Særnorsk valgkampdekning

De borgerlige vant som ventet det svenske valget. Gjennom hele valgkampen har målingene vist at dette kom til å bli resultatet.

Norske medier har imidlertid gjort det de kunne av å skape et bilde av en valgkamp der sosialdemokratene var den åpenbare vinnerkandidaten.

For norske medier - og i særdeleshet NRK - har det fremstått uforklarlig at en rødgrønn og sosialdemokratisk opposisjon kan ligge bak de borgerlige på meningsmålingene gjennom valgkampen.

Med høy arbeidsløshet og gryende sosiale utfordringer burde vel sosialdemokratene være det åpenbare alternative for oppegående svensker? Dette har vært mantraet i norske medier gjennom ukene med dekning av det svenske valget. Fokuset har vært på hvorfor Sosialdemokraterna gjør det dårlig, heller enn å se på hvorfor den sittende borgerlige flertallsregjeringen har gjort det bra.

Det faktum at de borgerlige er ganske populære, blant annet fordi de har brakt svenskene gjennom både denne og forrige finanskrise på en måte velgerne er rimelig fornøyd med, har omtrent ikke vært tatt opp til diskusjon i norske medier.

I NRK har det vært vanskelig å forstå at en borgerlig regjering kan ligge an til å bli gjenvalgt i vanskelige økonomiske tider. Det har nærmest vært fremstilt som helt uforklarlig! Sosialdemokratene må da være best på å skape og bevare arbeidsplasser? Hvordan kan da de svenske sosialdemokratene tape dette valget? undres nok mange norske journalister i dag.

Nå har det vel neppe flyttet en eneste stemme ved valget, at norske medier har hatt en slagside i sin dekning av de regjeringsalternativene. Imidlertid er det problematisk at dette synes å være en standard i norske mediers dekning av internasjonal politikk og valg i særdeleshet.

I amerikanske valgkamper har dette vært gjennomgående i flere år. De demokratiske presidentkandidatene har hatt sin egen heiagjeng i norske mediehus, samtidig som amerikanske velgere har blitt fremstilt som lavpannede egoister som ikke vet sitt eget beste om de skulle gjøre noe så naturstridig som å stemme frem en republikansk president.

Senest for få uker siden kunne norske medier beskrive Tea Party-bevegelsen i USA som høyreekstreme rabulister. At dette er den mest interessante faktoren i internasjonal politikk for tiden, har ikke vært verdt å nevne. Det unike i at den amerikanske høyresiden klarer å mobilisere vanlige folk i enorme mengder i kampen for lavere skatter og mindre offentlig innblanding, blir altså avfeid som "høyreekstremisme" i enkelte norske medier.

Dette er ikke mindre enn påfallende og svært uheldig. I kjølvannet av det svenske valget, bør kanskje enkelte norske medier foreta en selvransakelse og spørre seg selv om de egentlig bedriver god politisk journalistikk når de opptrer som de gjør.