Kreativ næringsutvikling?

I dagens Adresseavis går Harald Nissen fra Miljøpartiet de Grønne ut og beskylder handelsstanden i Trondheim for å være for lite kreative.

Bakgrunnen er at næringslivet i Midtbyen kraftig har advart mot forslagene om nye trafikkrestriksjoner som vil begrense tilgjengeligheten til Midtbyen.

Nissen mener at butikkeierne ikke er offensive nok, og at de av hensyn til seg selv bør opptre mer samarbeidsvillig overfor en politisk linje som rett og slett truer handelsnæringens eksistens i Midtbyen.

At Harald Nissen - av alle - skal påta seg rollen som ekspert i næringsutvikling, fremstår ikke som mindre enn sært.

Alle som synes Harald Nissen er inne på noe, kan jo ta en titt på utviklingen av Svartlamoen under Nissens ledelse. Dette er blitt et bunnløst kommunalt subsidesluk som ikke akkurat fremstår som en modell for kommersiell næringsutvikling.

Jeg tror derfor Nissen skal overlate næringsutvikling til noen som kan det, og som garantert vil fremheve kundenes tilgjengelighet som avgjørende for å lykkes.

Høyt spill i Høyre om DLD

Erna Solberg og ledelsen i Høyre gjør det de kan for å forhindre et vedtak om datalagringsdirektivet på landsmøtet neste helg. Datalagringsdirektivet sendes nå for tredje gang ut til høring i Høyres partiorganisasjon med svarfrist i slutten av august.

Dette skjer ene og alene for å avverge at de mange motstanderne mot DLD i Høyre skal benytte landsmøtet til å sikre et vedtak som forplikter Solberg og resten av partiets Stortingsgruppe til å stoppe direktivet.

Dette er høyt spill av Høyre-ledelsen. Solberg setter nå alt inn på at det å vise til behov for mer kunnskap, skal være nok til å sette DLD-motstanderne sjakk matt. Jeg håper Erna Solberg mislykkes i dette.

Det kan kanskje være grunn til å minne om hvordan Erna Solberg avkrevde svar fra FrP om EU før Stortingsvalget i fjor høst. Verden forandrer seg åpenbart fort for Erna og Høyre...

Hvem lyver, Rita?

I sin tale til FrP-landsmøtet sist helg, fokuserte Siv Jensen på enkeltmennesker og deres fortellinger fra velferdssamfunnet.
Her tok hun opp hvordan vanlige folk har opplevd møtet med det offentlige Norge innenfor ulike samfunnsområder.

Siv Jensens landsmøtetale har medført stor politisk debatt i Trondheim. Rødgrønne politikere er åpenbart fornærmet over at FrP-lederen tok opp enkeltmennesker opplevelser på sykehjem i byen, og har svart med å kalle henne en løgner.

Ordfører Rita Ottervik svarte slik da hun ble konfrontert med Siv Jensens landsmøtetale:"Hun farer med ren løgn. Vi gir ikke ernæringstilskudd til våre eldre."

Men hvem er det egentlig som farer med løgn i denne saken?

Like før jul gjennomførte Helsetilsynet et tilsyn ved to navngitte sykehjem i Trondheim. Dette tilsynet ble gjennomført på bakgrunn av henvendelser blant annet fra ansatte og deres foreninger som følge nedskjæringer innenfor helse- og velferdsområdet i Trondheim.

Dette er nedskjæringer som har kommet som følge av kutt vedtatt av de rødgrønne partiene i budsjettsammenheng for å dekke opp det rekordstore underskuddet.

I Helsetilsynets rapport etter avsluttet tilsyn ved de to sykehjemmene står følgende:

Det er lang tid mellom kveldsmat og frokost (15 timer). Dette gjelder begge sykehjemsavdelingene. Ikke alle tjenestemottakere evner å gi uttrykk for ytterligere behov.

