Senterpartiets nyutnevnte integreringspolitiker Ola Borten Moe har vært i Danmark for å studere danskenes innvandrings- og integreringspolitikk. Det har gjort ham så imponert at han glatt slår fast at Norge har mye å lære av Danmark, samt at "døra inn til Norge må bli trangere".
I god tradisjon har ikke reaksjonene fra det politisk korrekte Norge latt seg vente på. Ola Borten Moe utsettes selvsagt for "hitling" i likhet med andre som tør å ta til orde for en strengere innvandringspolitikk. Det var ikke mange minuttene etter at Borten Moes utspill kom som nettsak, før twitter flommet over av meldinger som plasserte Borten Moe og hans utspill i mellomkrigstidens bondeparti.
Det er så totalt useriøst som det går an å bli. Det er selvsagt lov å være uenig med Ola og alle andre som tar til orde for en strengere asylpolitikk. Men hvorfor møtes det ikke med saklige argumenter?
Hvis det er slik at Ola Borten Moe har feil, hvorfor blir han ikke da møtt med velformulerte begrunnelser for hvorfor det er riktig å la asylstrømmen til Norge fortsette å vokse? Hvorfor det ikke er et problem at det kommer nærmere tyve tusen asylsøkere til Norge i år? Og om hvordan menneskesmugling skal kunne begrenses hvis man ikke skal stramme inn asylpolitikken?
Slik fungerer det åpenbart ikke på den politisk korrekte venstresiden. Der møter man ethvert innvandringskritisk utspill med hitling, personkarakteristikker og hets i stedet for saklig argumentasjon. Antakelig fordi motargumentene ikke finnes.
Ola Borten Moe har selvsagt helt rett i sitt utspill. Norge må kopiere danskenes asylpolitikk. I Danmark har den restriktive politikken medført at man forventer ca 3500 asylsøkere til landet i år. I Norge er tallet som kjent mer enn fem ganger så høyt. Danmarks rykte ute i verden som et land med strenge regler og knallhard effektuering av hjemsendelser, fører til at færre velger å søke lykken ved landets grenser nå enn tidligere. Det tar også knekken på markedet for menneskesmugling til landet.
De danske myndighetene forklarer nedgangen i antall asylsøkere med fire forhold. Signaleffekten ut i verden om at Danmark strammet inn, at de er effektive, tydelige og konsekvente i saksbehandling og hjemsendelse av de som ikke får bli, en streng familiegjenforening og lavere sosiale ytelser til asylsøkere i forhold til andre i Danmark.
Alt dette gir målbare effekter i positiv retning. Det trengte Ola Borten Moe bare ett besøk for å innse. Når kan vi håpe at resten av det politisk korrekte Norge drar på studietur til Danmark?
torsdag 29. oktober 2009
onsdag 28. oktober 2009
Bjarne Håkon i hardt vær
Bjarne Håkon Hansen får nå mye kjeft fordi at han går rett fra posten som helsestatsråd til kommunikasjonsrådgiver. Påstander om misbruk av tillit, inhabilitet og korrupsjon har kommet fra politikerkolleger og sentrale samfunnsaktører de siste dagene.
Jeg klarer ærlig talt ikke å se at Bjarne Håkon Hansen gjør noe galt. Problemet med habilitet og bindinger må da være større for alle dem som de siste ukene har trådt inn i politikken enn for Bjarne Håkon Hansen som nå er trådt ut?
Er det noen som tror at nye statsråder, statssekretærer og politiske rådgivere som de siste ukene er hentet fra ulike deler av samfunnet vil jobbe i departementene uten å la seg påvirke av deres tidligere nettverk fra næringslivet og samfunnet for øvrig?
Er det noen som eksempelvis tror at fiskeriminister Lisbeth Berg-Hansen vil virke som statsråd uten påvirkning fra tidligere erfaringer og kontakter i en næring hvor hun selv har vært aktør og hatt næringsinteresser?
I mine øyne er det et større habilitetsproblem at ulike fagforbundsledere i kraft av sine posisjoner automatisk får plass i APs sentralstyre, enn at en avgående AP-statsråd får seg ny jobb i rådgivningsbransjen.
Det kan godt være at Bjarne Håkon Hansen må ha en viss tids karantene før han kan jobbe med helsespørsmål. Det vil jeg tro han selv også ønsker for å sikre seg et minimum av uavhengighet i sin nye jobb.Jeg er derfor svært forundret over dem som nå går av skaftet fordi Helse-Hansen nå skal begynne i ny jobb.
Det er svært viktig å fokusere på habilitet og uavhengighet i grensesnittet mellom politikk og næringsliv. Men eksempelet Bjarne Håkon Hanssen er et heller dårlig eksempel å vise til.
Det er åpenbart vanskelig å lykkes som avtroppende politiker. Hvis du går på ventelønn er det galt, hvis du får deg ny jobb for tidlig så er det galt også. Og jeg ville ikke blitt forundret om det hadde kommet kritikk hvis han valgte å ta ferie også...
Jeg klarer ærlig talt ikke å se at Bjarne Håkon Hansen gjør noe galt. Problemet med habilitet og bindinger må da være større for alle dem som de siste ukene har trådt inn i politikken enn for Bjarne Håkon Hansen som nå er trådt ut?
Er det noen som tror at nye statsråder, statssekretærer og politiske rådgivere som de siste ukene er hentet fra ulike deler av samfunnet vil jobbe i departementene uten å la seg påvirke av deres tidligere nettverk fra næringslivet og samfunnet for øvrig?
Er det noen som eksempelvis tror at fiskeriminister Lisbeth Berg-Hansen vil virke som statsråd uten påvirkning fra tidligere erfaringer og kontakter i en næring hvor hun selv har vært aktør og hatt næringsinteresser?
I mine øyne er det et større habilitetsproblem at ulike fagforbundsledere i kraft av sine posisjoner automatisk får plass i APs sentralstyre, enn at en avgående AP-statsråd får seg ny jobb i rådgivningsbransjen.
Det kan godt være at Bjarne Håkon Hansen må ha en viss tids karantene før han kan jobbe med helsespørsmål. Det vil jeg tro han selv også ønsker for å sikre seg et minimum av uavhengighet i sin nye jobb.Jeg er derfor svært forundret over dem som nå går av skaftet fordi Helse-Hansen nå skal begynne i ny jobb.
Det er svært viktig å fokusere på habilitet og uavhengighet i grensesnittet mellom politikk og næringsliv. Men eksempelet Bjarne Håkon Hanssen er et heller dårlig eksempel å vise til.
Det er åpenbart vanskelig å lykkes som avtroppende politiker. Hvis du går på ventelønn er det galt, hvis du får deg ny jobb for tidlig så er det galt også. Og jeg ville ikke blitt forundret om det hadde kommet kritikk hvis han valgte å ta ferie også...
tirsdag 27. oktober 2009
Personvernet er under press
Fremskrittspartiet brukte sitt landsstyremøte i helgen til å sette personvernet på dagsorden. Den forestående behandlingen av EUs datalagringsdirektiv har gjort denne debatten nødvendig. Ingen bør være særlig i tvil om at personvernet nå er under press.
FrPs landsstyre vedtok følgende uttalelse:
Fremskrittspartiet vil styrke folks rett til å ha privatlivet i fred. Enkeltmenneskets rett til privatliv og personlig integritet må respekteres som en grunnleggende rettighet. Fravær av overvåkning er vesentlig i den enkeltes velferd. Lovgivningen må i sterk grad ivareta personvernet.
