å styre andre.

Støre og problemet med radikal islam

I sitt første store TV-intervju som stortingskandidat for Ap sier utenriksminister Jonas Gahr Støre at radikal islam ikke er noe problem i Norge.

Har Mullah Krekar vært så lenge i landet at han begynner å bli glemt av våre mest sentrale politikere?

FrP-koden og menneskesyn

Etter hvert som valgkampen drar seg til, kommer det stadig vekk innlegg i avisene hvor det nærmest med forakt spørres om hva som får vanlige folk ved å stemme på FrP.

Som FrP’er gjennom femten år vil jeg for egen del si at det nettopp er partiets syn på enkeltmennesket som fikk meg til å velge FrP. Det tror jeg også gjelder veldig mange andre som de siste årene har funnet FrP som sitt parti.

Respekten for enkeltmennesket er grunnleggende for alt FrP står for. Derfor blir jeg oppgitt når det stadig kommer henvisninger til partiets såkalte dårlige menneskesyn. Mitt utgangspunkt for å gå inn i FrP var blant annet et ønske om en bedre hverdag for våre eldre som har bygget landet.

Det er slett ikke riktig at FrP ønsker et helsevesen og en eldreomsorg etter amerikansk modell som overlater den enkelte til seg selv.

Tvert imot ønsker FrP å bekjempe de økende egenandelene og det klasseskillet som venstresidens helse- og omsorgspolitikk har medført. FrP går til valg på å fjerne skatt på sykdom – egenandeler som eksempelvis er økt hvert år under den rødgrønne regjeringen.

Videre har jeg og FrP en grunnleggende tro på at folk er i stand til å ta avgjørelser for eget liv. Jeg synes det er respektløst at mennesker som gjennom et langt liv har tatt egne valg, må innfinne seg politikere og byråkrater når de en gang blir gammel og trenger samfunnets omsorg.

Å la mennesker få ta egne valg er etter min mening et godt menneskesyn. Når venstresidens politikere ikke stoler på at vi er i stand til å styre oss selv, bør vi da la dem få styre andre?

Velkjente valgløfter

Jens Stoltenberg varsler at AP nå skal satse på eldreomsorg. Partiet lover 12 000 nye sykehjemsplasser og 12 000 nye årsverk innen pleie og omsorg.

Kristin Halvorsen varsler på sin side at SV vil satse på skolen og sikre flere lærere.

Dette høres unektelig ut som rødgrønne valgløfter fra 2005-valgkampen. En tydeligere innrømmelse på at den rødgrønne flertallsregjeringen ikke har gjort jobben sin, er vel vanskelig å finne...?

Sponheim og arroganse

Venstre-leder Lars Sponheim går i dagens DN ut mot Michael Tetzschner og beskylder ham for å være "ekstremt arrogant". Når en slik selvlært ekspert på arroganse i politikken snakker skal man selvsagt lytte, men i dette tilfellet vil jeg ikke nøle med å gi Tetzschner helt rett.

Tetzscnher oppsummerer hele Lars Sponheims agenda i ett enkelt sitat i dagens DN:

"Jeg er grundig lei av Lars Sponheim. Han er først og fremst opptatt av å ekskludere Frp fra regjering, selv om han altså ønsker å kjøre ministerbil på vegne av dem han ikke vil snakke med"

Jeg kunne ikke vært mer enig.

Høyres bunnløse krise

I går kom en ny krisemåling for Erna Solberg og Høyre. På NRKs ferske måling får Høyre bare 11,3 prosents oppslutning. Det er den laveste oppslutningen Høyre har oppnådd på Norstats målinger for NRK noensinne. Dette er selvsagt en katastrofal inngang til valgkampen for Erna Solberg og Høyre.

Jeg tror dessverre at Høyre kommer til å gjøre et katastrofalt dårlig valg i september. Årsakene til dette er mange, og selv om det er lenge siden jeg har gitt opp å forsøke å forstå meg på Høyres strategi foran denne valgkampen, skal jeg gi en forklaring på hvorfor jeg tror det blir slik.

