Redusert bystyre og ny byregjering

Etter mange års kamp og nedstemte forslag fikk FrP i siste bystyremøte endelig flertall for å redusere bystyrets størrelse og åpne for innføring av parlamentarisk styreform.

Fra og med neste periode er det 67 - og ikke 85 - medlemmer som skal utgjøre Trondheim bystyre. Trondheim vil imdlertid fortsatt ha landets største folkevalgte forsamling utenom Stortinget.

Det ble et durabelig oppgjør i bystyresalen sist uke da bystyret for en gangs skyld skulle diskutere seg selv. Saken om fremtidig politisk organisering i Trondheim vekket et engasjement og debatt av de sjeldne.

Her var det store mot små partier, politikk mot administrasjon, formannskap mot parlamentarisme og frikjøp og godtgjøring opp mot nødvendig innsparing. Utfallet var imidlertid mer eller mindre gitt på forhånd - flertall for redusert bystyre og innføring av parlamentarisme.

Fordelene med en parlamentarisk styreform er at ansvarslinjene blir tydeligere og man får rett og slett et ryddigere system. Alt for ofte ser man i dag at ansvarlige politikere driver politikk på å være kritisk til oppfølgingen av egne vedtak eller å overlate til byråkratiet å fronte negative saker.

I et parlamentarisk system vil det ikke være rådmannen, men de samme politikerne som må stå til rette for oppfølgingen av vedtak. Det vil også være klare skillelinjer mellom posisjon og opposisjon og det skal være enkelt for byens innbyggere å se hvem som sitter med ansvaret for de enkelte vedtak.

Mange kritiske innvendinger handler om at parlamentarisme vil medføre at rådmannens makt blir skjøvet over i ”de lukkede rom”, og at byrådets forslag vil være preget av en langt mer lukket prosess. Dette er etter min mening ikke riktig.

Tvert imot preges dagens forslag alt for ofte av prosesser utenfor åpenheten. Møtene i rådmannens ledergruppe er ikke åpen for allmennheten i dag, og dersom dette forumet ertsattes av et politisk oppnevnt byråd vil det styrke det demokratiske aspektet i sakene som legges frem.

Den offentlige debatt er viktige for politiske beslutninger. Men hvem skal sette dagsorden for den offentlige debatt omkring saker som skal til behandling?

Slik det er i dag oppstår debatten som oftest på bakgrunn av saker som rådmannen legger frem – helt uten at politikerne har sagt sitt. Dersom det er det politiske byrådet i stedet for den ansatte rådmannen som legger frem sakene, vil dette også styrke den offentlige debatten.

Demokrati og åpenhet skal være grunnleggende i alle modeller av kommunale styringssystem. Det som på papiret og i teorien ser velfungerende ut behøver ikke være det i praksis. Porblemene oppstår når administrasjonen bedriver politikk og politikerne bedriver administrasjon. Da blir de formelle skillelinjene visket ut og demokratiet og åpenheten taper.

Jeg er overbevist om at det beste for Trondheim er å få innført parlamentarisme som styringsform. I et et slikt system vil byråkratitet bli underlagt politikerne på en måte som både sikrer bedre styring og mer demokrati. Det vil alle være tjent med.