For noen ble mangelfull ernæring dekket opp med kosttilskudd for å sikre at de får i seg tilstrekkelig næring. Travelhet og uro i forbindelse med måltidene, førte til at ikke alle fikk ivaretatt sine behov for næring.

Det vises videre til at beboernes sosiale behov i liten grad blir dekket, og at beboerne i flere tilfeller får mangelfull ivaretakelse av personlig hygiene.

Det var altså feil eller mangler som går på det mest grunnleggende av verdigheten til den enkelte. Og det underliggende blir av Helsetilsynet forklart å være ressursmangel som følge av nedskjæringer fra de rødgrønne flertallspartiene.

Konklusjonen fra Helsetilsynet etterlater imidlertid liten tvil:

Organisering av arbeidet, kompetansen og/eller manglende ressurser medførte at flere tjenestemottakere ikke fikk forsvarlig hjelp.

Dette står altså svart på hvitt i en rapport utgitt av Statens Helsetilsyn. Det er altså ikke noe Fremskrittspartiet eller Siv Jensen fant på i det hun gikk på landsmøtets talerstol fredag.

Jeg vil defor ganske enkelt anbefale alle å lese Helsetilsynets rapport om dette, samt å se Siv Jensens landsmøtetale for selv å avgjøre hvem som farer med løgn i denne saken.

Det spørs imidlertid om ikke varaordfører Knut Fagerbakke slapp katta ut av sekken når han kritiserte Siv Jensens tale i formannskapet i dag. Han uttalte nemlig følgende: "Siv Jensen tar utgangspunkt i enkeltindividers opplevelser (...) Det gjør det ikke troverdig".

Makan. Tenke seg en partileder som tar utgangspunkt i enkeltmennesker....

Nye toner i Venstre

Venstres nye leder, Trine Skei Grande, sier at hun ikke er klar for å velge mellom Ap og Høyre som aktuell regjeringspartner. Hun mener at Venstre med bare to på Tinget ikke er i posisjon til å peke ut landets statsminister.

Det er i hvertfall noe som ser ut til å ha endret seg i Venstre etter Sponheim....

Kortslutning om Rosendal

Det rødgrønne flertallet i formannskapet vedtok i går å rykke tilbake til start i saken om Rosendal kulturhus. Tilsynelatende uten annen begrunnelse enn at deres favoritt til å overta huset ikke lenger er aktuell.

Tilbake står Diesel Dahl og hans samarbeidspartnere med et konsept som på ingen måte har fått en rettmessig behandling i kommunen.

Denne saken har en merkelig historie. Opprinnelig ønsket administrasjonen å selge bygget på det åpne markedet. Det sa formannskapet nei til. I stedet ble det bedt om å selge bygget med en klausul om bruk til film/kulturhus. Og herfra starter uryddigheten.

For det har ikke hersket noen tvil om at de rødgrønne partiene hele tiden har ønsket å gjøre dette et en prosess tilrettelagt og tilpasset filmmiljøets alternativ. Etter beskyldninger om at saken i praksis var avgjort på forhånd, uttalte APs gruppeleder i media at så ikke var tilfelle og at formannskapet til syvende og siste ville foreta et valg mellom to likeverdige aktører.

Rådmannen uttalte seg i lignende vendinger. Påstander om forskjellsbehandling ble tilbakevist, og det ble henvist til at formannskapet hadde et fritt valg mellom to aktører og konsepter.
Imidlertid ble filmens alternativ anbefalt, fordi det inneholdt en samlokalisering av filmmiljøet. For øvrig en premiss det er vanskelig å finne opphavet til.

Når da bit for bit i filmmiljøets konseptalternativ klapper sammen, ender det til slutt med at alternativet trekkes. Man skulle da tro at det gjenstående alternativet ga seg selv, men slik ble det ikke.