Stadig flere offentlige overvåkingstiltak og registre svekker personvernet for vanlige mennesker. Overvåking kan være viktig for å avdekke kriminalitet. Samtidig må man i størst mulig grad beskytte innbyggerne mot uforholdmessige inngrep i privatlivet. Fremskrittspartiet er skeptisk til en utvikling der statlig kontroll, overvåking og registrering får vokse ukontrollert, og vil særlig advare mot generell overvåking der man ikke har tiltak målrettet mot kriminalitetsbekjempelse.
Det er grunn til å være bekymret for registreringen som vil skje ved gjennomføring av datalagringsdirektivet, som pålegger lagring av trafikkdata fra for eksempel e-post, internettilgang og mobiltelefoner. Dette betyr at staten kan finne ut hvor innbyggerne til enhver tid befinner seg. I tillegg gjør registrering ved bomstasjoner og fotobokser med gjennomsnittsmålinger at stadig flere mennesker havner under statlig overvåking. Med et høyt nivå av privat overvåking, er Norge nå den nest mest kameraovervåkede nasjonen i verden.
Fremskrittspartiet er også skeptisk til at andre stater forsøker å få utlevert opplysninger om nordmenn eller overvåke aktivitet på norsk territorium. Norske innbyggere blir bl.a. registrert av svenske myndigheter etter vedtaket av den såkalte FRA-loven. Denne gir hjemmel for registrering av elektronisk kommunikasjon mellom Norge og utlandet som krysser grensen til Sverige. I noen tilfeller vil elektronisk kommunikasjon mellom borgere i Norge også skje via Sverige og følgelig bli gjenstand for mulig registrering.
Fremskrittspartiet vil:
- Innføre et forbud mot offentliggjøring av skattelister
- Gjennomgå regelverket for kameraovervåking, for å redusere unødvendig overvåking og sikre forsvarlig forvaltning av overskuddsinformasjon.
- Bruke Norges reservasjonsrett for å stoppe gjennomføring av datalagringsdirektivet.
- At norske myndigheter må gå i forhandling med Sverige i den hensikt å hindre eller begrense FRA-lovens omfang og registrering av norske innbyggeres elektroniske kommunikasjon.
- Stoppe utbredelse av fotobokser, spesielt fotobokser med gjennomsnittsmåling.
- Innføre effektive virkemidler, beskyttelse og strenge straffer i kampen mot ID-tyveri.
- Evaluere regelverket for pasientopplysninger i helsevesenet for å hindre misbruk av blant annet pasientjournaler.
- Ha strengere regler for å bekjempe misbruk av opplysninger gjennom kobling av registre.
FrPs landsstyre vedtok følgende uttalelse:
Fremskrittspartiet vil styrke folks rett til å ha privatlivet i fred. Enkeltmenneskets rett til privatliv og personlig integritet må respekteres som en grunnleggende rettighet. Fravær av overvåkning er vesentlig i den enkeltes velferd. Lovgivningen må i sterk grad ivareta personvernet.
Stadig flere offentlige overvåkingstiltak og registre svekker personvernet for vanlige mennesker. Overvåking kan være viktig for å avdekke kriminalitet. Samtidig må man i størst mulig grad beskytte innbyggerne mot uforholdmessige inngrep i privatlivet. Fremskrittspartiet er skeptisk til en utvikling der statlig kontroll, overvåking og registrering får vokse ukontrollert, og vil særlig advare mot generell overvåking der man ikke har tiltak målrettet mot kriminalitetsbekjempelse.
Det er grunn til å være bekymret for registreringen som vil skje ved gjennomføring av datalagringsdirektivet, som pålegger lagring av trafikkdata fra for eksempel e-post, internettilgang og mobiltelefoner. Dette betyr at staten kan finne ut hvor innbyggerne til enhver tid befinner seg. I tillegg gjør registrering ved bomstasjoner og fotobokser med gjennomsnittsmålinger at stadig flere mennesker havner under statlig overvåking. Med et høyt nivå av privat overvåking, er Norge nå den nest mest kameraovervåkede nasjonen i verden.
Fremskrittspartiet er også skeptisk til at andre stater forsøker å få utlevert opplysninger om nordmenn eller overvåke aktivitet på norsk territorium. Norske innbyggere blir bl.a. registrert av svenske myndigheter etter vedtaket av den såkalte FRA-loven. Denne gir hjemmel for registrering av elektronisk kommunikasjon mellom Norge og utlandet som krysser grensen til Sverige. I noen tilfeller vil elektronisk kommunikasjon mellom borgere i Norge også skje via Sverige og følgelig bli gjenstand for mulig registrering.
Fremskrittspartiet vil:
- Innføre et forbud mot offentliggjøring av skattelister
- Gjennomgå regelverket for kameraovervåking, for å redusere unødvendig overvåking og sikre forsvarlig forvaltning av overskuddsinformasjon.
- Bruke Norges reservasjonsrett for å stoppe gjennomføring av datalagringsdirektivet.
- At norske myndigheter må gå i forhandling med Sverige i den hensikt å hindre eller begrense FRA-lovens omfang og registrering av norske innbyggeres elektroniske kommunikasjon.
- Stoppe utbredelse av fotobokser, spesielt fotobokser med gjennomsnittsmåling.
- Innføre effektive virkemidler, beskyttelse og strenge straffer i kampen mot ID-tyveri.
- Evaluere regelverket for pasientopplysninger i helsevesenet for å hindre misbruk av blant annet pasientjournaler.
- Ha strengere regler for å bekjempe misbruk av opplysninger gjennom kobling av registre.
torsdag 22. oktober 2009
Offentlig nedbemanning - en umulighet?
Det har de siste ukene versert en større debatt i Trondheim vedrørende overtallige kommuneansatte. Det er nå over 300 ansatte i Trondheim kommune som er definert som overtallige. Debatten tok for alvor av da undertegnede tok til orde for å løse overtallighetsproblematikken med å gå i gang med en nedbemanning i kommunen.
Dette ble fulgt opp med et felles utspill fra gruppelederne i FrP, Høyre, KrF og Venstre som anbefalte nedbemanning gjennom bruk av sluttpakker og andre virkemidler. Også dette fikk piggene ut hos fagbevegelsen og partiene på venstresiden.
Det er trange tider i Trondheim kommune. De store kuttene rammer alle kommunens innbyggere, men aller hardest de svakeste blant oss. Og verre kommer det til å bli de nærmeste årene.
En av de store utfordringene Trondheim står overfor er at kommunen har ca 300 ansatte som er definert som overtallige. Dette tilsvarer lønnsutgifter på nær 150 millioner kroner. I tillegg har denne situasjonen en menneskelig side – det er ingen lett situasjon å være definert som overtallig.
Slik kan vi ikke ha det. Opposisjonspartiene Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti, har derfor ved flere anledninger foreslått sluttpakker, stillingsstopp og styrket innsats mot det høye sykefraværet i kommunen. Samtlige forslag er blankt avvist av de rødgrønne partiene.
Siden 2004 har antall ansatte i Trondheim kommune økt med 2000 personer. Det vil si at det er ansatt mer enn to personer hver dag under de rødgrønnes styre. Til tross for denne ansettelsesiveren i gode økonomiske tider, har de rødgrønne partiene ikke vært villige til å ta grep om omstillingsprosessen når det er nødvendig.
Men hvorfor tas det ikke grep når det trengs? Det er ingen hemmelighet at de rødgrønne partiene med Arbeiderpartiet i spissen har sterke bindinger til fagbevegelsen. Dessverre fører redselen for å erte på seg enkelte fagforeninger til at de rødgrønne i Trondheim fører en meget defensiv arbeidsgiverpolitikk. I forbindelse med forslaget om sluttpakker, har Arbeiderpartiets gruppeleder uttalt at siden kommunen vil trenge de overtalliges arbeidskraft om et par år, må kommunen ”ha dem på vent”. Dette er et sterkt signal til byens befolkning.
