Ukjente politikere eller sløve velgere?

Adresseavisen har de siste dagene publisert meningsmålinger som viser en oppsiktsvekkende lav kunnskap hos velgerne om hvem som er deres representanter på Stortinget. Over halvparten av de spurte i Sør-Trøndelag var ikke i stand til å nevne navnet på en eneste av fylkets ti representanter på Løvebakken.

Man kan da selvsagt stille de vanlige spørsmålene om dette skyldes manglende evne hos politikerne til profilering, manglende politisk interesse hos folk flest eller rett og slett avstanden til Oslo. Alt dette er nok biter av forklaringen. Jeg tror imidlertid hovedgrunnen ligger hos media selv.

Mitt inntrykk er at mediedekningen av politikere og det politiske arbeidet har endret seg radikalt de siste årene. I dag snurrer det politiske mediebildet stort sett rundt enkeltutspill fra allerede profilerte politikere, mens øvrigheten inntar kommentatorrollen på mindre arenaer.

Media opptrer i stadig større grad som mikrofonstativ for kontroversielle enkeltutspill, heller enn refererende til aktører i de politiske prosessene. Jeg tror denne "utspillspolitikken" ikke er til det beste verken for den politiske kunnskapen eller interessen.

I dag foregår stadig mer av politikken på Stortinget i vandrehallen, heller enn i ordskiftet i Stortingssalen. Det samme kan en si om bystyret og fylkestinget. Hele den politiske agendaen som presenteres gjennom media, baseres på utspill og kommentarer på siden av de politiske prosessene. Dette skal selvsagt være en viktig del av den politiske debatten, men det bør ikke være det hele.

Media lever nok godt med en lav kjennskap til våre Stortingspolitikere i folket. Det spørs imidlertid om politikerne selv gjør det.

Byråkratiets kvelning

Politikk handler som oftest om hverdagsutfordringer som folk flest sliter med ute i samfunnet. Dette er utfordringer som er skapt av politikere og som det dermed er opp til politikerne å gjøre noe med. Det enkleste man som politiker da kan gjøre er å la folk flest bestemme mer selv.

For ikke lenge siden så fikk jeg en henvendelse fra en kar. Han ville bygge seg en garasje - på sin egen eiendom - men hadde selvfølgelig fått avslag. Avslaget fra kommunen var ene og alene begrunnet slik: "De omsøkte planene vil medføre at garasjen ikke i tilstrekkelig grad vil få en estetisk funksjon som garasje"

Jeg fikk også en henvendelse fra en mor. Hun hadde på vegne av sin datter hadde søkt om overflytting til en annen skole enn den geografiske nærskolen på grunn av at datteren hadde venninner som gikk på den aktuelle skolen.

Hun fikk selvfølgelig avslag, og begrunnelsen for avslaget var at man ikke vurderte de oppgitte venneforholdene som så sterk at de rettferdiggjorde å velge bort nærskolen.

Sånt blir jeg unektelig provosert av!

Det sitter altså mennesker rundt omkring i det kommunale byråkratiet som er gitt myndighet til å nekte deg å bygge garasje på din egen eiendom på grunn av den estetiske funksjonen. Eller til å nekte deg å velge den skolen du ønsker for dine barn, fordi de vurderer barnas venneforhold annereledes enn du selv gjør.

Hvordan din garasje ser ut burde unektelig ikke angå noen andre enn den som skal ha bilen sin der, og hvor dine barn velger å gå på skole bør ikke engasjere andre enn foreldrene og det barnet som skal gå på den aktuelle skolen.

Dette er dette politikerne kan gjøre noe med. Vi må ta opp kampen mot det byråkratiet som rundt omkring i norske kommuner -hver eneste dag - legger hindringer i veien for at folk kan bestemme over sitt eget liv og sin egen eiendom.

Vi må frata disse menneskene muligheten og myndigheten til å detaljstyre våre liv. Og vi må frata dem retten til å ta valg som vi utmerket godt er i stand til å ta selv.

For hvis sosialister og byråkrater ikke stoler på at vi er i stand til å styre våre egne liv, så må vi da for guds ikke la dem få styre andres!

Et skoleeksempel

Det hender ofte at jeg tenker over min egen skolegang, hva jeg egentlig lærte på skolen og hvilken påvirkning skolen har hatt. Det er da jeg for alvor blir skremt over hvilken politisk korrekt påvirkning som egentlig foregår i skolen.

