Mangelfull sykelønnsdebatt

Den pågående debatten om sykelønnsordningen og sykefravær er forunderlig. For det synes å være en opplest og vedtatt sannhet at sykefraværsproblematikk skal diskuteres ut fra en premiss om at uansett konklusjon, så skal ingenting endres. Dette hemmer hele debatten. For hvilket annet samfunnsområde blir skjermet, mens en utvikling åpenbart går i gal retning?

Jeg legger ikke skjul på at jeg mener det er nødvendig å gjøre visse innstramminger i sykelønnsordningen for å redusere fraværet. I så måte er jeg i utakt med mitt eget parti (og for så vidt alle andre partier) som har programfestet en videreføring av dagens sykelønnsordning. Jeg tror imidlertid at dersom man ikke gjør tilpasninger på sykelønnsordningen i tide, så vil hele ordningen bryte sammen før eller senere.

For kort tid siden hørte jeg finansminister Sigbjørn Johnsen forelese om bærekraftig økonomi. Innimellom sosialdemokratiske teser om handlingsregel og såkalt ansvarlighet, hadde han imidlertid ett hovedbudskap det er verdt å lytte til. Det ble illustret med følgende figur:

Denne figuren illustrerer ganske enkelt at hele velferdssamfunnet bæres av befolkningsgruppen i inntektsgivende arbeid. Dersom de som jobber blir for få eller summen av velferdsgoder blir for høy, så vil systemet kollapse. Det burde være en relevant innfallsvinkel også til nåtidens sykelønnsdebatt.

Alle er enige i at vi skal ha en sykelønnsordning som verner om dem som reellt er syke. Dersom man skal sikre at fremtidens velferdssamfunn skal kunne ivareta dem som virkelig trenger det, bør man derfor en gang for alle legge vekk premissen om at ingenting skal endres i norsk sykelønnsordning.