I stedet for å samarbeide og forhandle med de fagorganiserte, godtar de rødgrønne å få vingeklippet sin folkevalgte handlefrihet til å styre kommunen på en forsvarlig måte. Solidariteten med enkelte fagforeningsrøster er sterkere enn solidariteten med byens mest sårbare grupper.
De rødgrønnes handlingsvegring er svært alvorlig, og særlig skremmende fordi vi er inne i krisetider. Prisen for kommunens dårlige økonomi skal åpenbart bæres av alle andre enn kommunen selv. Dette mener våre partier er en enorm sløsing med fellesskapets midler.
I tillegg mener vi dette er misbruk av enkeltmenneskers kompetanse. Mange av dem som er definert som overtallige i kommunen besitter kunnskaper og ferdigheter som burde kommet til nytte ellers i samfunnet.
Når kommunen først er havnet i en så alvorlig økonomisk situasjon, krevers det politisk mot til å få skuta på rett kjøl. Fremskrittspartiet, Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti har politisk mot og er klare til å påta seg lederansvaret.
Dette ble fulgt opp med et felles utspill fra gruppelederne i FrP, Høyre, KrF og Venstre som anbefalte nedbemanning gjennom bruk av sluttpakker og andre virkemidler. Også dette fikk piggene ut hos fagbevegelsen og partiene på venstresiden.
Det er trange tider i Trondheim kommune. De store kuttene rammer alle kommunens innbyggere, men aller hardest de svakeste blant oss. Og verre kommer det til å bli de nærmeste årene.
En av de store utfordringene Trondheim står overfor er at kommunen har ca 300 ansatte som er definert som overtallige. Dette tilsvarer lønnsutgifter på nær 150 millioner kroner. I tillegg har denne situasjonen en menneskelig side – det er ingen lett situasjon å være definert som overtallig.
Slik kan vi ikke ha det. Opposisjonspartiene Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti, har derfor ved flere anledninger foreslått sluttpakker, stillingsstopp og styrket innsats mot det høye sykefraværet i kommunen. Samtlige forslag er blankt avvist av de rødgrønne partiene.
Siden 2004 har antall ansatte i Trondheim kommune økt med 2000 personer. Det vil si at det er ansatt mer enn to personer hver dag under de rødgrønnes styre. Til tross for denne ansettelsesiveren i gode økonomiske tider, har de rødgrønne partiene ikke vært villige til å ta grep om omstillingsprosessen når det er nødvendig.
Men hvorfor tas det ikke grep når det trengs? Det er ingen hemmelighet at de rødgrønne partiene med Arbeiderpartiet i spissen har sterke bindinger til fagbevegelsen. Dessverre fører redselen for å erte på seg enkelte fagforeninger til at de rødgrønne i Trondheim fører en meget defensiv arbeidsgiverpolitikk. I forbindelse med forslaget om sluttpakker, har Arbeiderpartiets gruppeleder uttalt at siden kommunen vil trenge de overtalliges arbeidskraft om et par år, må kommunen ”ha dem på vent”. Dette er et sterkt signal til byens befolkning.
I stedet for å samarbeide og forhandle med de fagorganiserte, godtar de rødgrønne å få vingeklippet sin folkevalgte handlefrihet til å styre kommunen på en forsvarlig måte. Solidariteten med enkelte fagforeningsrøster er sterkere enn solidariteten med byens mest sårbare grupper.
De rødgrønnes handlingsvegring er svært alvorlig, og særlig skremmende fordi vi er inne i krisetider. Prisen for kommunens dårlige økonomi skal åpenbart bæres av alle andre enn kommunen selv. Dette mener våre partier er en enorm sløsing med fellesskapets midler.
I tillegg mener vi dette er misbruk av enkeltmenneskers kompetanse. Mange av dem som er definert som overtallige i kommunen besitter kunnskaper og ferdigheter som burde kommet til nytte ellers i samfunnet.
Når kommunen først er havnet i en så alvorlig økonomisk situasjon, krevers det politisk mot til å få skuta på rett kjøl. Fremskrittspartiet, Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti har politisk mot og er klare til å påta seg lederansvaret.
onsdag 21. oktober 2009
Forby offentliggjøring av skattelistene
I dag er det igjen tid for at journalister og andre nyskjerrige sjeler kaster seg over tastaturet for å sjekke skattelistene. Naboer, familiemedlemmer og kjendiser skal avsløres, og avisene skal lage sirlige oversikter over hvordan det står til med inntekt, formue og skatt til alle mulige grupperinger.
Jeg er for egen del ikke et sekund i tvil om at denne årlige seansen med offentliggjøring av skattelisten er en grafsing i folks privatliv som burde vært forbudt. Hva folk betaler i skatt er en sak mellom skatteyter og hans skattekontor, og burde overhodet ikke være gjenstand for allmen tilgjengelighet og oppmerksomhet
Den historiske bakgrunnen for offentliggjøring av skattelistene var at kommunene skulle spare penger ved å slippe å sende den årlige ligningen i posten til hver enkelt skatteyter. Det var altså et utslag av offentlig gjerrighet. I tillegg fikk medborgere mulighet til å kontrollere andres formuesforhold og mulighet til å klage over at en hvilken som helst annen skatteyter hadde blitt skattlagt for mildt. Det var altså et tiltak for å få mer skatteinntekter til kongen og kommunene.
Mediesamfunnet og internettalderen har forandret radikalt på hvordan denne offentliggjøringen i praksis fungerer. Når hver enkelt kan sitte foran sin egen pc og få tilgang på privat informasjon om hvermansen, så er det langt unna intensjonene bak offentliggjøring av skattelistene.
De siste årene har man også sett klare eksempler på innbrudd, ran, utpressing og annen kriminalitet av velstående personer basert på informasjon som er funnet i skattelistene. Det verserer også historier om barn som har blitt mobbet på skolen fordi de ikke har foreldre med en anstendig inntekt eller formue å vise til.
Finansministeren uttalte tidligere år i brev til finanskomiteen at hun og regjeringen fortsatt ville gå inn for offentliggjøring av skattelistene. Begrunnelsen var spesiell:
«Offentliggjøringen av skattelistene er viktig for å styrke den kritiske debatten om skattemessige forhold og kan bidra til den samfunnsmessige kontrollen med ligningsmyndighetene.»
Med en slik argumentasjon kan man kanskje vente at det neste blir offentliggjøring av trygdeytelser, sosialhjelp eller sykepenger for å unngå misbruk? Eller kanskje offentliggjøring av sykejournaler for å avdekke unødig fravær fra jobb og skole?
Skattelistene ligger nå ute til allmen forlystelse. Dette er et tegn på et kikkersamfunn i moralsk forfall i følge Datatilsynets direktør Georg Apenes. Han har unektelig et poeng....
Jeg er for egen del ikke et sekund i tvil om at denne årlige seansen med offentliggjøring av skattelisten er en grafsing i folks privatliv som burde vært forbudt. Hva folk betaler i skatt er en sak mellom skatteyter og hans skattekontor, og burde overhodet ikke være gjenstand for allmen tilgjengelighet og oppmerksomhet
Den historiske bakgrunnen for offentliggjøring av skattelistene var at kommunene skulle spare penger ved å slippe å sende den årlige ligningen i posten til hver enkelt skatteyter. Det var altså et utslag av offentlig gjerrighet. I tillegg fikk medborgere mulighet til å kontrollere andres formuesforhold og mulighet til å klage over at en hvilken som helst annen skatteyter hadde blitt skattlagt for mildt. Det var altså et tiltak for å få mer skatteinntekter til kongen og kommunene.