For det første er Høyre nå et åpenbart splittet parti. Sommerens føljetong i Dagens Næringsliv om Høyres fremtid, viser at Høyre er delt i to leirer. Kort sagt vil den ene delen av partiet søke mot sentrum - både politisk og som samarbeidspartnere. Den andre delen vil at Høyre skal bli tydelig ved å vende seg mot FrP og danne et troverdig blått alternativ med storebror på høyre side.

I seg selv er det ikke et problem at partiet er delt om dette linjevalget. Problemet for Høyre er imidlertid at partiet holder fast i en strategi som enkelt sagt består i å stå i spagaten mellom begge disse fløyene. Høyre vil ha alle muligheter åpne, men resultatet er at dette gjør Høyre til et utydelig parti for velgerne.

Jeg har lenge hevdet at Høyres nedtur for alvor startet med deltakelsen i Bondevik II-regjeringen. Dette er et syn som nå ser ut til å få mer og mer støtte - blant annet fra Torbjørn Røe Isaksen som i DN nylig hevdet tilnærmet det samme.

Fakta er ihvertfall at Høyre mistet hver tredje velger i løpet av årene med Bondevik II-regjeringen. Ikke minst sørget Børge Brende med sin verneiver og overkjøring av lokaldemokratiet som miljvernminister, at Bonde-Høyre mer eller mindre forsvant. Etter den tid har det nesten utelukkende vært i de store byene at Høyre har opprettholdt et noenlunde stabilt velgergrunnlag.

Jeg tror imidlertid at Erna Solberg, Per Kristian Foss og andre mener alvor når de fremhever Høyres deltakelse i denne regjeringen som noe positivt og noe som partiet fikk utbytte av. Problemet er bare at velgerne overhodet ikke mener det samme.

Bondeviks siste regjering fremstår blant folk flest som selve inkarnasjonen på en upopulær regjering. Noe som kommunikasjonsrådgiverne i Ap selvsagt har plukket opp, og som blir synliggjort hver gang Jens Stoltenberg skal forsøke å sette FrP i forlegenhet. Da omtaler han denne regjeringen som "den FrP-støttede Bondevik-regjeringen".

Det gjør Stoltenberg selvsagt fordi han vet at folk flest assosierer hele dette regjeringsprosjektet med noe upopulært og mindre vellykket. Når sentrale Høyrefolk derimot snakker om dette regjeringsalternativet som en lykke for Høyre og noe som bør gjentas, så sier det seg selv at dette faller på steingrunn blant folk flest.

Tor Mikkel Wara uttalte nylig at Erna Solberg i realiteten har hatt to valg: Å bli den første partilederen i Høyre som samarbeider med FrP, eller den siste som lar være å gjøre det.

Bedre kan det neppe sies.

Komplett "bullshitfaktor"

"Bullshitfaktor nær 100 prosent". Dette er Dagens Næringslivs karakteristikk på de rødgrønne regjeringspartiene sine veivalg som skal sikre dem nye fire år i regjering. DN definerer "bullshitfaktoren" slik: Hvis en politiker fremsetter en påstand som er umulig å argumentere mot uten å fremstå som en komplett idiot, da er bullshit-faktoren nær 100 prosent.

Det er ikke vanskelig å være enig med dagens DN-kommentar. For det de rødgrønne regjeringspartiene presterte i går, var totalt visjonsløst og vil i seg selv ikke tiltrekke en eneste ny velger.

Og hva var så de rødgrønnes veivalg?

"God offentlig omsorg og helsetjenester". Hvem er uenig i dette? Det hadde vært mer interessant å høre hva regjeringspartiene faktisk vil gjøre for de 30 000 flere som står i helsekø under dagens regjering. Det kunne også vært interessant om regjeringen vil fortsette å øke egenandelene i helsevesenet, slik de har gjort hvert eneste år. Og det ville vært atskillig mer interessant å høre hva SV og de andre vil gjøre for å få ned ventetiden for å få behandling på norske sykehus. En ventetid som nå er oppe i gjennomsnittlig 75 dager, og som har økt hvert år under den rødgrønne regjering.

