Luftslott på skinner

Det har de siste ukene pågått en debatt om hvorvidt planene om en høyhastighetsbane mellom Trondheim og Oslo er et urealistisk luftslott eller ikke. Fylkesordfører Tore O Sandvik har måttet tåle mye kjeft fordi han har karakterisert lyntogplanene som et luftslott.

Sandvik har imidlertid helt rett. Det kommer ikke til å bli realisert et høyhastighetstog mellom Oslo og Trondheim i vår levetid. I stedet vil de stadige bevilgingene til utredninger medføre en oppdragsfest i kosulentbransjen, uten at det kommer verken norsk samferdselspolitikk eller togpassasjerene til gode.

Samferdselsminister Magnhild Meltveit Kleppa har gitt Jernbaneverket i oppdrag å utrede bygging av høyhastighetsbaner i Norge. Utredningen skal være ferdig innen to år, og 50 millioner kroner er satt av til prosjektet.

På samme tid er togtilbudet i Osloområdet nær kollaps fordi infrastrukturen i praksis er av 70-tallsstandard. Pendlere kommer seg ikke til og fra jobb fordi det er bortimot daglige problemer med kjøreldningene. Er det da en passende anledning å rette alt politisk fokus inn på å diskutere høyhastighetstog?

Selvsagt er det ikke det. Man må gjerne ha visjoner og diskutere fremtidens infrastruktur, men det politiske fokuset burde vært på å oppgradere norsk jernbane til en standard som holder mål i 2010 og som kan gjøre jernbane konkurransedyktig med andre transportformer. I dag er det nemlig ikke slik.

Noe av det som har forundret meg mest med denne debatten, er det voldsomme engasjementet for høyhastighetstog man finner i småkommunene mellom Trondheim og Oslo. Av en eller annen grunn har man der fått det for seg at et høyhastighetstog vil være svært viktig for togtilbudet iden enkelte kommune.

Jeg tror jo imidlertid at om et høyhastigehtstog en gang i fremtiden skulle bli realisert, så vil noe av konkurransefortrinnet være at det ikke skal stoppe på mindre steder, men kjøre raskest mulig fra by til by. Da vil eneste konsekvensen for disse kommunene være enorme naturinngrep og store arealer båndlagt til traseer og sikkerhetssoner.

Jeg tror derfor med fordel at småkommunene som har engasjert i denne saken kan rette sitt fokus inn mot å oppruste veistandard og det eksisterende jernbanetilbudet. Så kan engasjementet for luftslott overlates til spesielt interesserte.

Og det gjerne uten at engasjementet skal finansieres av våre skattepenger...

Yes minister eller komiske Ali?

Energiminister Terje Riis Johansen har
flere ganger de siste ukene blitt
utfordret på den akutte kraftkrisen
som nå gir strømabbonnenter i Midt-Norge skyhøye strømregninger.

I Stortingets spørretime så sent som 13. februar svarte statsråden følgende på FrPs etterlysning av handling mot kraftkrisen i Midt-Norge:

"For øvrig er ikke situasjonen den at Midt-Norge er i en spesiell situasjon i forhold til Norge for øvrig".

Statsråd Riis-Johansen fremstår dermed som regjeringens svar på Komiske Ali når han forsvarer handlingslammelsen mot kraftkrisen i Midt-Norge.

Komiske Ali'er burde ikke vært satt å håndtere noe så viktig og alvorlig som kraft- og energipolitikk....

Fyr opp gasskraftverkene!

Den prekære energisituasjonen begynner nå å få alvorlige konsekvenser. Vanlige folk opplever at strømprisene er på et ekstremnivå, mens industrien stenger ned. Da har vi noe i nærheten av en krisesituasjon i energinasjonen Norge.

Årsaken til de dramatiske strømprisene er ganske enkelt at det er for liten tilgang på kraft. Men den akutte løsningen trenger slett ikke være langt unna. Regjeringen har brukt to og en halv milliard på to mobile gasskraftverk som ikke er i bruk. Det vil være uforsvarlig av regjeringen å ikke gripe inn mot rekordprisene ved å la de mobile gasskraftverkene stå ubrukt.