Mediesamfunnet og internettalderen har forandret radikalt på hvordan denne offentliggjøringen i praksis fungerer. Når hver enkelt kan sitte foran sin egen pc og få tilgang på privat informasjon om hvermansen, så er det langt unna intensjonene bak offentliggjøring av skattelistene.
De siste årene har man også sett klare eksempler på innbrudd, ran, utpressing og annen kriminalitet av velstående personer basert på informasjon som er funnet i skattelistene. Det verserer også historier om barn som har blitt mobbet på skolen fordi de ikke har foreldre med en anstendig inntekt eller formue å vise til.
Finansministeren uttalte tidligere år i brev til finanskomiteen at hun og regjeringen fortsatt ville gå inn for offentliggjøring av skattelistene. Begrunnelsen var spesiell:
«Offentliggjøringen av skattelistene er viktig for å styrke den kritiske debatten om skattemessige forhold og kan bidra til den samfunnsmessige kontrollen med ligningsmyndighetene.»
Med en slik argumentasjon kan man kanskje vente at det neste blir offentliggjøring av trygdeytelser, sosialhjelp eller sykepenger for å unngå misbruk? Eller kanskje offentliggjøring av sykejournaler for å avdekke unødig fravær fra jobb og skole?
Skattelistene ligger nå ute til allmen forlystelse. Dette er et tegn på et kikkersamfunn i moralsk forfall i følge Datatilsynets direktør Georg Apenes. Han har unektelig et poeng....
tirsdag 20. oktober 2009
Høyre og Ap sammen om datalagringsdirektivet?
Alt tyder nå på at Høyre stiller opp for Ap og sikrter flertall for datalgringsdirektivet. Dette vil være det groveste overtrampet mot personvernet man har sett i Norge på svært lang tid, og er i realiteten vel så mye snakk om iverksetting av et overvåkningsdirektiv.
Det vil dermed bli åpnet for lagring av tekstmeldinger, telefonsamtaler og internettkommunikasjon i opp til to år, samtidig som det kan registreres hvor og mellom hvem kommunikasjonen foregår. Jeg er svært glad at for at FrP har stått hardt på de liberale prinsippene som åpenbart taler mot direktivet.
Det kan være grunn til å minne Høyre og AP på de bevingede ord om at den som ofrer frihet for trygghet fortjener ingen av delene!
Det vil dermed bli åpnet for lagring av tekstmeldinger, telefonsamtaler og internettkommunikasjon i opp til to år, samtidig som det kan registreres hvor og mellom hvem kommunikasjonen foregår. Jeg er svært glad at for at FrP har stått hardt på de liberale prinsippene som åpenbart taler mot direktivet.
Det kan være grunn til å minne Høyre og AP på de bevingede ord om at den som ofrer frihet for trygghet fortjener ingen av delene!
torsdag 15. oktober 2009
Støre må gjøre mer!
TV2 viste i går dokumentaren "Jakten på den mistenkte", der Dokument 2 legger ut på jakt etter Farouk Abdulhak som er mistenkt for å ha begått drapet på Martine Vik Magnussen. Denne dokumentaren var enda en i rekken som setter UD og Jonas Gahr Støre i et svært dårlig lys. Det kan absolutt være grunn til å spørre om enkeltskjebner er uinteressante for norsk UD.
Blant annet kom det frem i dokumentaren at Norges generalkonsul i Jemen, Abdulwasa Hayel Saed, aldri ble bedt om hjelp da Farouk Abdulhak rømte hjem. Ifølge TV 2 er han kanskje er den enkeltperson i Jemen med størst innflytelse i samfunnet - i tillegg til at han formelt er UDs mann i Jemen. Ikke en eneste gang er han kontaktet av Støre og UD om å ta opp Farouk-saken med presidenten, statsministeren eller faren til Farouk.
TV2 fokuserte i tillegg på forbindelse mellom norsk oljebransje og faren til Farouk, som nå holder sin beskyttende hånd over sin drapsmistenkte sønn. Tv2 lot imidlertid spørsmålet henge i luften om disse forbindelsene er årsaken til UDs manglende press mot Jemen.
Odd Petter Magnussen har tidligere i to brev til Stortingets kontroll- og konstitusjonskomite kritisert UDs rolle i datterens drapssak. Bare Fremskrittspartiets to representanter i komiteen ville da gå videre med kritikken og åpne for en høring i saken.
Utenriksminister Jonas Gahr Støre var åpenbart utilpass og smålig irritert i TV2s dokumentar. Han stod fast på at UD hadde gjort det de har kunnet i denne saken, og avviste TV2s kritiske vinklinger. Det er neppe klokt. Denne saken fortjener en løsning, og den fortjener en aktiv og ydmyk holdning fra norske myndigheter.
Jonas Gahr Støre er regjeringens mest populære statsråd. Det er etter min oppfatning komplett ubegripelig.
Blant annet kom det frem i dokumentaren at Norges generalkonsul i Jemen, Abdulwasa Hayel Saed, aldri ble bedt om hjelp da Farouk Abdulhak rømte hjem. Ifølge TV 2 er han kanskje er den enkeltperson i Jemen med størst innflytelse i samfunnet - i tillegg til at han formelt er UDs mann i Jemen. Ikke en eneste gang er han kontaktet av Støre og UD om å ta opp Farouk-saken med presidenten, statsministeren eller faren til Farouk.
TV2 fokuserte i tillegg på forbindelse mellom norsk oljebransje og faren til Farouk, som nå holder sin beskyttende hånd over sin drapsmistenkte sønn. Tv2 lot imidlertid spørsmålet henge i luften om disse forbindelsene er årsaken til UDs manglende press mot Jemen.
Odd Petter Magnussen har tidligere i to brev til Stortingets kontroll- og konstitusjonskomite kritisert UDs rolle i datterens drapssak. Bare Fremskrittspartiets to representanter i komiteen ville da gå videre med kritikken og åpne for en høring i saken.
Utenriksminister Jonas Gahr Støre var åpenbart utilpass og smålig irritert i TV2s dokumentar. Han stod fast på at UD hadde gjort det de har kunnet i denne saken, og avviste TV2s kritiske vinklinger. Det er neppe klokt. Denne saken fortjener en løsning, og den fortjener en aktiv og ydmyk holdning fra norske myndigheter.
Jonas Gahr Støre er regjeringens mest populære statsråd. Det er etter min oppfatning komplett ubegripelig.
onsdag 14. oktober 2009
Nobelsk feilskjær
Nobelkomiteen har fått så ørene flagrer de siste dagene for å tildele årets fredspris til Barack Obama. Obama har knapt kommet i gang som president, og må nødvendigvis ha blitt nominert som kandidat til fredsprisen under elleve dager etter at han tiltrådte presidentembetet.
Dermed er det overhodet ikke rart at Thorbjørn Jagland og Nobel-komiteen har opplevd undring, sarkasme og beskyldninger om populisme etter at utnevnelsen ble offentliggjort sist fredag.
Jeg er personlig stor fan av Obama og ville normalt ment at enhver positiv utmerkelse til en amerikansk president var fornuftig. Jeg mener også at opptrapping i Afghanistan er et argument for fredsprisen til Obama - og ikke mot. Likevel er jeg enig i at valget av Obama er aldeles i overkant.
Jeg har registrert at mange forklarer valget av Obama med internasjonalisten Jaglands intense ønske om å få hilse på Obama i Norge. Det er nesten så en håper så er tilfelle, slik at Nobelprisen fortsatt beholder sin verdighet og anerkjennelse høyt hevet over politisk korrekthet og populistiske strømninger.
