Trondheim har fått sin Terra-sak

Denne uken la kommunerevisjonen i Trondheim frem sin rapport om kommunens finansforvaltning med fokus på disponeringene i det såkalte kraftfondet.

Kommunerevisjonen i Trondheim mener kommunen har brutt loven ved å investere i høyrisikopapirer. Kommunen risikerer å måtte avskrive 400 millioner kroner i rent tap. Markedet gir kommunen 50 prosents sannsynlighet for å tape hele innsatsen. Trondheim kommune har allerede avskrevet 100 millioner kroner i tap.

Kommunerevisjonen har gjennomgått investeringene kommunen gjorde i 2005 og 2006 i såkalte strukturerte produkter, anbefalt og tilrettelagt av First Securities. Konklusjonen er at Trondheim kommune ved å investere i svært kompliserte og høyrisikable obligasjoner, har tatt en vesentlig finansiell risiko, noe som er i strid med kommuneloven.

Dermed har Trondheim fått sin egen "Terra-sak".

Det er symbolsk nok at det henvises til samme lovparagraf som felte Terra-kommunene. Parallellen blir ikke mindre av at Trondheim kommune i det aktuelle tidsrommet har gjort disponeringer med tilsvarende risiko, samtidig som man har øket gjelden radikalt. Det er dermed etter min mening i praksis snakk om at Trondheim kommune gambler med lånte midler.

FrP har som kjent vært eneste parti som har vært kritisk til disponeringen gjennom et kraftfond. Våre gjentatte forslag om å avvikle kraftfondet og i stedet benytte midlene til nedbetaling av gjeld har som kjent ikke fått noen støtte opp gjennom årene. De andre partiene må derfor dele ansvaret for at det nå er påpekt en risikoeksponering av innbyggernes penger som anses som å være lovstridig.

I oppfølgingen av denne saken vil FrP gjenta vårt forslag om at kraftfondet skal avvikles, og at pengene i stedet skal brukes til å nedbetale den rekordhøye gjelden. Etter vårt syn skal Trondheim kommune sikre gode velferdstjenester til innbyggerne - ikke bedrive spekulasjon med innbyggernes penger.

Idretten straffes

I dag skal jeg og andre politikere i Trondheim møte idrettslagene og håndballkretsen. Det kan fort bli et temperaturfyllt møte.

Bakgrunnen er at samtlige partier utenom FrP i budsjettmøtet før jul vedtok å gjeninnføre hall- og baneleie i Trondheim. I tillegg ble det vedtatt å kutte støtte til kjøp av treningstid i private haller. Disse budsjettkuttene har bokstavelig talt sin pris.

Mindre idrettslag i Trondheim varsler nå at de må legge ned som følge av at hall- og baneleien gjeninnføres. Andre lag melder om at deres medlemmer vil få en økt kontingent tilsvarende flere tusen kroner. På nok et områder ser man dermed at det er barn og unge som bokstavelig talt må betale prisen for mangelfull rødgrønn økonomistyring i Trondheim.

Som kjent har det i Trondheim vært stor mangel på treningsfalte for breddeidretten de siste årene. Trondheim ligger bak de andre storbyene hva gjelder satsing på haller og nye idrettsflater.

FrP foreslo i budsjettet å opprettholde gratis hall- og baneleie og sette av investeringstilskudd til nye flerbrukshaller på Utleira og på Tiller. Disse forslagene ikke støtte fra noen andre partier.

Satsing på idretten er imidlertid den beste formen for forebyggende arbeid blant barn og unge. De vedtatte budsjettkuttene kan derfor i beste fall oppleves å være kortsiktig innsparing for kommunen og samfunnet for øvrig.

En viktig forutsetning for å markere satsing på idrett, barn og unge er å fjerne hall- og baneleien i Trondheim så fort som overhodet mulig. Det handler kort og godt om prioritering.

Mangelfull sykelønnsdebatt

Den pågående debatten om sykelønnsordningen og sykefravær er forunderlig. For det synes å være en opplest og vedtatt sannhet at sykefraværsproblematikk skal diskuteres ut fra en premiss om at uansett konklusjon, så skal ingenting endres. Dette hemmer hele debatten. For hvilket annet samfunnsområde blir skjermet, mens en utvikling åpenbart går i gal retning?

Jeg legger ikke skjul på at jeg mener det er nødvendig å gjøre visse innstramminger i sykelønnsordningen for å redusere fraværet. I så måte er jeg i utakt med mitt eget parti (og for så vidt alle andre partier) som har programfestet en videreføring av dagens sykelønnsordning. Jeg tror imidlertid at dersom man ikke gjør tilpasninger på sykelønnsordningen i tide, så vil hele ordningen bryte sammen før eller senere.

