Norstats politiske meningsmåling for januar, som NRK publiserte i dag morges, gir KrF tidenes laveste oppslutning. Denne målingen bekrefter i hovedsak det som har vært trenden fra valget og månedene etter: Høyresiden styrker seg, mens sentrum taper. En enkel forklaring er at velgerne søker til partier som utgjør klare regjeringsalternativ.
I tidligere tider hadde KrF et stabilt grunnfjell som lå rimelig stabilt rundt 8 prosent. På dagens måling får KrF bare drøyt halvparten av dette. Bare siden september er hver femte KrF-velger gått tapt for partiet. Det kan derfor synes som om at det er selve partiets grunnfjell som rakner.
En viktig del av denne utviklingen kan nok tilskrives at KrF i velgernes bevissthet har meldt seg ut av det ikke-sosialistiske alternativet. Mens norsk politikk opplever en økende grad av polarisering, synes KrF å stikke hodet i sanden og håpe at de slipper å være en del av valget mellom soleklare regjeringsalternativer til høyre og venstre.
Nestleder Dagrun Eriksen, som er gitt ansvaret med å lede partiets gjenreisningsutvalg, forklarer velgersvikten med at mange oppfatter KrF som et trangt og lite raust parti. Det er etter min mening en underlig analyse.
Det har ikke skjedd noen utvikling av KrF den siste tiden som skulle tilsi en slik frastøting av velgere. Kanskje heller tvert i mot. KrFs kjernevelgere er neppe av den oppfatning at partiet er blitt for trangt og lite raust.
Det kan godt hende at det kan være en langsiktig strategi å endre siktet i forhold til hvilke velgergrupper man kommuniserer til. Imidlertid bør man da være sikker på å ha vunnet disse nye velgergruppene før man starter avskallingen av kjernevelgerne. Antakelig lider KrF nå av mangel på tydelighet vel så mye som mangel på raushet.
Det er imidlertid enda tid for KrF å snu skuta. Partiet har deltatt i samtlige borgerlige regjeringer de siste femti årene. Det burde gi en pekepinn på hvor velgerne mener partiet hører hjemme.
I tidligere tider hadde KrF et stabilt grunnfjell som lå rimelig stabilt rundt 8 prosent. På dagens måling får KrF bare drøyt halvparten av dette. Bare siden september er hver femte KrF-velger gått tapt for partiet. Det kan derfor synes som om at det er selve partiets grunnfjell som rakner.
En viktig del av denne utviklingen kan nok tilskrives at KrF i velgernes bevissthet har meldt seg ut av det ikke-sosialistiske alternativet. Mens norsk politikk opplever en økende grad av polarisering, synes KrF å stikke hodet i sanden og håpe at de slipper å være en del av valget mellom soleklare regjeringsalternativer til høyre og venstre.
Nestleder Dagrun Eriksen, som er gitt ansvaret med å lede partiets gjenreisningsutvalg, forklarer velgersvikten med at mange oppfatter KrF som et trangt og lite raust parti. Det er etter min mening en underlig analyse.
Det har ikke skjedd noen utvikling av KrF den siste tiden som skulle tilsi en slik frastøting av velgere. Kanskje heller tvert i mot. KrFs kjernevelgere er neppe av den oppfatning at partiet er blitt for trangt og lite raust.
Det kan godt hende at det kan være en langsiktig strategi å endre siktet i forhold til hvilke velgergrupper man kommuniserer til. Imidlertid bør man da være sikker på å ha vunnet disse nye velgergruppene før man starter avskallingen av kjernevelgerne. Antakelig lider KrF nå av mangel på tydelighet vel så mye som mangel på raushet.
Det er imidlertid enda tid for KrF å snu skuta. Partiet har deltatt i samtlige borgerlige regjeringer de siste femti årene. Det burde gi en pekepinn på hvor velgerne mener partiet hører hjemme.
0 kommentarer:
Legg inn en kommentar