Dermed er det overhodet ikke rart at Thorbjørn Jagland og Nobel-komiteen har opplevd undring, sarkasme og beskyldninger om populisme etter at utnevnelsen ble offentliggjort sist fredag.
Jeg er personlig stor fan av Obama og ville normalt ment at enhver positiv utmerkelse til en amerikansk president var fornuftig. Jeg mener også at opptrapping i Afghanistan er et argument for fredsprisen til Obama - og ikke mot. Likevel er jeg enig i at valget av Obama er aldeles i overkant.
Jeg har registrert at mange forklarer valget av Obama med internasjonalisten Jaglands intense ønske om å få hilse på Obama i Norge. Det er nesten så en håper så er tilfelle, slik at Nobelprisen fortsatt beholder sin verdighet og anerkjennelse høyt hevet over politisk korrekthet og populistiske strømninger.
tirsdag 13. oktober 2009
Kristin skrur opp oljekrana...
Kristin Halvorsen har lagt frem regjeringens forslag til statsbudsjett med en bruk av oljepenger som overstiger alle tidligere forslag fra FrP, og som langt overstiger begrensningene i den såkalte handlingsregelen. Begrunnelsen for en slik oljepengebruk er den fortsatt overhengende finanskrisen.
Problemet for regjeringen er imidlertid at de fortsatt sverger til handlingsregelen. Selv med den foreslåtte flommen av oljepenger i årets budsjettforslag, så hevder Kristin Halvorsen at handlingsregelen skal følges.
Dermed legges det opp til betydelige kutt i de påfølgende årene på områder som i årets budsjett blir oljesmurt med nye økninger. Det skal bli vanskelig for regjeringen å forklare og gjennomføre.
Kanskje Kristin Halvorsen og regjeringen nå like godt skal innrømme at handlingsregelen ganske enkelt er en teoretisk oppfinnelse som ikke kan følges i praksis? Kanskje de i stedet bør innrømme at fornuftig nivå på bruk av oljepenger tydeligvis er den til enhver tids sittende regjerings privilegium å definere...?
Problemet for regjeringen er imidlertid at de fortsatt sverger til handlingsregelen. Selv med den foreslåtte flommen av oljepenger i årets budsjettforslag, så hevder Kristin Halvorsen at handlingsregelen skal følges.
Dermed legges det opp til betydelige kutt i de påfølgende årene på områder som i årets budsjett blir oljesmurt med nye økninger. Det skal bli vanskelig for regjeringen å forklare og gjennomføre.
Kanskje Kristin Halvorsen og regjeringen nå like godt skal innrømme at handlingsregelen ganske enkelt er en teoretisk oppfinnelse som ikke kan følges i praksis? Kanskje de i stedet bør innrømme at fornuftig nivå på bruk av oljepenger tydeligvis er den til enhver tids sittende regjerings privilegium å definere...?
torsdag 8. oktober 2009
Riktig politikk, gal retorikk?
Gjennom hele FrPs historie har partiet opplevd å ligge i forkant av de andre partiene. Forslag som FrP har blitt utskjelt og latterliggjort for når de har blitt presentert, er sakte men sikkert blitt innført av de andre partiene. Med Soria Moria 2-erklæringen er det også gjeldende for innvandringspolitikken. Nå er tydeligvis politikken akseptert. Hva er da problemet? Jo, "retorikken".
De siste årene har debatten om innvandring og integrering endret seg radikalt. Stadig flere har gitt FrP rett i behovet for en åpen diskusjon om utfordringene knyttet til innvandring og integrering. De har til og med gitt partiet rett i politikken og i forslagene. I følge den politisk korrekte delen er det imidlertid FrPs problem at man debatterer og argumenterer på feil måte.
Det nye er altså at det er retorikken det er noe galt med - ikke politikken. Hva skyldes denne voldomme frykten for å innrømme at FrP også har hatt rett i innvandringspolitikken - slik man har vist seg å ha det på en rekke andre samfunnsområder gjennom årenes løp?
Sannsynligvis er det ingenting annet enn det som går under betegnelsen "politisk korrekthet". Noen aktører i samfunnet er i egne og andres øyne opphøyet til å definere hva det er riktig å mene i enhver sak til enhver tid.
Men også den politiske korrektheten har endret seg i innvandringsdebatten. Når politikere fra den politisk korrekte delen har uttalt seg kritisk til integreringspolitikken, så har det blitt betegnet som "modig" og "utfordrende". Når FrP har tatt til orde for det samme har det blitt sådd tvil om motivene, og man har kommet opp med argumentet som avlyser enhver videre seriøs innvandringsdebatt - det har blitt sådd tvil rundt "menneskesynet".
Slik sett har norsk innvandringsdebatt de siste to tiårene hatt en parallell til eventyret om Keiserens nye klær. Folk flest har sett veldig godt hva som egentlig har vært problemet, men dette har ikke vært sosialt akseptert å påpeke. Når da FrP som den lille gutten i eventyret kom på banen og påpekte det de aller fleste så, har det også gitt partiet grunnlaget for en eventyrlig vekst i norsk politikk.
Med den rødgrønne Soria Moria II-erklæringen er den siste tvil feid av banen i norsk innvandringsdebatt. FrP har hatt rett.
Den dagen om ikke lenge når AP og SV sitter i Stortinget og stemmer for økt internering av asylsøkere og høyere terskel for opphold på humanitert grunnlag, bør det være tid for selverkjennelse hos alle og enhver som har kastet eder og galle over FrP gjennom mange år.
Så kan man samtidig huske på det gamle slagordet om hva som kjennetegner en god ide. Først overses den, så latterliggjøres den, så kritiseres den og til slutt blir den gjennomført.
De siste årene har debatten om innvandring og integrering endret seg radikalt. Stadig flere har gitt FrP rett i behovet for en åpen diskusjon om utfordringene knyttet til innvandring og integrering. De har til og med gitt partiet rett i politikken og i forslagene. I følge den politisk korrekte delen er det imidlertid FrPs problem at man debatterer og argumenterer på feil måte.
Det nye er altså at det er retorikken det er noe galt med - ikke politikken. Hva skyldes denne voldomme frykten for å innrømme at FrP også har hatt rett i innvandringspolitikken - slik man har vist seg å ha det på en rekke andre samfunnsområder gjennom årenes løp?
Sannsynligvis er det ingenting annet enn det som går under betegnelsen "politisk korrekthet". Noen aktører i samfunnet er i egne og andres øyne opphøyet til å definere hva det er riktig å mene i enhver sak til enhver tid.
Men også den politiske korrektheten har endret seg i innvandringsdebatten. Når politikere fra den politisk korrekte delen har uttalt seg kritisk til integreringspolitikken, så har det blitt betegnet som "modig" og "utfordrende". Når FrP har tatt til orde for det samme har det blitt sådd tvil om motivene, og man har kommet opp med argumentet som avlyser enhver videre seriøs innvandringsdebatt - det har blitt sådd tvil rundt "menneskesynet".
Slik sett har norsk innvandringsdebatt de siste to tiårene hatt en parallell til eventyret om Keiserens nye klær. Folk flest har sett veldig godt hva som egentlig har vært problemet, men dette har ikke vært sosialt akseptert å påpeke. Når da FrP som den lille gutten i eventyret kom på banen og påpekte det de aller fleste så, har det også gitt partiet grunnlaget for en eventyrlig vekst i norsk politikk.
Med den rødgrønne Soria Moria II-erklæringen er den siste tvil feid av banen i norsk innvandringsdebatt. FrP har hatt rett.
Den dagen om ikke lenge når AP og SV sitter i Stortinget og stemmer for økt internering av asylsøkere og høyere terskel for opphold på humanitert grunnlag, bør det være tid for selverkjennelse hos alle og enhver som har kastet eder og galle over FrP gjennom mange år.