For kort tid siden hørte jeg finansminister Sigbjørn Johnsen forelese om bærekraftig økonomi. Innimellom sosialdemokratiske teser om handlingsregel og såkalt ansvarlighet, hadde han imidlertid ett hovedbudskap det er verdt å lytte til. Det ble illustret med følgende figur:

Denne figuren illustrerer ganske enkelt at hele velferdssamfunnet bæres av befolkningsgruppen i inntektsgivende arbeid. Dersom de som jobber blir for få eller summen av velferdsgoder blir for høy, så vil systemet kollapse. Det burde være en relevant innfallsvinkel også til nåtidens sykelønnsdebatt.

Alle er enige i at vi skal ha en sykelønnsordning som verner om dem som reellt er syke. Dersom man skal sikre at fremtidens velferdssamfunn skal kunne ivareta dem som virkelig trenger det, bør man derfor en gang for alle legge vekk premissen om at ingenting skal endres i norsk sykelønnsordning.

Å kunne velge er ei å miste...

Høyres kvinneforum vedtok i helga at de ikke vil ha en egen fedrekvote. Tanken er å sikre familiene full valgfrihet til selv å disponere permisjonstiden slik de selv ønsker.

I ulike medier i dag blir dette fremstillt som at man vil frata fedrene permisjonstiden, og Aps fremste familiepolitikere er raskt ute og karakteriserer forslaget som å gå "100 år tilbake i tid".

Det er antakelig bare i det sosialdemokratiske Norge at et forslag om å kunne velge noe blir likestillt med å miste noe, mens fravær av statlig detaljstyring blir likestillt med hundre år gammel politikk...

Rødgrønt brudd er nær i Trondheim

I dagens Adresseavis går SV og varaordfører Knut Fagerbakke knallhardt ut mot sine rødgrønne samarbeidspartnere i Trondheimspolitikken, og antyder et snarlig brudd på den rødgrønne siden.

Dette skjer bare uker etter at Adresseavisen kunne melde om et iskaldt samarbeidsklima på rådhuset etter uker med beintøffe forhandlinger om budsjettet. "Krise i det rødgrønne fyrtårnet" var overskriften i Adressa den gangen. Dagens oppslag med Knut Fagerbakke er en bekreftelse på at avisen været riktig.

Det er dermed lite igjen av det glansbildet de rødgrønne partiene har forsøkt å skape inntrykk av i løpet av seks år med makten i Trondheim. Den såkalte Trondheimsmodellen har for lengst spillt fallitt, og på område etter område har de rødgrønne vært i faneflukt bort fra sine valgløfter.
Men selv om det rødgrønne utstillingsvinduet for lengst er knust, så har det åpenbart vært viktig å kunne fremvise en rødgrønn treenighet i rådhuset i Trondheim. Når nå også det politiske samarbeidet og enigheten om å danne et rødgrønt samarbeid synes å være ustøtt, er det dermed fjernet den siste rest av tvil om at det rødgrønne prosjektet Trondheim råtner på rot.

Men SV og de rødgrønne partiene har i bunn og grunn bare seg selv å takke. Den økonomiske krisen deres styring har brakt kommunen ut i er bevis nok på at politikken ikke fungerer. Det har de styrende flertallspartiene innsett alt for sent.

For det har slett ikke manglet på advarsler mot den politikken de har ført gjennom årene med rødgrønt flertall. En voldsom økning av skattenivået, avkastning fra kraftfondet rett inn i det årlige driftsbudsjettet, lånte penger som ble brukt til å drifte det ordinære tjenestetilbudet og skyhøy gjeldsvekst er bare noen stikkord for hvorfor det har gått som det har gått.

En enkel sammenligning kan være en vanlig husholdning som tar opp forbrukslån for å drifte de daglige utgiftene, samtidig som en tar opp lån for gamble på børsen. De aller fleste skjønner at dette ville kvalifisert for Luksusfellen på TV3. For Trondheim kommune har dette vært situasjonen gjennom flere år.

Det er derfor ingenting annet enn å falle for eget grep som nå rammer de rødgrønne partiene i Trondheim. Utstillingsvinduet er for lengst knust, politikken har spillt fallitt og nå rammes samarbeidet også. Kanskje starten på slutten for et rødgrønt Trondheim?

KrF på vei mot stupet?