Det er regjeringen som har utformet konsesjonsvilkårene for de mobile gasskraftverkene. Det er disse vilkårene som nå hindrer Statnett å ta i bruk kraftverkene som kan produsere enorme 300 megawatt. Da skulle en forvente en viss grad av handlekraft hos regjeringen og energiminsteren for endre på dette.

Spørsmålet er hvor høy strømprisen skal bli før statsråd Terje Riis Johansen reagerer. Strømpriser på over 11 kroner per kilowattime burde være uakseptabelt i Norge og burde påkalt handlekraft hos regjeringen for lenge siden.

For om ikke annet burde det oppleves pinlig å være avhengig av svensk atomkraft for å berge den norske strømforbrukeren...

Tidenes høyeste strømpris

Kulde og lite nedbør gjør at strømprisen denne uka vil være tidenes høyeste ifølge energibørsen Nord Pool Spot.

Systemprisen, som er grunnprisen før tillegg for overføring mellom regioner og områder, ligger nå på 1,09 kroner per kilowatt time.

Den store økningen som sprengkulda fører til, kan bety mange tusenlapper i ekstrautgifter. På Østlandet har prisen doblet seg den siste uka, melder VG.

Nå som også østlendingene rammes av høye strømpriser, er det kanskje håp om at det blir gjort noe med saken....?

Godtgjøring til besvær...

Flertallet i Trondheim bystyre vedtok i går et
nytt godtgjøringsreglement. Et av hovedtrekkene i det nye reglementet er at møtende vararepresentanter skal få lavere møtegodtgjørelse enn faste representanter.

Dette vakte naturlig nok stor debatt, men ble likefullt vedtatt. Man vedtok samtidig videreføring av bestemmelsene for dekning av utgifter til omsorgsarbeid. Øvre sats er her halvparten av dagsats for kommunalråd.

Konsekvensene av dette vedtaket er at en vararepresentant som blir innkalt til bystyret vil få 1000 kroner i møtegodtgjørelse. Imidlertid vil nødvendig omsorgsarbeid kunne gi nesten 1400 kroner i henhold til det samme reglementet. Barnevakten vil dermed kunne tjene mer på et møte i bystyret enn den møtende representanten.

Hvorvidt dette er flertallets forsøk på å nedjustere varamedlemmenes betydning i bystyret eller å løfte barnevaktenes posisjon i samfunnet vites imidlertid ikke....

Toleranse med det intolerante?

Det har naturlig nok vakt sterke reaksjoner at ytterligående muslimer i Norge har benyttet demonstrasjonene mot ytringsfriheten til å komme med trusler om terror på norsk jord.

Vedkommende som uttalte seg på Universitetsplassen har også uttalt at homofile bør drepes, og at alle muslimer bør mene at homofili en synd som fortjener dødsstraff. På denne måten brukes deres frihet til å true andres frihet.

Upopulære og krenkende ytringer bør imidlertid ikke møtes med lovverk og forbud, men med argumentasjon og åpen debatt. Derfor er det også så viktig at det norske samfunnet ikke bare trekker på skuldrene og karakteriserer disse uttalelsene som mulig politimat, men faktisk viser åpen motstand mot denne typen holdninger.

Den påfølgende debatten gjør at jeg ikke er overbevist om at så vil skje i tilstrekkelig grad.

I «Politisk kvarter» i går påstod Høyres nestor, Per Kristian Foss, at FrP med sin retorikk mot ytterliggående islamisme "dyrker ekstremitetene, og bidrar til et mindre fredelig og harmonisk samfunn". Kåre Willoch følger opp i dag med at islamister slett ikke er alene om å stå for denne typen holdninger mot homofile. Det finnes i følge Willoch også blant kristne - som om det gjør saken noe bedre.

Det er da en kan spørre seg hva i all verden disse aldrende politikerne holder på med? Er det FrPs angrep på ytterliggående islamisme som er problemet, og kanskje årsaken til, at enkelte inntar en slik åpen konfrontasjonsholdning til de vestlige friheter de selv nyter godt av?

Selvsagt er det ikke det. Man løser ikke et problem ved å sitte musestille og forsøke å gjøre dette til en tofrontskamp man selv ikke vil ta del i.

I politisk korrekt tradisjon har norsk innvandringsdebatt som oftest handlet om å vise seg som tolerant til det flerkulturelle samfunnet, og for minoriteters krav til storsamfunnets tilpasning. Eventuelle utfordringer og konflikter har blitt forsøkt løst gjennom dialog og forståelse.