Så kan man samtidig huske på det gamle slagordet om hva som kjennetegner en god ide. Først overses den, så latterliggjøres den, så kritiseres den og til slutt blir den gjennomført.
onsdag 7. oktober 2009
LO på krigsstien
LO i Oslo mobiliserer nå for et rødgrønt Oslo fra 2011. Oppskriften tar de fra LO i Trondheim som klarte å få en samlet venstreside til å danse etter deres pipe i 2003 ved å få venstrepartiene til å forplikte seg til en rekke såkalte krav fra fagbevegelsen. Dette er en svært betenkelig fremgangsmåte, og jeg håper Oslos innbyggere blir spart for den samme LO-styrte, ideologisk betingede politikken som har vært tilfelle i Trondheim de siste seks årene.
Det åpenbare problemet i Trondheim har blant annet hvert uklare roller hos premissleverandøren i LO. Ved kommunevalget i 2007 viste en oversikt at av LO Trondheims styre på 13 medlemmer inkl. vara, så var 6 av dem enten nåværende eller forhenværende listekandidater for RV (Rødt) og 2 for SV.
Altså var et flertall i styret selv listekandidater for partier på ytterste venstre fløy. Disse partiene fikk henholdsvis 3,4 og 8,2% ved valget. Når disse får legge premisser for politikken som gjennomføres i Trondheim gjennom LO-systemet, er det nærliggende å betegne dette som grunnleggende udemokratisk.
De konkrete kravene fra fagbevegelsen var 17 spørsmål hvor de enkelte partiene skulle si seg enig eller uenig. Disse spørsmålene hadde lite rotfeste i den generelle politiske debatten og fremsto som skreddersydd for å legitimere fagbevegelsens støtte til venstresiden. At det viste seg minimale forskjeller mellom svarene fra AP og NKP sier en del om hvilke formuleringer og problemstillinger som ble framsatt. Eksempelvis var verken viktige valgkamptema som eiendomsskatt eller bompenger gjenstand for spørsmål.
Med utgangspunkt i svarene fra de enkelte partiene utarbeidet fagbevegelsen løpesedler, matriell og et stort valgkampapparat for å støtte de partiene som ut fra svarene på Trondheimsmanifestet ivaretok deres interesser størst. Ikke uventet ble dette RV, NKP, SV, AP, PP, MDG og delvis Senterpartiet og Demokratene. De borgerlige partiene ble betegnet som motstandere av fagbevegelsens krav, med FrP på siste plass.
Ikke uventet har derfor fagbevegelsen også i ettertid klart å bruke sin makt overfor det rødgrønne flertallet i Trondheim. Like etter valget i 2003 inngikk inngikk ordføreren pva. Trondheim kommune en avtale med Fagforbundet om ikke å skulle bruke konkurranseutsetting som virkemiddel i denne valgperioden. Avtalen var signert av ordfører, lokal tillitsvalgt og Jan Davidsen som forbundsleder. Det faktum at ordføreren inngår denne typen avtaler med en enkelt forbundsleder som avtalepratner ble kraftig kritisert av FrP og de andre borgelige.
Denne avtalen ble inngått uten politisk behandling, og den var heller ikke kjent for opposisjonen eller bystyrets medlemmer da den ble inngått. Det eneste vedtaket som hjemlet avtaleinngåelsen var et budsjettvedtak om å starte et såkalt 3-partssamarbeid. Avtalens innhold var ikke behandlet.
I 3-partssamarbeidet er politsk ledelse, rådmann og arbeidstakerorganisasjonene representert og skal treffe avgjørelser om saker som har med utvikling i kommunen. Vedtakene i utvalget skal iht avtalen være basert på konsensus. I og med at dette i praksis innebærer at enten rådmannen eller fagorganisasjonene da har vetorett i organisasjon- eller utviklingsspørsmål er dette prinsipielt svært betenkelig, all den tid viktige avgjørelser om kommunal organisasjonutvikling trekkes ut av folkevalgte organer.
Dette er et av flere eksempler på en ideologisk sosialistisk preget politikk som har vært gjennomført i Tronsheim etter at LO hjalp de sosialistiske partiene til valgseier i Trondheim i 2003. Det er vanskelig å finne gode og logiske begrunnelser for en rekke av disse tiltakene, foruten at de er i tråd med hva LO klarte å få venstrepartiene til å forplikte seg på før valget. Når det blir viktigere å holde seg inne med fagbevegelsen enn å sikre en forsvarlig økonomisk politikk, er det alvorlig.
Det er å håpe at LO ikke lykkes i sitt forsøk på å kopiere Trondheim når de vil ta makten i Oslo etter neste kommunevalg. Det vil både innbyggerne i Oslo og demokratiet være tjent med.
Det åpenbare problemet i Trondheim har blant annet hvert uklare roller hos premissleverandøren i LO. Ved kommunevalget i 2007 viste en oversikt at av LO Trondheims styre på 13 medlemmer inkl. vara, så var 6 av dem enten nåværende eller forhenværende listekandidater for RV (Rødt) og 2 for SV.
Altså var et flertall i styret selv listekandidater for partier på ytterste venstre fløy. Disse partiene fikk henholdsvis 3,4 og 8,2% ved valget. Når disse får legge premisser for politikken som gjennomføres i Trondheim gjennom LO-systemet, er det nærliggende å betegne dette som grunnleggende udemokratisk.
De konkrete kravene fra fagbevegelsen var 17 spørsmål hvor de enkelte partiene skulle si seg enig eller uenig. Disse spørsmålene hadde lite rotfeste i den generelle politiske debatten og fremsto som skreddersydd for å legitimere fagbevegelsens støtte til venstresiden. At det viste seg minimale forskjeller mellom svarene fra AP og NKP sier en del om hvilke formuleringer og problemstillinger som ble framsatt. Eksempelvis var verken viktige valgkamptema som eiendomsskatt eller bompenger gjenstand for spørsmål.
Med utgangspunkt i svarene fra de enkelte partiene utarbeidet fagbevegelsen løpesedler, matriell og et stort valgkampapparat for å støtte de partiene som ut fra svarene på Trondheimsmanifestet ivaretok deres interesser størst. Ikke uventet ble dette RV, NKP, SV, AP, PP, MDG og delvis Senterpartiet og Demokratene. De borgerlige partiene ble betegnet som motstandere av fagbevegelsens krav, med FrP på siste plass.
Ikke uventet har derfor fagbevegelsen også i ettertid klart å bruke sin makt overfor det rødgrønne flertallet i Trondheim. Like etter valget i 2003 inngikk inngikk ordføreren pva. Trondheim kommune en avtale med Fagforbundet om ikke å skulle bruke konkurranseutsetting som virkemiddel i denne valgperioden. Avtalen var signert av ordfører, lokal tillitsvalgt og Jan Davidsen som forbundsleder. Det faktum at ordføreren inngår denne typen avtaler med en enkelt forbundsleder som avtalepratner ble kraftig kritisert av FrP og de andre borgelige.
Denne avtalen ble inngått uten politisk behandling, og den var heller ikke kjent for opposisjonen eller bystyrets medlemmer da den ble inngått. Det eneste vedtaket som hjemlet avtaleinngåelsen var et budsjettvedtak om å starte et såkalt 3-partssamarbeid. Avtalens innhold var ikke behandlet.
I 3-partssamarbeidet er politsk ledelse, rådmann og arbeidstakerorganisasjonene representert og skal treffe avgjørelser om saker som har med utvikling i kommunen. Vedtakene i utvalget skal iht avtalen være basert på konsensus. I og med at dette i praksis innebærer at enten rådmannen eller fagorganisasjonene da har vetorett i organisasjon- eller utviklingsspørsmål er dette prinsipielt svært betenkelig, all den tid viktige avgjørelser om kommunal organisasjonutvikling trekkes ut av folkevalgte organer.