Norstats politiske meningsmåling for januar, som NRK publiserte i dag morges, gir KrF tidenes laveste oppslutning. Denne målingen bekrefter i hovedsak det som har vært trenden fra valget og månedene etter: Høyresiden styrker seg, mens sentrum taper. En enkel forklaring er at velgerne søker til partier som utgjør klare regjeringsalternativ.

I tidligere tider hadde KrF et stabilt grunnfjell som lå rimelig stabilt rundt 8 prosent. På dagens måling får KrF bare drøyt halvparten av dette. Bare siden september er hver femte KrF-velger gått tapt for partiet. Det kan derfor synes som om at det er selve partiets grunnfjell som rakner.

En viktig del av denne utviklingen kan nok tilskrives at KrF i velgernes bevissthet har meldt seg ut av det ikke-sosialistiske alternativet. Mens norsk politikk opplever en økende grad av polarisering, synes KrF å stikke hodet i sanden og håpe at de slipper å være en del av valget mellom soleklare regjeringsalternativer til høyre og venstre.

Nestleder Dagrun Eriksen, som er gitt ansvaret med å lede partiets gjenreisningsutvalg, forklarer velgersvikten med at mange oppfatter KrF som et trangt og lite raust parti. Det er etter min mening en underlig analyse.

Det har ikke skjedd noen utvikling av KrF den siste tiden som skulle tilsi en slik frastøting av velgere. Kanskje heller tvert i mot. KrFs kjernevelgere er neppe av den oppfatning at partiet er blitt for trangt og lite raust.

Det kan godt hende at det kan være en langsiktig strategi å endre siktet i forhold til hvilke velgergrupper man kommuniserer til. Imidlertid bør man da være sikker på å ha vunnet disse nye velgergruppene før man starter avskallingen av kjernevelgerne. Antakelig lider KrF nå av mangel på tydelighet vel så mye som mangel på raushet.

Det er imidlertid enda tid for KrF å snu skuta. Partiet har deltatt i samtlige borgerlige regjeringer de siste femti årene. Det burde gi en pekepinn på hvor velgerne mener partiet hører hjemme.

Leeds-drakt, ordførermord og politikerblogg

Adresseavisen har de siste dagene dratt opp en debatt om politikerblogger og seriøsitet. Bakgrunnen er først og fremst innlegg fra de to ivrige bloggerne Tone Sofie Aglen og Tore O Sandvik. Førstnevnte har dratt igang en selvironiserende krimroman fra rådhuset, mens fylkesordfører Sandvik publiserte et bilde av seg selv ikledd Leeds-drakt i anledning lagets seier over Man U. Slikt blir det støy av.

For dette har selvsagt falt noen tungt for brystet. Varaordfører Knut Fagerbakke går eksempelvis ut og kritiserer de to politikerne for deres blogging, og advarer dem om behovet for seriøsitet som politiker. Som om dette ikke var noe de to nevnte bloggerne visste fra før.

Som vanlig kommer denne typen kritikk fra hold som neppe er veldig bevandret i sosiale medier. Nesten uten unntak kommer kritikk mot politikernes bruk av sosiale medier fra politikerkolleger som enten selv ikke bruker det, eller som ikke ser noe poeng for sosiale medier i politikken. Det er her disse bommer grovt.

I disse tider er hele medieverdenen i endring. Det er bare et tidsspørsmål før tradisjonelle partiaviser som Dagbladet og andre må kaste inn håndkleet. De tradisjonelle debattprogrammene på TV flyttes vekk fra de kjente sendeflatene, og over på de rene nyhetskanalene. Hvor skal da de politiske budskapene ta veien?

Politikere som lever av å presentere sine meninger har da i realiteten to valg. Enten kan man fortsette som før og håpe at velgerne er så bevandret i politikk og hva partiene og politikerne står for, at man kan lene seg tilbake og akseptere at det er vanskeligere å komme ut med meninger til velgerne. Alternativt kan man aktivt bruke sosiale medier som et virkemiddel til å kommunisere og publisere det man ikke rekker gjennom med i tradisjonelle medier. Jeg er ikke i tvil om hvilken politikergruppe som kommer til å få mest omtale og gjennomslag i fremtiden.

To millioner nordmenn er nå brukere av facebook. Jeg ville likt å se den politikeren som ikke hadde drevet valgkamp i en norsk by med tilsvarende antall innbyggere. Det handler kort og godt om at man som politiker må være der velgerne er. Min spådom er at om få år vil det være nytteløst å virke som politiker uten å kunne beherske sosiale medier.

Derfor er det så total skivebom å la seg provosere av Aglen og Sandviks blogginnlegg. Sannsynligheten er vel større for at disse ligger foran sin tid når de er så offensiv og utradisjonell på sine blogger som de er, enn at de taper anseelse som politiker grunnet mangel på seriøsitet.

