Sjokkvalg på Island

Velgerne i Reykjavik sørget for en kraftig demokratisk protest i lokalvalget søndag.

«Besti Flokkurinn», eller «Det beste parti» på norsk, sto for et sjokkvalg på Island da de ble det største partiet i valget av nytt bystyre i den islandske hovedstaden Reykjavik.

En komiker blir dermed sannsynligvis Reykjaviks nye ordfører etter en valgkamp med løfter om flere håndklær i svømmehallene og isbjørn i dyrehagen.

Utfordringen blir å innfri løftene. Han kan jo starte med å se til Norge og håpe på at det er enklere å innfri løfter om håndklær ved bassengkanten enn å fylle opp bassengene.....

Sats på idretten!

Diskusjonen om Trondheim er en god eller dårlig idrettsby har nå gått lenge. Idrettsmiljøer rundt omkring i byen er tydelig på at mye jobb gjenstår før idrettslagene og breddeidretten har de forholdene de trenger.

Nå bør et samlet politikerkorps i Trondheim ta et krafttakk for idretten i byen. En satsing på idrettslagene, breddeidretten og på nye baner og haller er antakelig den beste formen for kriminalitetsforebygging og nærmiljøsatsing som kan gjennomføres.

Det gjøres en fantastisk jobb i alle byens mange lag og foreninger som jobber i og rundt idretten. Imidlertid tror jeg ikke kommunen har vært flink nok til å investere i disse ressursene. Mangelfulle baneforhold, stor knapphet på treningsflater og lite forutsigbar satsing fra kommunen har gjort at situasjonen i idretts-Trondheim ikke er slik den burde være.

Jeg mener det er behov for et betydelig politisk krafttak for idretten i Trondheim. Ny ishall på Leangen og nytt flerbruksanlegg på Utleira er på overtid, og burde vært for lengst vært realisert. Ny idrettshall på Tiller er på planstadiet, og bør realiseres i nærmeste fremtid. I tillegg bør statusen og anerkjennelsen av det daglige arbeidet i byens idrettslag heves atskillige hakk.

Når kommunen skal satse i bydelene – hvorfor kan ikke da satsingen komme gjennom de idrettslagene og organisasjonene som allerede er i gang med jobben? Hvorfor kan ikke en enda større del av kommunens kulturmidler gå direkte til byens idrettslag som kan løse kommunale oppgaver vel så godt som kommunen selv?

Jeg vil gjerne ta til orde for en ny tenking innenfor idrettssatsingen i Trondheim. En tenking som nedjusterer kommunebyråkratiets egen rolle, men som styrker posisjonen til alle byens idrettslag, ildsjeler og de som gjør en fantastisk jobb for idretten i sitt nærmiljø. Sammen med en betydelig satsing på nye anlegg kan dette bidra til at Trondheim får den posisjonen som idrettsby vi skal ha.

Redusert bystyre og ny byregjering

Etter mange års kamp og nedstemte forslag fikk FrP i siste bystyremøte endelig flertall for å redusere bystyrets størrelse og åpne for innføring av parlamentarisk styreform.

Fra og med neste periode er det 67 - og ikke 85 - medlemmer som skal utgjøre Trondheim bystyre. Trondheim vil imdlertid fortsatt ha landets største folkevalgte forsamling utenom Stortinget.

Det ble et durabelig oppgjør i bystyresalen sist uke da bystyret for en gangs skyld skulle diskutere seg selv. Saken om fremtidig politisk organisering i Trondheim vekket et engasjement og debatt av de sjeldne.

Her var det store mot små partier, politikk mot administrasjon, formannskap mot parlamentarisme og frikjøp og godtgjøring opp mot nødvendig innsparing. Utfallet var imidlertid mer eller mindre gitt på forhånd - flertall for redusert bystyre og innføring av parlamentarisme.

Fordelene med en parlamentarisk styreform er at ansvarslinjene blir tydeligere og man får rett og slett et ryddigere system. Alt for ofte ser man i dag at ansvarlige politikere driver politikk på å være kritisk til oppfølgingen av egne vedtak eller å overlate til byråkratiet å fronte negative saker.

I et parlamentarisk system vil det ikke være rådmannen, men de samme politikerne som må stå til rette for oppfølgingen av vedtak. Det vil også være klare skillelinjer mellom posisjon og opposisjon og det skal være enkelt for byens innbyggere å se hvem som sitter med ansvaret for de enkelte vedtak.

Mange kritiske innvendinger handler om at parlamentarisme vil medføre at rådmannens makt blir skjøvet over i ”de lukkede rom”, og at byrådets forslag vil være preget av en langt mer lukket prosess. Dette er etter min mening ikke riktig.

Tvert imot preges dagens forslag alt for ofte av prosesser utenfor åpenheten. Møtene i rådmannens ledergruppe er ikke åpen for allmennheten i dag, og dersom dette forumet ertsattes av et politisk oppnevnt byråd vil det styrke det demokratiske aspektet i sakene som legges frem.

Den offentlige debatt er viktige for politiske beslutninger. Men hvem skal sette dagsorden for den offentlige debatt omkring saker som skal til behandling?

Slik det er i dag oppstår debatten som oftest på bakgrunn av saker som rådmannen legger frem – helt uten at politikerne har sagt sitt. Dersom det er det politiske byrådet i stedet for den ansatte rådmannen som legger frem sakene, vil dette også styrke den offentlige debatten.