Både forslagene om innskrenket ytringsfrihet for religionskritikk, hijab i politiet og opprettelse av Sharia-råd har vært produkter av dette.

Heldigvis er dette i ferd med å endres. Man må aldri akseptere at grunnleggende verdier og frihetsidealer skrinlegges til fordel for å innfri særkrav fra enkeltgrupper i samfunnet. Man må aldri ofre grunnleggende friheter for å vise toleranse for det intolerante.

Ytringsfriheten er absolutt

Gjennom hele helgen har det vært større demonstrasjoner i Oslo hvor muslimske miljøer demonstrerer mot publiseringen av ulike karikaturtegninger. Demonstrasjonene inneholdt også advarsler til det norske folk om at man på grunn av bruken av ytringsfriheten kan vente seg et "11. september" på norsk jord.

Det er i slike anledninger vi må slå fast at ytringsfriheten er absolutt og at det ikke skal finnes alternativer til en fundamental rett til å ytre seg fritt som man ønsker.

Hele poenget med ytringsfrihet er å verne om retten til å uttrykke meninger, tegninger, symboler og annet som andre ikke nødvendigvis liker. For det er ikke de meningene vi alle liker som trenger beskyttelse av ytringsfriheten. Det er når din tro, din religion, dine verdier og meninger blir utfordret at det er vanskelig å forsvare ytringsfriheten. Det må likevel gjøres.

Det kan være høyst forståelig at mange blir provosert av Dagbladet eller andre medier. Det er også mulig å forstå at noen misliker at Dagbladet trykket karikaturene som de gjorde. Men det er helt fundamentalt at man må forsvare deres rett til å gjøre det. Uten forbehold. For en begrenset ytringsfrihet er ingen ytringsfrihet.

Rødgrønn kritikk av rødgrønn bomring

Flere rødgrønne ordførere og lokalpolitikere fra Trondheims nabokommuner retter nå sterk kritikk mot den nye bomringen som skal iverksettes i Trondheim i slutten av mars.

Jeg vil gi full støtte til de ordførererne og lokalpolitikerne i de rødgrønne partiene som nå tar til orde mot den nye og urettferdige bomringen i Trondheim.

Imidlertid synes jeg det er oppsiktsvekkende sent at ordførerne og de andre rødgrønne politikerne kommer på banen i denne saken. FrP i Trondheim har kjempet denne kampen alene mot de andre partiene nå gjennom flere år siden planene ble kjent, uten å ha opplevd nevneverdig støtte i den rødgrønne leiren.

Når i tillegg er ordførerne i Malvik og Melhus – som har ytret seg mest kritisk til saken – tilhører AP synes jeg det blir enda merkeligere. Hvorfor har ikke disse uttalt seg kritisk til sitt eget parti og Rita Ottervik tidligere? Hvorfor har de ikke tatt initiativ i partidemokratiet i AP for å snu holdningen i Trondheim AP?

Det samme gjelder lokalpolitikerne i Senterpartiet. Hvilke initiativ har de tatt i partidemokratiet for å snu holdningen i Trondheim Senterparti – som for øvrig har vært det mest bomvennlige partiet i Trondheim bystyre?

Den nye bomringen i Trondheim vil fremstå som et skoleeksempel i urettferdig avgiftsbelastning. Det skjer fordi AP, SV og SP har bestemt at det skal være slik.

Som nevnt har FrP vært eneste parti som har jobbet mot den nye bomringen fra første stund. Jeg har i løpet av denne tiden ikke opplevd noen form for støtte fra rødgrønne politikere utenfor Trondheim som har ønsket å gjøre felles front mot bomstasjonene.

Jeg spør meg derfor hvor i all verden de interne partiprosessene har vært de siste to årene? Hvis det var slik at rødgrønne politikere i lokallagene rundt Trondheim virkelig har vært så indignert - hvorfor har de ikke tatt initiativ i partidemokratiet og sagt fra før nå?

I helgen har Sør-Trøndelag Senterparti årsmøte. Noen uker senere har Sør-Trøndelag AP sitt årsmøte. Jeg forventer at tilsynelatende rasende rødgrønne politikere fremmer forslag på sine årsmøter som forplikter deres folkevalgte i Trondheim til å støtte FrPs forslag i bystyret i mars om å stanse den nye bomringen.