Dette er et av flere eksempler på en ideologisk sosialistisk preget politikk som har vært gjennomført i Tronsheim etter at LO hjalp de sosialistiske partiene til valgseier i Trondheim i 2003. Det er vanskelig å finne gode og logiske begrunnelser for en rekke av disse tiltakene, foruten at de er i tråd med hva LO klarte å få venstrepartiene til å forplikte seg på før valget. Når det blir viktigere å holde seg inne med fagbevegelsen enn å sikre en forsvarlig økonomisk politikk, er det alvorlig.
Det er å håpe at LO ikke lykkes i sitt forsøk på å kopiere Trondheim når de vil ta makten i Oslo etter neste kommunevalg. Det vil både innbyggerne i Oslo og demokratiet være tjent med.
mandag 5. oktober 2009
Behov for ny valgordning
Årets valg viste med all tydelighet hvorfor det er nødvendig med en ny og mer rettferdig valgordning i Norge. De borgerlige partiene fikk 49.070 flere stemmer enn de rødgrønne partiene, men fikk likevel ikke flest representanter på Stortinget.
Norge har dermed fått sin ørlille parallell til det amerikanske presidentvalget i 2000 hvor Al Gore vant stemmene, mens George W Bush vant valgmennene og presidentvervet. Den gang førte utfallet til et voldsomt fokus på hvor urettferdig den amerikanske ordningen med delstatsvalgte valgmenn var. Burde ikke da årets norske valgresultat i det minste føre til en grundig debatt om det rett og slett er riktig at en stemme i Finnmark skal telle mer enn dobbelt så mye som en stemme i Oslo?
Etter min mening bør man sikre et system hvor hver eneste stemme teller likt - uansett hvor i landet den er avgitt. Det kan i hovedsak gjøres på to måter:
Enten kan man ha nasjonale lister hvor partiene setter opp sine prioriterte kandidater på én liste som gjelder i hele landet hvor alle stemmer teller likt uansett hvor de er avgitt. Da anses hele landet som en felles valgkrets.
Ellers kan man dele opp landet i 169 enmannsdistrikter (eller et redusert antall stortingsrepresentanter) med tilnærmet likt stemmeberettigede i hvert distrikt. Disse må endres fra valg til valg og hvert distrikt sender én representant til Stortinget. Dette er i nærheten av det systemet man har i Storbritannia.
Det er utarbeidet en oversikt over hvordan
slike ulike modeller ville slått ut på mandatfordelingen på Stortinget som følge av årets valg:
Jeg mener alternativ 1 er det klart beste alternativet. Med en slik ordning ville alle stemmer blitt talt med, de hadde hatt nøyaktig samme vekting og bortfall av sperregrensen ville gitt reell representasjon i forhold til stemmetall.
Ser man på mandatfordelingen for de ulike alternativene, ser man at det er innslaget av sperregrensen som i realiteten avgjør vektingen mellom blokkene.
Mange vil nok hevde at det er bra og praktisk med en sperregrense for å begrense småpartienes innflytelse. Det er imidlertid ingen prinsipiell god begrunnelse for å ha sperregrense i en landsomfattende valgkrets der alle stemmer skal telle likt. Om det er et ønske å begrense småpartier og legge til rette for to-partisystem, vil enmannskretser ha en enda bedre effekt.
Jeg tror imidlertid at det vil sitte langt inne hos de etablerte partiene å gå igang med slike omfattende endringer av det norske valgsystemet. I kjent stil ville nok distrikstpolitiske hensyn preget debatten og glatt tilsidesatt prinsipielle aspekter i den allmenne debatten.
I et fritt og moderne demokrati burde imidlertid det grunnleggende prinsippet for enhver valgordning gi seg selv: One man - one vote!
Norge har dermed fått sin ørlille parallell til det amerikanske presidentvalget i 2000 hvor Al Gore vant stemmene, mens George W Bush vant valgmennene og presidentvervet. Den gang førte utfallet til et voldsomt fokus på hvor urettferdig den amerikanske ordningen med delstatsvalgte valgmenn var. Burde ikke da årets norske valgresultat i det minste føre til en grundig debatt om det rett og slett er riktig at en stemme i Finnmark skal telle mer enn dobbelt så mye som en stemme i Oslo?
Etter min mening bør man sikre et system hvor hver eneste stemme teller likt - uansett hvor i landet den er avgitt. Det kan i hovedsak gjøres på to måter:
Enten kan man ha nasjonale lister hvor partiene setter opp sine prioriterte kandidater på én liste som gjelder i hele landet hvor alle stemmer teller likt uansett hvor de er avgitt. Da anses hele landet som en felles valgkrets.
Ellers kan man dele opp landet i 169 enmannsdistrikter (eller et redusert antall stortingsrepresentanter) med tilnærmet likt stemmeberettigede i hvert distrikt. Disse må endres fra valg til valg og hvert distrikt sender én representant til Stortinget. Dette er i nærheten av det systemet man har i Storbritannia.
Det er utarbeidet en oversikt over hvordan
slike ulike modeller ville slått ut på mandatfordelingen på Stortinget som følge av årets valg:
Jeg mener alternativ 1 er det klart beste alternativet. Med en slik ordning ville alle stemmer blitt talt med, de hadde hatt nøyaktig samme vekting og bortfall av sperregrensen ville gitt reell representasjon i forhold til stemmetall.
Ser man på mandatfordelingen for de ulike alternativene, ser man at det er innslaget av sperregrensen som i realiteten avgjør vektingen mellom blokkene.
Mange vil nok hevde at det er bra og praktisk med en sperregrense for å begrense småpartienes innflytelse. Det er imidlertid ingen prinsipiell god begrunnelse for å ha sperregrense i en landsomfattende valgkrets der alle stemmer skal telle likt. Om det er et ønske å begrense småpartier og legge til rette for to-partisystem, vil enmannskretser ha en enda bedre effekt.
Jeg tror imidlertid at det vil sitte langt inne hos de etablerte partiene å gå igang med slike omfattende endringer av det norske valgsystemet. I kjent stil ville nok distrikstpolitiske hensyn preget debatten og glatt tilsidesatt prinsipielle aspekter i den allmenne debatten.
I et fritt og moderne demokrati burde imidlertid det grunnleggende prinsippet for enhver valgordning gi seg selv: One man - one vote!
fredag 2. oktober 2009
Integreringskrangel på første dag
Stortingsrepresentant for SV, Akthar Chaudry, mener regjeringskollegene i Ap svartmaler innvandrernes situasjon i Norge med «resirkulerte forslag» som «bare får applaus fra ytterste høyre fløy».
Det går altså en dag av den nye Stortingsperioden før SV'ere ryker i tottene på sine regjeringspartnere.
Hvor mange dager går det før vi får se de første SV'erne på plenen foran Stortinget...?
Det går altså en dag av den nye Stortingsperioden før SV'ere ryker i tottene på sine regjeringspartnere.
Hvor mange dager går det før vi får se de første SV'erne på plenen foran Stortinget...?
torsdag 1. oktober 2009
Klare svar fra velgerne
Resultatene fra årets Stortingsvalg inneholdt noen klare tilbakemeldinger fra norske velgere. Det politiske tyngdepunktet er flyttet solid mot høyre, sentrum er tilnærmet utradert og samarbeidsvilje og reelle ønsker om å ta ansvar ble kraftig belønnet.