Nå var plutselig ikke det gjenstående alternativet fra Diesel Dahl ansett som godt nok for i det hele tatt å bli vurdert som aktuell. På tross av at det få dager tidligere var blitt hevdet å være en likeverdig part i en åpen konkurranse med filmmiljøets alternativ. De rødgrønne forkastet det gjenstående alternativet til driftskonsept, sendte saken tilbake til rådmannen for ny utredning og lot det henge i luften at man slett ikke ønsker at Diesel Dahl og hans samarbeidspartnere skal få overta Rosendal.

Dette er etter min mening ikke mindre en uryddig og uverdig saksbehandling fra Trondheim kommunes side. Det kan sammenlignes med at man utlyser et anbud, mottar tilbud og avlyser anbudet fordi den av aktørene man liker best ikke lenger er aktuell. En slik behandling av private aktører ville gjort kommunen til lovbrytere.

Antakelig er hele denne prosessen gjennomsyret av rødgrønt samrøre og kryssende interesser. Tilbake står kreative krefter i Kultur-Trondheim som tapere fordi de ikke er nok ansett av de rødgrønne partiene. Det er ikke mindre enn en skammelig behandling.

Nødvendig debatt om barnetrygd

Det har i dag vakt betydelig medieoppmerksomhet at Oslo FrP har levert et forslag til FrPs landsmøte om å gjøre radikale endringer i barnetrygden. Blant annet foreslår fylkeslaget å behovsprøve barnetrygd og begrense ordningen til to barn. I tillegg foreslås det at satsene økes.

Jeg tilhører dem som ønsker en debatt om endringer i eksisterende velferdsordninger velkommen. Regjeringen har tidligere åpnet for en debatt om generell reduksjon av barnetrygden. Jeg håper en debatt om behovsprøving finner sted før man går til det skritt å redusere nivået på barnetrygden.

Om kort tid vil vi i dette landet stå overfor en situasjon i velferdsstaten som ganske enkelt ikke er bærekraftig. Bare eldrebølgen og fremtidens pensjonsforpliktelser alene vil innebære kostnader tilsvarende fire oljefond.

I fremtidens velferdssamfunn vil dermed vi i realiteten ha to valg: Enten må velferdsordningene reduseres eller fjernes, eller så må det ytterligere begrenses hvem som mottar dem.

Jeg har tro på at velferdssamfunnet vil være mest tjent med det siste. Det vil gi oss et velferdssamfunn som ivaretar dem som trenger det. Derfor tror jeg også at det er helt nødvendig før eller senere å ta en debatt om behovsprøving av barnetrygden.

Jeg er imidlertid ikke enig i forslaget om å begrense barnetrygd til to barn. Det er ingen automatikk i at dem med flere barn har god økonomi. Dessuten er det i samfunnets interesse at det fødes flere barn. Ikke minst med tanke på at fremtidens velferdssamfunn er avhengig av at flere kan dele på å bære fremtidens velferds- og pensjonsutgifter.

De aller fleste som i dag har slaktet forslaget fra Oslo FrP, vet nok innerst inne at debatten om behovsprøving av barnetrygden før eller senere må komme. Det naturlige spørsmålet er vel derfor hvilke forslag de har for å sikre et bærekraftig velferdssamfunn når eldrebølgen slår inn?

Å tale for døve ører

I bystyrets siste møte i slutten av mars gjorde FrP et siste forsøk på å få stanset den nye bomringen. Både forslag og argumentasjon falt imidlertid på stengrunn, og bomringen åpnet som vedtatt den 31. mars med støtte fra alle de store partiene unntatt FrP.

AP, SV, KrF, Venstre, Senterpartiet, De grønne, Rødt og Høyre stemte ned forslaget om at bomstasjonene ikke skulle iverksettes, og ga dermed sin støtte til iverksetting av bomringen.

Jeg frykter at det man nå ser bare er starten. Det er ingen hemmelighet at mange av partiene bak miljøpakken ønsker seg flere bommer og en fullstendig bomring.

Imidlertid er dagens innkrevingssystem basert på flertallet som utgjøres av Arbeiderpartiet og Høyre. Jeg frykter imidlertid at tiden vil gi flere bomstasjoner og dermed større avgiftsbelastning på bilistene i Trondheim.