Flertall for FrP og Høyre

Dagens InFact-måling i VG gir FrP og Høyre rent flertall. Dette er første gang at en VG-måling gi flertall for de to partiene uten sentrum.

Denne målingen bekrefter også det som har vært en synlig trend i andre målinger den siste tiden, nemlig at det ikke lenger er slik at de to partiene stjeler hverandres velgere. I denne målingen får FrP 23,9 prosent, mens Høyre er like bak med 23,1 prosentp. Det er en fremgang på 1,9 for FrP, mens Høyre går tilbake 0,1.

Denne målingen bør gi grobunn for en avklart holdning til regjeringssamarbeid i begge partier. Etter min mening hersker det ingen tvil om at et avklart alternativ med FrP og Høyre må være det åpenbare alternativet til de rødgrønne partiene i 2013.

Sentrumspartiene er i ferd med å spille seg selv ut av norsk politikk - noe også denne målingen bekrefter. Det er derfor noe underlig at Høyre og Erna Solberg fortsatt tviholder på å holde en dør åpen til sentrum. Rent matematisk kan en kanskje forstå at Høyre ikke vil utelukke noen partier som kan tenkes å være nødvendig for å skaffe flertall. Politisk er det imidlertid mindre forståelig.

For det første er det ingenting som tyder på at en Høyre og sentrum vil være nærmere et flertall i 2013 enn i 2009. Heller tvert imot.

For det andre vil to perioder med rødgrønn flertallsregjering innebære en forventning hos velgerne om endring fra en ny ikke-sosialistisk regjering. Erfaringene fra Bondevik II viser at en sentrum/Høyre-regjering ikke vil innebære vesentlig kursendring. Det vil kun skje dersom Høyre samarbeider med FrP.

Erfaringene fra siste valgkamp er så åpenbare at Høyre bør bestemme seg i tide. Velgerne ønsker seg klare alternativer. Dersom de to partiene på høyresiden klarer å fremstå som et samlet og avklart alternativ, vil dette i seg selv ha en mobiliserende kraft som manglet ved siste valg.

Det er nå bare ett alternativ til de sittende regjering. Det er en flertallsregjering bestående av FrP og Høyre. Det må begge disse partiene våge å erkjenne.

Burkaforbud på vei?

Debatten om et forbud mot burka og eventuelt andre religiøst betingede plagg har nå blusset opp igjen i Norge. Den ble ikke minst aktualisert etter at et offentlig utvalg i Frankrike i slutten av januar la frem et forslag om forbud mot å bære burka på sykehus, skoler og i offentlige bygninger og transportmidler.

Konklusjonen i Frankrike er at alle som viser tegn på såkalt "radikal religiøs praksis" skal kunne nektes asyl og statsborgerskap i landet. Det skal i tillegg vurderes ved asylsøknader om kvinnene blir tvunget til å bære ansiktsslør. I begrunnelsen for utvalgets forslag heter det at kravet om at kvinner skal dekke til ansiktet sitt er imot franske prinsipper.

Dette ble fulgt opp av Arbeiderpartiets innvandringspolitiske talskvinne, Lise Christoffersen, som tar til orde for å innføre forbud mot å bære burka på offentlig sted i Norge. Sannsynligvis uten å ha ryggdekning for dette i eget parti.

Burka er et muslimsk plagg som er fullstendig heldekkende, og hvor det er netting foran nøynene. Dette gir kvinnene mulighet til å se ut, mens det ikke er mulig for andre å se øyene deres.

Denne formen for heldekking gjør sikkerhet til et perspektiv i burka-debatten. I Frankrike fremheves det i utvalgets rapport at hensynet til sikkerhet gjør at heldekkende ansiktsplagg bør forbys i bygninger der man bruker overvåkningskameraer - blant annet for å forebygge ran.

Den viktigste begrunnelsen fra utvalget for et forbud er imidlertid hensynet til et åpent og tolerant samfunn der ingen form for diskriminering tillates. Det fremheves i tillegg at et forbud vil fordømme vold og tvang mot kvinner, samtidig som det kan oppmuntre tiltak som forsterker likeverd og frihet for alle.