På den rødgrønne siden ble AP som ventet den store vinneren og bør ha alle muligheter for å sikre seg økt politisk gjennomslag i regjeringen. AP ble kraftig belønnet av velgerne for å være det åpenbart ledende partiet og for å ha den sittende statsministeren.
Imidlertid beveger Stoltenberg seg på en knivsegg når han nå forhandler med Kristin Halvorsen og Liv Signe Navarsete. Selv med reduert oppslutning for SV og SP, vil disse partiene nødvendigvis få forholdsmessig mer igjen for regjeringssamarbeid enn storebror AP. Om så ikke skjer vil ikke disse to lenger ha noe igjen for å sitte i et forpliktende regjeringssamarbeid med AP.
Det er nok imidlertid ikke til å komme bort i fra at mange i AP nå gjerne hadde sett at Stoltenberg brukte kjøttvekta til å få på plass en tydeligere AP-profil på en rekke sentrale politikkområder. En strengere innvandrings- og asylpolitikk står nok høyt på APs kravliste ved inngangen til forhandlingene om et Soria Moria 2, men vil nok ganske fort bli ofret for å bevare husfreden i regjeringen.
På ikke-sosialistisk side var velgernes tilbakemeldinger enda tydeligere. Venstre og KrF er nå sendt ut i skyggenes dal av velgerne for deres manglende vilje til samarbeid, mens FrP og Høyre ble belønnet for å vise vilje til å ta ansvar.
Først og fremst er det Venstre og KrF som bør ta velgernes dom til seg når de nå skal stake kursen videre. Om partiene frem mot 2013 ikke evner å se mer konstruktivt på et regjeringssamarbeid som nødvendigvis må inkludere FrP, så vil valget om fire år kunne bli et endelig farvel til disse partiene i norsk politikk. Lars Sponheims dramatiske exit etter årets valg bør være et entydig varsko om hva som kan skje med hele partiet Venstre om ikke kursen endres.
Høyre og Erna Solberg traff en positivitetsbølge i siste halvdel av valgkampen, og klarte å surfe bort fra det som lå an til å bli tidenes dårligste valg for partiet. Det er åpenbart at Høyres klare meldinger om nødvendigheten av borgerlig samarbeid ble belønnet av velgerne.
Jeg tror imidlertid ikke at Høyre og Erna kan hvile et sekund på laurbærene. Ingenting i valgkampen tyder på at Høyres problemer er over etter dette valget. I stedet bør Høyre bruke deres økte styrke i Stortinget til å finne seg selv og fokusere på gode, gamle Høyre-saker. De bør legge bort dette evinnelige fokuset på å skulle ha statsministeren i enhver regjering, og heller sørge for å markere og jobbe frem et troverdig politisk alternativ til den sittende regjeringen.
De siste årene har Høyre alt for ofte fremstått som et haleheng til den rødgrønne regjeringen i sentrale spørsmål heller enn et klart alternativ. Så bør de kanskje først som siste venne seg til tanken på å gå til valg på et FrP/H-alternativ med Siv Jensen som statsministerkandidat.
For FrP ble valgresultatet ny bestenotering og en ny byggestein i det byggverket som før eller senere vil bringe FrP til regjeringskontorene. For første gang stilte FrP til valg som et reellt og anerkjent regjeringsalternativ. Det ble en prøvelse for partiet med mer eller mindre usaklige angrep fra alle hold. Likevel klarte partiet å oppnå tidenes beste valg.
FrP har imidlertid alle forutsetninger for å løfte blikket mot 2013. Også FrPs økte styrke i Stortinget vil være av betydning for partiets muligheter til å markere seg enda sterkere som det soleklare opposisjonsalternativet. Og FrP kan være ganske sikker på at dagen kommer da partiet havner i regjering. Partiet kan også være sikker på at når det en gang skjer, så er det fordi velgerne - og ikke de andre partiene - har gitt dem den muligheten.
På den rødgrønne siden ble AP som ventet den store vinneren og bør ha alle muligheter for å sikre seg økt politisk gjennomslag i regjeringen. AP ble kraftig belønnet av velgerne for å være det åpenbart ledende partiet og for å ha den sittende statsministeren.
Imidlertid beveger Stoltenberg seg på en knivsegg når han nå forhandler med Kristin Halvorsen og Liv Signe Navarsete. Selv med reduert oppslutning for SV og SP, vil disse partiene nødvendigvis få forholdsmessig mer igjen for regjeringssamarbeid enn storebror AP. Om så ikke skjer vil ikke disse to lenger ha noe igjen for å sitte i et forpliktende regjeringssamarbeid med AP.
Det er nok imidlertid ikke til å komme bort i fra at mange i AP nå gjerne hadde sett at Stoltenberg brukte kjøttvekta til å få på plass en tydeligere AP-profil på en rekke sentrale politikkområder. En strengere innvandrings- og asylpolitikk står nok høyt på APs kravliste ved inngangen til forhandlingene om et Soria Moria 2, men vil nok ganske fort bli ofret for å bevare husfreden i regjeringen.
På ikke-sosialistisk side var velgernes tilbakemeldinger enda tydeligere. Venstre og KrF er nå sendt ut i skyggenes dal av velgerne for deres manglende vilje til samarbeid, mens FrP og Høyre ble belønnet for å vise vilje til å ta ansvar.
Først og fremst er det Venstre og KrF som bør ta velgernes dom til seg når de nå skal stake kursen videre. Om partiene frem mot 2013 ikke evner å se mer konstruktivt på et regjeringssamarbeid som nødvendigvis må inkludere FrP, så vil valget om fire år kunne bli et endelig farvel til disse partiene i norsk politikk. Lars Sponheims dramatiske exit etter årets valg bør være et entydig varsko om hva som kan skje med hele partiet Venstre om ikke kursen endres.
Høyre og Erna Solberg traff en positivitetsbølge i siste halvdel av valgkampen, og klarte å surfe bort fra det som lå an til å bli tidenes dårligste valg for partiet. Det er åpenbart at Høyres klare meldinger om nødvendigheten av borgerlig samarbeid ble belønnet av velgerne.
Jeg tror imidlertid ikke at Høyre og Erna kan hvile et sekund på laurbærene. Ingenting i valgkampen tyder på at Høyres problemer er over etter dette valget. I stedet bør Høyre bruke deres økte styrke i Stortinget til å finne seg selv og fokusere på gode, gamle Høyre-saker. De bør legge bort dette evinnelige fokuset på å skulle ha statsministeren i enhver regjering, og heller sørge for å markere og jobbe frem et troverdig politisk alternativ til den sittende regjeringen.
De siste årene har Høyre alt for ofte fremstått som et haleheng til den rødgrønne regjeringen i sentrale spørsmål heller enn et klart alternativ. Så bør de kanskje først som siste venne seg til tanken på å gå til valg på et FrP/H-alternativ med Siv Jensen som statsministerkandidat.
For FrP ble valgresultatet ny bestenotering og en ny byggestein i det byggverket som før eller senere vil bringe FrP til regjeringskontorene. For første gang stilte FrP til valg som et reellt og anerkjent regjeringsalternativ. Det ble en prøvelse for partiet med mer eller mindre usaklige angrep fra alle hold. Likevel klarte partiet å oppnå tidenes beste valg.
FrP har imidlertid alle forutsetninger for å løfte blikket mot 2013. Også FrPs økte styrke i Stortinget vil være av betydning for partiets muligheter til å markere seg enda sterkere som det soleklare opposisjonsalternativet. Og FrP kan være ganske sikker på at dagen kommer da partiet havner i regjering. Partiet kan også være sikker på at når det en gang skjer, så er det fordi velgerne - og ikke de andre partiene - har gitt dem den muligheten.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