Det spesielle med prosessen rundt den nye bomringen i Trondheim er hvordan alle protester og saklige innvendinger glatt er blitt oversett av det styrende flertallet i Trondheim bystyre. Ikke en gang kraftfulle uttalelser fra rødgrønne politikere i nabokommunene har fått ordføreren til å vike en tomme i prosessen med å sette opp en ny bomring i Trondheim.

Det er heldigvis ikke hver dag at velgerne opplevere denne typen løftebrudd som her er servert fra ordføreren og hennes parti. Det er imidlertid bare å håpe på at velgerne husker dette ved valget neste høst. En ting er å svelge - om enn motvillig - stadig nye avgifter. Noe ganske annet er det å bli løyet til av byens fremste politikere.

Fremtidens velferdsutfordringer

Jeg er en av dem som for tiden gleder meg veldig over Harald Eia og hans Hjernevask-program. ganske enkelt fordi det Harald Eia så elegant gjør, er å utfordre selvoppnevnte eksperter i forskerstanden og etablerte sannheter som aldri før har blitt utfordret.

Den måten å utfordre etablerte og politiske sannheter er også helt grunnleggende når man skal diskutere fremtidens samfunnsutfordringer - herunder fremtidens velferdssystem.

For noe av det underlige i debatten om fremtidens velferdssamfunn og velferdsordninger er at enhver diskusjon synes å ha en underliggende opplest og vedtatt premiss om at uansett konklusjon av debatten, så skal ingenting endres.

Vi har for eksempel sett det i debatten om sykelønn og sykelønnsordning som har pågått det siste året. Alle er enige om at det økende sykefraværet er et kjempeproblem. Alle er enige om at dersom man ikke snur utviklingen, så vil hele ordningen skal kollapse. Og alle er enige om at det etter all sannsynlighet er en sammenheng mellom det høye sykefraværet og den gode sykelønnsordningen vi har i Norge.

På tross av denne tilsynelatende enigheten om årsak og diagnose, så er det nærmest en opplest og vedtatt forutsetning for debatten i det norske samfunnet om at uansett konklusjon, så skal ingenting endres og sykelønnsordningen bestå som i dag.

Jeg tror disse holdningene til endringer i velferdsystemet er å undervurdere folk flest. Jeg tror rett og slett ingenting på at det eneste som får aksept hos velgerne, det er en politikk med mer stat, flere sosiale ordninger og kort sagt en politisk holdning om å skulle gi mer av det meste til flere.

Tvert imot tror jeg vi nå på vei ut av finanskrisen vil oppleve at det er en åpen plass i norsk politikk for de stemmene som tar til orde for et velferdssystem som handler om å spisse tiltakene inn mot dem som trenger det mest og til å motiveres for å lykkes i hverdagen.

Men utfordringene med å skape et levedyktig velferdssamfunn er unektelig mange. En av de tydeligste fallgruvene er et velferdssystem som motvirker personlig ansvar og innsats.

Et velferdssystem som systematisk bygger opp sykdom i stedet for å bygge opp muligheter, fører til at mange mennesker som vil og kan jobbe, i stedet havner i trygdesystemet – som oftest mot sin vilje.

Noen har en gang sagt at ”den medisinske forskningen har gjort så enorme fremskritt, at det praktisk talt ikke finnes friske mennesker lenger”.

Dette er egentlig knakende godt sagt, og illustrerer noe av de store utfordringene med det som kan kalles diagnosesamfunnet og rettighetssamfunnet. Det blir vanskelig å mestre sin egen hverdag eller lykkes med sin egen utvikling, dersom velferdssystemet gjør den enkelte til en pasient eller en som bare i kraft av å være til stede har krav på noe.

Denne figuren viser selve oppbyggingen av finansieringen av det norske velferdsystemet:

Denne figuren viser hvordan vi etter alder i et livsløp er henholdsvis mottakere av statlige midler i form av velferdsordninger, eller netto bidragsytere til staten for å finansiere velferdssamfunnet.

