Toleranse med det intolerante?

Det har naturlig nok vakt sterke reaksjoner at ytterligående muslimer i Norge har benyttet demonstrasjonene mot ytringsfriheten til å komme med trusler om terror på norsk jord.

Vedkommende som uttalte seg på Universitetsplassen har også uttalt at homofile bør drepes, og at alle muslimer bør mene at homofili en synd som fortjener dødsstraff. På denne måten brukes deres frihet til å true andres frihet.

Upopulære og krenkende ytringer bør imidlertid ikke møtes med lovverk og forbud, men med argumentasjon og åpen debatt. Derfor er det også så viktig at det norske samfunnet ikke bare trekker på skuldrene og karakteriserer disse uttalelsene som mulig politimat, men faktisk viser åpen motstand mot denne typen holdninger.

Den påfølgende debatten gjør at jeg ikke er overbevist om at så vil skje i tilstrekkelig grad.

I «Politisk kvarter» i går påstod Høyres nestor, Per Kristian Foss, at FrP med sin retorikk mot ytterliggående islamisme "dyrker ekstremitetene, og bidrar til et mindre fredelig og harmonisk samfunn". Kåre Willoch følger opp i dag med at islamister slett ikke er alene om å stå for denne typen holdninger mot homofile. Det finnes i følge Willoch også blant kristne - som om det gjør saken noe bedre.

Det er da en kan spørre seg hva i all verden disse aldrende politikerne holder på med? Er det FrPs angrep på ytterliggående islamisme som er problemet, og kanskje årsaken til, at enkelte inntar en slik åpen konfrontasjonsholdning til de vestlige friheter de selv nyter godt av?

Selvsagt er det ikke det. Man løser ikke et problem ved å sitte musestille og forsøke å gjøre dette til en tofrontskamp man selv ikke vil ta del i.

I politisk korrekt tradisjon har norsk innvandringsdebatt som oftest handlet om å vise seg som tolerant til det flerkulturelle samfunnet, og for minoriteters krav til storsamfunnets tilpasning. Eventuelle utfordringer og konflikter har blitt forsøkt løst gjennom dialog og forståelse.

Både forslagene om innskrenket ytringsfrihet for religionskritikk, hijab i politiet og opprettelse av Sharia-råd har vært produkter av dette.

Heldigvis er dette i ferd med å endres. Man må aldri akseptere at grunnleggende verdier og frihetsidealer skrinlegges til fordel for å innfri særkrav fra enkeltgrupper i samfunnet. Man må aldri ofre grunnleggende friheter for å vise toleranse for det intolerante.