Sommeren 2009 presenterte VG en undersøkelse som viste at 67 prosent ikke ønsket heldekkende slør i det norske samfunnet. Dette viser at debatten vil komme også i Norge. For både Sverige og Danmark har hatt denne debatten.

Eksempelvis har en samlet dansk regjering nylig uttalt at de ønsker å fjerne burkaer fra skoler, universiteter, arbeidsplasser og offentlige institusjoner. Samtidig har de understreket at generelt et forbud ikke er aktuelt. Den danske statsminister Rasmussen mener at alle danske utdanningsinstitusjoner med full rett kan kreve at både lærere og elever viser ansiktet. Offentlige arbeidsgivere kan også kreve at hjemmehjelper, pedagoger, saksbehandlere og offentlig ansatte viser ansiktene sine når de er på arbeid.

I Sverige har statsminister Reinfeldt nylig uttalt at han mener kvinner ikke bør vise seg offentlig i heldekkende muslimske klesdrakter. Heller ikke han har imidlertid tatt til orde for et generelt forbud mot burka og andre heldekkende plagg.

For dette er en vanskelig debatt. Som liberalist mener jeg at enhver selvsagt skal få bestemme hva man skal ha på seg. Nettopp derfor synes jeg det er nødvendig med en debatt om bruk av burka også fra et liberalt ståsted.

For er det slik at de kvinnene som ikler seg burka i det offentlige rom gjør dette av fri vilje? Eller kan det tenkes at en eller annen form for forbud mot burka faktisk vil medføre en form for kvinnefrigjøring som ellers ikke ville funnet sted?

Like selvsagt som at den enkelte selv skal kunne bestemme hva man vil ha på seg, synes jeg det bør være at arbeidsgivere har rett til å innføre de regler og retningslinjer for bekledning man måtte ønske. En utvidelse av arbeidsgivers styringsrett i spørsmål om uniformering og klesdrakt bør derfor være vel så viktig i denne debatten som et generelt forbud.

I denne saken står ulike hensyn til liberale verdier mot hverandre. Det gjør det til en særdeles vanskelig debatt.

Climategate ruller videre

I et intervju med den britiske avisen The Guaridan innrømmer nå lederen for FNs klimapanel, Rajendra K. Pachauri, svekket troverdighet for panelet og deres konklusjoner. Dette skjer etter at han har vært drevet fra skanse til skanse de siste månedene etter Climategate.

I slutten av november dukket en samling filer opp på et russisk nettsted. De inneholdt over 3.000 e-poster og filer sendt til og fra klimaforskere ved University of East Anglia, et av verdens ledende miljøer for klimaforskning, fra 1996 til i fjor høst.

Pakken med datafiler inneholdt avslørende e-poster der ulike klimaforskere diskuterer hvordan de har manipulert datasettene for å få dem til å passe bedre med ønskede konklusjoner og strategier for hvordan de kan tvinge journalredaktører til å nekte å publisere forskning fra folk de er uenige med og dermed diskreditere klimakritiske forskere.

I tillegg var det en rekke avslørende filer som bl.a. programmeringskode med forklarende tekst om hvordan dataene har blitt manipulert og en rekke annet som gjør at CRU-dataene nå ser lite troverdig ut. CRU-datasettet er en av IPCCs viktigste datasett og grunnlag for konklusjoner fra FNs klimapanel.

Dermed var Climategate et etablert begrep.

Det mest alvorlige med avsløringene i Climategate, er at de etterlater et uomtvistelig inntrykk av politisk korrekte klimaforskere som gjerne tilpasser resultater og konklusjoner for å få dem til å stemme med deres syn. De er imidlertid ikke interessert i tvil og motforestillinger og ønsker ikke alternative syn.

Det grunnleggende spørsmålet er derfor om dette i det hele tatt kan få betegnelsen forskning? Et av anerkjent forsknings kjennetegn er at den ikke bare skal bevise - den skal også motbevise.

For en del år siden dro samfunnsdebattant Erling Fossen opp en interessant nasjonal debatt rundt det ideologiske fundamentet for miljømakten på den politiske venstresiden. Fossen fremhevet at miljøvern har blitt den store kampsaken for de radikale og på en måte erstattet kampen mot fattigdom - blant annet fordi den har vært god for rekrutteringen.