"Kamp for trygghet og mot kriminalitet". Ja dette er jo et banebrytende veivalg. Om ikke annet kunne jo de rødgrønne partiene varslet hva de vil gjøre for å få kontroll over asylstrømmen og med den økende kriminlaiteten i de norske byene. De kunne sagt hvordan de skal klare å få flere politifolk ut i gatene. Og de kunne fortalt hvorvidt de er interessert i å diskutere det faktum at samtlige overfallsvoldtekter i Oslo er foretatt av ikke-vestlige innvandrere. Hva er deres løsning på disse utfordringene? Inngår dette i deres veivalg for trygghet og mot kriminalitet?

Videre skal de rødgrønne "satse på arbeid og næringsliv". Det er antakelig her fattigdomsbekjempelsen kommer inn. SV toget inn i regjeringskontorene for fire år siden med løfter om å avskaffe fattigdommen med et pennestrøk. Etter litt læretid i regjering ble dette endret til at det ikke var fattigdommen som skulle avskaffes, men fattigdom. Konklusjonen etter fire år er imidlertid at antall fattige er økt med over 10 000 personer i regjeringsperioden. Forskjellene i lønningene mellom menn og kvinner er dessuten økt fra 15 til 16%. Hva vil SV og de andre gjøre med dette? Antakelig ingenting siden de nylig har stemt imot forslag fra FrP om et lønnsløft for såkalte kvinneyrker.

Utover dette skal regjeringen forsøke å vinne gjenvalg med "kamp for klimaet og internasjonal solidaritet", "løft for kultur og frivillighet" og ved å "ta hele landet i bruk". Naturlig nok var det helt andre tema de tre partilederne ble spurt ut om på pressekonferansen i går, og det mest interessante for velgerne er nok at ingen av de tre partilederne ville gi noen garanti mot at skattene for folk flest skulle økes de neste fire årene.

Om dette var en rødgrønn avskjedssøknad, slik opposisjonen karakteriserte det i går, gjenstår å se. Det var imidlertid ikke egnet til å skape begeistring hos de velgermassene regjeringens juniorpartnere SV og SP trenger for å oppnå et anstendig valgresultat. I AP er det vel derimot dette som kalles stø kurs. Grått, kjedelig og visjonsløst. Og så lite konkret at man må regne med SV'ere i demonstrasjon på plenen foran Stortingen neste periode også.

Forbud mot skipstrafikk?

Både Venstre og SV forsøker nå å gjøre skipsforliset og oljekatastrofen ved Langesund til et argument mot å åpne for oljeboring i Lofoten.

I løpet av 40 år med oljeaktivitet i Norge har olje fra norske oljefelt aldri ført til oljeforurensning langs kysten. Burde det ikke da være mer relevant om Venstre og SV gikk inn for forbud mot skipstrafikk langs kysten?

Statlige arbeidsplasser

Senterpartiet går i dag ut med et krav om at det skal settes et tak på 40 000 statlige arbeidsplasser i Oslo. Dette vil innebære at eventuelle nye statlige arbeidsplasser skal komme andre steder i landet, eller at de skal erstatte nåværende arbeidsplasser i Oslo.

Dette kommer altså fra et parti som har sittet i regjering i fire år. En regjering som i følge SSB kun har klart å flytte 40 arbeidsplasser til områder utenfor Oslo. Dette utspillet fra SP fremstår dermed ikke som noe annet enn dårlig samvittighet for at regjeringen ikke har gjort mer for å motvirke statlig sentralisering.

Jeg vil imidlertid foreslå at Senterpartiet går enda lenger. Hvorfor ikke sette et tak på det totale antallet statlige stillinger. Problemet for folk flest og for næringslivet rundt om i landet, er vel at det er for mye byråkrati - ikke nødvendigvis at byråkratiet er lokalisert i Oslo?