Klart for kamp om DLD

Regjeringen legger trolig fredag fram forslaget om å innlemme det omstridte datalagringsdirektivet (DLD) i norsk lovverk, uten å vite hvem som skal sikre direktivet flertall sammen med AP.

Helt til det siste har det vært uklart når regjeringen ville ta denne saken til Stortinget,men etter alle solemerker blir den fremmet i statsråd fredag. Dermed er det klart for en drakamp i Stortinget om saken - først og fremst med Høyre som er det eneste partiet utenom AP som ikke har tatt standpunkt mot direktivet.

I går varslet APs løse kanon, Jan Bøhler, at han og partiet ville legge et kraftig press på FrP om å fristille sine representanter. Bøhler baserer dette på en personlig formeining om at det er enkeltrepresentanter i FrP som vil stemme mot partiets landsstyrevedtak om å si nei til DLD.

Bøhlers argumentasjon faller imidlertid på steingrunn, når man vet at det i APs egen gruppe er atskillig flere motstandere av DLD enn det måtte være av tilhengere i FrP. Hans påståtte press mot FrP må i såfall betinge at ønsket om fristilling ikke skal gjelde hans eget parti.

Sannsynligvis er det nok større sjanser for DLD-støtte i Høyre. Jeg frykter at Erna Solberg har fått det akkurat som hun vil, når partiet nå blir forhandlingspartner for AP om en implementering av datalagringsdirektivet i Norge.

Ledelsen i Høyre har gjentatte ganger obstruert et klart nei-standpunkt i partiet. I stedet har de forsøkt å styre debatten til å omhandle hvordan direktivet best kan implementeres i det norske samfunnet, i stedet for om det skal implementeres.

Jeg har tidligere skrevet om min forundring over at den store nei-siden i Høyre aksepterer dette.

For et liberalt parti som Høyre, burde det stride mot alle grunnprinsipper å sette seg forhandlingsbordet med AP for å forhandle bort personvernet. Med tanke på APs frynsete historie omkring overvåkning, burde alle de andre partiene følt seg forpliktet til å la AP stå alene i sitt ønske om å innlemme datalagringsdirektivet i det norske lovverket.

DLD er i prinsippet ikke annerledes enn at staten før internett-alderen skulle ha utplassert statsansatte ved alle postkasser med rett til å reigstere hvem du sendte og mottok brev ifra. At liberale krefter kan anse dette som akseptabelt for en demokratisk rettsstat er utenfor min fatteevne.