Da klassekamp og motstand mot borgerskapet ble overflødig på syttitallet, måtte man ha en ny samlende kraft og visjon på venstresiden.

Det er i denne tradisjonen den politisk korrekte venstresiden har omfavnet FNs klimapanel. En omfavnelse som gir venstresiden nye argumenter for å rettferdiggjøre store inngrep i privatlivet, skatteøkninger og energirasjonering. Med Climategate har man entydig slått fast at denne keiseren slett ikke har noen klær på....

Finansforvaltning til stryk

Kontrollkomiteen i Trondheim behandlet i går revisjonens rapport som kom med knusende kritikk av forvaltningen av kraftfondet. I sin innstilling følger komiteen opp revisjonens kritikk, og gir strykkarakter til de tvilsomme investeringene i obligasjonsforetakene som nå viser seg å kunne være tilnærmet verdiløse.

I tillegg påpekes det at loven om offentlige anskaffelser ikke har vært fulgt ved kjøp av tjenester til forvaltningen av kraftfondet. Et sammensurium av roller knyttet til konsulentselskapet First Securities gir et alt annet enn profesjonelt inntrykk av forvaltningen av kraftfondet.

Det er derfor alvorlige forhold bystyret skal fatte endelig vedtak om i midten av februar. Dersom bystyret i vedtaks form henviser til begåtte lovbrudd, er det mer enn bare påpekninger som kan taes til etterretning i kjent kommunal tradisjon.

Kraftfondet i Trondheim ble opprettet i 2002 og var en følge av bystyrets vedtak om disponering av verdiene fra salget av Trondheim energiverk. Det er likevel helt meningsløst å gjøre revisjonens påpekte lovbrudd til en debatt for eller mot dette ti år gamle salget, slik enkelte røde politikere synes å ville gjøre.

Imidlertid bør det medføre en debatt om hva en kommune faktisk skal gjøre. Etter min mening er økonomisk spekulasjon minst like lite en kommunal kjerneoppgave som å drive kraftverk. Det er derfor noe kommunene i hovedsak bør holde seg unna.

Dette har også vært FrPs holdning fra første dag. Som eneste parti stemte FrP for en annen disponering av salgsmidlene da kraftfondet ble opprettet. FrP ønsket som kjent å benytte nyvunne midler til å redusere kommunens gjeld. Tilsvarende forslag har også vært fremmet en rekker ganger med økt styrke de senere årene.

I et innlegg i Byavisa i 2002 - i forbindelse med opprettelsen av kraftfondet - skrev Morten Kokaas, som den gang var FrPs fraksjonsleder i finanskomiteen, følgende:

Fremskrittspartiet vil ikke akseptere en slik gambling med kommunens likvide midler, og vil i stedet frigjøre kraftfondsmidlene for å nedbetale størstedelen av Trondheim kommunes gjeld og oppruste skolebygg (...). Fremskrittspartiet mener at en slik omdisponering av kommunens midler er så viktig at vi vil fremme nye forslag om å frigjøre kraftfondet for nedbetaling av gjeld og en kraftig opprusting av Trondheimsskolene (...). Trondheims innbyggere skal vite at Fremskrittspartiet vil sørge for at verdiene skal komme innbyggerne til gode og ikke utsette kommunen for store tap på børsen.

Det er nettopp dette kommunen nå har gjort seg skyldig i når store verdier er tapsutsatt etter investeringer i tvilsomme verdipapirer. FrPs advarsler fra 2002 har dermed slått til.

Innbyggernes penger som kunne vært investert i nye skolebygg og sykehjemsplasser er i stedet forsvunnet som dugg for solen i et mislykket forsøk på kommunal rødgrønn kapitalisme.

KrFs sikre vei ut av norsk politikk

KrF har i helgen samlet sine tropper for å motivere og peke ut kursen fremover. Om de har oppnådd dette kan vel høyst diskuteres.

For det eneste inntrykket som henger igjen etter helgen er nestleder Inger Lise Hansens visjoner om at partiet skal ta en brå sving mot venstre og vrake partiets familiepolitikk og Israelstøtte.

Hennes begrunnelse for dette veivalget er at hun ikke ønsker at KrF skal havne i samme lei som partiet Venstre.

Det underlige er jo at hun synes å velge nøyaktig samme resept som Venstre for å unngå Venstres skjebne...