Og hva er så poenget med denne figuren i debatten om fremtidens velferdssamfunn? Jo den viser ganske enkelt hvordan velferdfssamfunnet er oppbygd, og den viser tydelig ha som kan gjøre at det kollapser.

Hvis man sammenligner med en som løfter vekter, så vet man at det er to ting som kan knekke en vektløfter: Enten så er han som skal løfte for svak, eller så er tyngden av vektene for stor.

Slik er det også med oppbyggingen av velferdssystemet.

Velferdssystemet kollapser dersom summen av velferdsordninger blir for stor, eller at gruppen i inntektsgivende arbeid som bærer hele systemet blir for liten. Det er altså ganske enkelt slik at hvis det er for få som jobber i forhold til dem som mottar sosiale ytelser fra staten, så vil hele velferdssystemet kort og godt kollapse.

Det er da man skjønner hvorfor det er et problem med høyt sykefravær, og hvorfor det er en utfordring at så stor andel i arbeidsfør alder er på trygd eller på annen måte står utenfor arbeidslivet.

Så kan en jo spørre seg hva nasjonen Norge gjør for å hindre at systemet kollapser?

Bare antallet eldre personer over 65 år vil i løpet av de neste 30 årene dobles fra 650 tusen i dag til over 1,2 millioner. Dette er en utfordring, men i Norge har vi finansielle ressurser til å beholde og videreutvikle velferdsordningene i fremtiden. Vel og merke hvis vi velger langsiktige løsninger og fordeler byrdene mellom generasjonene på en rettferdig måte. Det krever at politikerne tar riktige beslutninger.

Og hvis man tenker på figuren over – hva er da de riktige grepene?

Er det å sette til side penger i dag for å dekke det som måtte være av velferdsordninger en gang i fremtiden? Det kan det være, men det vil neppe være nok.

Derimot så ser man her at det avgjørende vil være at det i fremtiden er tilstrekkelig mange som er i inntektsgivende arbeid.

Derfor vil den beste investeringen for å sikre fremtidens velferdssamfunn være å investere i kunnskap, investere i forskning og investere i utdanning som gjør fremtidens generasjoner i stand til å jobbe, å stå på egne ben og betale skatt og dermed være bærebjelkene i fremtidens velferdssamfunn.

Dette vil igjen gjøre sitt til at vi har et konkurransedyktig næringsliv som kan skape arbeidsplasser i Norge og konkurrere internasjonalt. Da trenger vi å være best på kunnskap og kompetanse. Det er der vi kan være konkurransedyktig. En satsing på utdanning og kunnskap er dermed en satsing på fremtidens velferdssamfunn, på samme måte som gode forhold for næringslivet er det.

Å redde velferden gjøres dermed ikke ved å øke skattene og beholde velferdsstaten uforandret som den er i dag, slik alt for mange later til å tro.

En sosialistisk politikk som har til hensikt å øke skatter og avgifter for å gi mer til alt, innebærer bare at det blir mindre til dem som trenger det mest.

Fremtidens velferdssamfunn skapes ved at vi i dag investerer i fremtiden ved å satse på utdanning og forskning; ved å investere i en næringsvennlig politikk med lave skatter og avgifter som gir motivasjon for å skape arbeidsplasser og varige verdier.

Og ikke minst så skapes fremtidens velferdssamfunn ved å våge å si at velferdssamfunnet skal være et sikkerhetsnett, hvor ressursene først og fremst må spisses inn mot dem som trenger det mest.

Men viktigst av alt: Det må gi motivasjon for at hver enkelt av oss blir motivert til og i stand til å ta ansvar for eget liv så langt det er mulig ut fra individuelle forutsetninger.

Når vi diskuterer fremtidens velferdssamfunn bør vi derfor aldri glemme Ronald Reagans legendariske sitat om de ni mest skremmende ordene i det engelske språk:

”I’m from the government, and I’m here to help”