Økte avgifter - også i marka...

De rødgrønne partiene i bystyret gjør det de kan for å hente inn penger til en slunken kommunekasse. De siste dagene har det vært en rekke innlegg i lokalmedia som har fokusert på økningen i parkeringsavgiften i marka som over natten nå er økt fra tretti til femti kroner.

Denne voldsomme avgiftsøkningen kommer som et resultat av det rødgrønne budsjettvedtaket i bystyret før jul. Begrunnelsen for økningen er ingenting annet enn at kommunen trenger penger for å komme seg ut av en selvpåført økonomisk krise i rødgrønne Trondheim.

FrP sa som eneste parti nei til å øke parkeringsavgiften i marka. Det mest urimelige med denne økningen er at hele økningen går rett inn i kommunekassen – og ikke til idrettslagene som krever inn avgiften. Idrettslagene får fortsatt samme andel fra parkeringsinntektene, selv om avgiften nå er kraftig økt.

Man kan bare tenke seg hvilket signal man fra rødgrønn side ønsker å sende gjennom en slik avgiftsøkning til dem som ofte bruker marka. Kom deg for all del ut i naturen, slik at du kan avgiftsbelegges!

Galskap satt i system

Mange satt nok kaffen i halsen da de i går kunne lese at utenlandske statsborgere som soner straffer på mer enn tre år får pensjonsrettigheter i folketrygden.

Justisminister Knut Storberget ble åpenbart overrumplet av Aftenpostens nyhet. For ganske raskt gikk han ut og karakteriserte dette faktumeet som «en uakseptabel rettstilstand som vi vil søke å endre». Noe nærmere en innrømmelse av å ha sovet i timen på politikerspråk er vanskelig å komme

Nå viser det seg imidlertid at dette bare er en liten del av bildet.

Fra 1. januar 2011 kan utenlandske fanger som soner mer enn ett år fengselsstraff ikke bare få alderspensjon og helseutgifter dekket, men også kontantstøtte, barnetrygd og uførepensjon.

Årlig barnetrygd for ett barn i Norge utgjør rundt to tredjedeler av en gjennomsnittlig årsinntekt i Bulgaria. Årsaken er at EUs nye regler for trygdeytelser kommer inn under EØS-avtalen. Reglene slår fast at også personer som ikke er i arbeid vil omfattes av reglene. Man kan dermed bare tenke seg hvordan denne reklamen om å komme til Norge og bli kriminell vil bli mottatt ute i verden.

Tilfeldigvis kommer denne nyhetsbomben midt inne i en opphetet norsk innenriksdebatt om sykefravær, sykelønn og arbeidsmoral. De siste dagers avsløringer om rettigheter til kriminelle utlendinger kan tyde på at det slett ikke er dagens høye sykefravær som er bomben under velferdsstaten.

Lukten av statsrådblod

Igjen synes det som media har fått lukten av statsrådblod. Denne gangen er det fiskeriminister Lisbeth Berg-Hansen som får gjennomgå. Hun eier 10 prosent av aksjene i SinkaBerg, og står dermed midt oppe i spørsmål om habilitet og eventuelle konsekvenser av Økokrims etterforskning av selskapet.

Denne klappjakten på statsråder med næringsbakgrunn virker å være et særnorsk fenomen. Endelig har Norge fått en fiskeriminister med kunnskap om fiskeri- og kystnæringen, så skal hun åpenbart mobbes ut av regjeringskontorene.

Man kan nesten få inntrykk av at de statsrådene som har det enklest i Norge er dem som er oppvokst i de politiske partienes broilerfabrikker uten etablert nettverk utenom politikken, og uten noen form for faglig eller næringsmessig erfaring.

Har man hatt suksess i næringslivet blir det oppfattet som et problem når man blir satt til å styre fra toppen av departementet. Skulle man i tillegg ha gode og etablerte kontakter med aktørene i næringslivet blir det ansett som bindinger. Slik bør det selvsagt ikke være.

Man skal selvsagt være på vakt overfor formelle og juridiske krav med hensyn til habilitet. Imidlertid er det forunderlig at disse spørsmålene først reises når en får statsråder med bakgrunn fra næringslivet. Kanskje ville det vært vel så matnyttig og interessant å se på habilitet i tilfellene til alle Ap-statsrådene opp gjennom tidene med bindinger til ulike deler av fagbevegelsen?

Det må være lov å lykkes og å ha førstehånds kunnskap om næringsfeltet man er satt til å styre - selv for en AP-statsråd.