Demokrati og åpenhet skal være grunnleggende i alle modeller av kommunale styringssystem. Det som på papiret og i teorien ser velfungerende ut behøver ikke være det i praksis. Porblemene oppstår når administrasjonen bedriver politikk og politikerne bedriver administrasjon. Da blir de formelle skillelinjene visket ut og demokratiet og åpenheten taper.

Jeg er overbevist om at det beste for Trondheim er å få innført parlamentarisme som styringsform. I et et slikt system vil byråkratitet bli underlagt politikerne på en måte som både sikrer bedre styring og mer demokrati. Det vil alle være tjent med.

Politisk korrekte eventyr

Regjeringen ber nå barnehagene ta i bruk eventyrbøker som gjenspeiler samfunnets seksuelle mangfold, og som utfordrer tradisjonelle kjønnsmønstre.

For halvannet år siden trådte den nye ekteskapsloven i kraft. Nå har regjeringen startet arbeidet med å overføre den kjønnsnøytrale samlivsideologien til barnehagen. I et nytt undervisningshefte, som det siste året er sendt ut til ansatte i barnehager, advares det mot det ensidige kjønnsrollemønsteret i tradisjonelle eventyr. For å motvirke disse blir ansatte bedt om å ta i bruk bildebøker med helt andre eventyrskikkelser.

Fra før vet vi at tradisjonelle eventyr og barnebøker har blitt sensurert og oppdatert i den gjeldende tids politiske korrekthet. Pippis pappa er som kjent blitt "sydhavskonge" i stedet for "negerkonge", Tintin er trukket for retten og det er lenge siden barnehagebarn ble skjermet for Torbjørn Egners vise om Hoa Hottentott.

På denne måten skal man altså oppdatere datidens barnekulturelle skatter til vår tids samfunnssyn, normer og regler.

Jeg håper man fortsetter dette viktige arbeidet også på andre felt. Noen må skynde seg å male redningsvester på "Brudeferden i Hardanger" før dagens barnehagebarn blir gamle nok til å gå på museum, og bibelens beskrivelser om Adam og Eva bør omskrives til Ada og Eva i god tid før konfirmasjonstiden.

For politisk korrekt må man jo bli oppdratt til i tide....

Farsen om Kalvskinnet

Den politiske rundansen om Kalvskinnet skole har foreløpig fått sin endelige politiske avklaring. Det er imidlertid en avklaring foreldre og elever i skolekretsen neppe vil glede seg over.

En skole som skal drives videre med under 20 elever, hvorav over halvparten vil være fremmedspråklige, er å be om problemer og vil etter mitt syn være pedagogisk, sosialt og økonomisk uansvarlig.

Hele saken om skoledrift på Kalvskinnet har sin opprinnelse i et forslag fra rådmannen for et knapt år siden om å legge ned skolen. Et samlet bystyre sa imidlertid like før jul nei til nedleggelse. Likevel vedtok det rødgrønne flertallet at den forutsatte innsparingen ved nedleggelse uansett skulle opprettholdes, men da ved å slå sammen Kalvskinnet og Ila skoler til en enhet med felles administrasjon og ledelse. Her starter problemene.

For neste skritt fra de rødgrønne ble derfor å gjøre om Kalvskinnet til en 1-4. skole. Dette ble møtt med store protester fra foreldrene ved skolen og disse ga klar beskjed om at hvis vedtaket ble opprettholdt, så ville de søke sine barn over til andre skoler.

De rødgrønne flertallspartiene ga i kjent stil blaffen i disse advarslene, og stå fast på sitt vedtak. Sto på sitt gjorde imidlertid også foreldrene som i stort monn søkte sine barn til Singsaker skole.

Dette endret selvsagt hele forutsetningene for fremtiden for Kalvskinnet skole, og medførte ekstrarunden som ble gått i formannskapet i går. Rundt 20 elever fordelt på de fire første trinnene står nå igjen som elever ved Kalvskinnet skole. Av disse er et flertall av ikke-vestlig bakgrunn.

De rødgrønne har dermed med sine grep klart å gjøre Kalvskinnet til en miniskole for under tyve elever med en overvekt av fremmedspråklige. Den planlagte undervisningen skal skje i aldersblandede grupper, og rektor og øvrig administrasjon skal lokaliseres til en annen skole.

Jeg er ikke det minste i tvil om at under disse forutsetningene er det direkte uforsvarlig å drive skolen videre. Først og fremst med tanke på det pedagogiske tilbudet som skal gies barna ved skolen.

I realiteten har man dermed to alternativer for Kalvskinnet skole. Enten må man tilbake til drift av skolen som 1-7 skole, eller så må man innse at skolen ikke har grunnlag for videre drift og den legges ned.

Den mellomløsningen de rødgrønne partiene har landet på, er ingenting annet enn å gamble med Kalvskinnet-barnas læringsmiljø. Den eneste gevinsten de rødgrønne oppnår, er å blokkere for at Biralee eller andre private aktører overtar bygningen på Kalvskinnet til skoledrift.

Å spille hasard med barnas læringsmiljø for å hindre private aktører, kan imidlertid ikke kalles annet enn ideologisk fanatisme med store konsekvenser for vår viktigste ressurs: Barna.