Hvert år feiret vi for eksempel FN dagen. Med FN-flagg og skuespill ble dette markert som en viktig dag for verdensfreden og kampen for rettferdighet og fred. Ingen av barna ville i sin villeste fantasi funnet på å utfordre med kritiske spørsmål eller innvendinger til den årlige lærer-regisserte markeringen av forente nasjoner.

Idag stiller jeg meg imidlertid spørsmålet om det ikke burde vært relevant å en eller annen gang i skoleløpet få høre om alle de kritiske røstene mot FN? Om alle dem som mener FN er gjennomsyret av korrupsjon og byråkrati og kun tjener som et mikrofonstativ for diktatorer? I voksen alder er jeg nemlig blitt overbevist om at det er grunn til å se på FN med atskillig mer kritisk blikk enn hva som skjedde i gymsalen på den årlige feiringen av FN-dagen.

Vi drev selvfølgelig også med alle mulige miljøprosjekter. Bildet var igjen det vanlige. Aller helst skulle vi som barn nærmest dra hjem til våre foreldre og be dem om å slutte med et normalt levesett uten bruk av energi, privatbil eller kjøleskap. Ingen tok seg bryet med å informere om det faktum at de aller fleste "miljøtiltakene" det ble brukt tid eller ressurser på ikke hadde det minste betydning for verken drivhuseffekten eller klimaet. Sannsynligvis heller det motsatte.

I dag kjenner jeg at jeg ville satt pris på lærere som kunne opplyst om at noe av det beste vi som samfunn kunne gjøre i miljøvernets ånd var å produsere mer energi i Norge. At vannkraftutbygging og norsk olje- og gassutvinning gjør at det globale utslippet av klimagasser faktisk vil gå ned. Men den gang ei.

Slik kan jeg bare fortsette. Innvandring var utelukkende posivtivt, skatteøkninger var tvingende nødvendig og Fremskrittspartiet noen useriøse tullebukker.

På område etter område er det den politisk korrekte fremstillingen av samfunnet som er servert gjennom skolen. Jeg håper inderlig at ting har endret seg siden jeg gikk på skolen, men jeg er langt fra sikker.

Viktigere enn det meste tror jeg det er at man i ung alder lærer seg kritisk sans og interesse for å undersøke. Men jeg er altså ikke overbevist om at det er disse evnene som i størst grad har blitt stimulert i norsk skole....

Blått flertall i Trondheim

For første gang på over ti år kan Adressa presentere en måling med ikke-sosialistisk flertall i Trondheim. Arbeiderpartiets kraftige nedgang i forhold til sist valg er fanget opp av Høyre og FrP, og gjør at flertallet snur fra rødt til blått.

I forhold til TV2s tidligere nasjonale kommunemåling stemmer tendensen bra. FrP er med dagens oppslutning i Adressa-målingen på nasjonalt nivå i Trondheim. Det samme er Høyre.

Tradisjonelt har Høyre gjort det bedre i Trondheim enn nasjonalt, mens FrP har gjort det svakere. Dagens måling endrer dette bildet noe når den melder om betydelig fremgang for begge de to høyrepartiene. Sannsynligvis vil et eventuelt ikke-sosialistisk flertall være helt avhengig av at tendensen også gjør seg gjeldende ved valget.

Årsakene til APs dramatiske fall er ikke vanskelig å peke på. De siste to årene har nærmest vært et sammenhengende løftebrudd i Trondheimspolitikken. Økonomien har skrantet og manglende vilje til å prioritere har medført smertelige kutt som har vært merkbare for folk flest.

Jeg tror i tillegg at AP har undervurdert effekten av å løpe fra løftene om å si nei til en ny bomring i Trondheim. De hadde garantert gamblet på at bomringens utforming ville sikre at misnøyene kom utenfor Trondheim. Sannsynligvis har de forregnet seg på hvilken effekt svekket troverdighet har hos den jevne velger - også dem som ikke direkte er berørt av bomringen.

Adresseavisens måling etterlater først og fremst et inntrykk av at det endelig er spenning i Trondheimspolitikken igjen. Ingen tør lenger å gamble på at APs oppslutning alene vil sikre et rødgrønt walk-over.

Så gjenstår imidlertid det evig tilbakevendende temaet om de borgerlige partiene vil være i stand til å samarbeide. Til det bør det vel være nok å vise til hvilket rødgrønt kaos som har funnet sted i det eksisterende samarbeidet. Et kaos de rødgrønne nå straffes for.

Norsk kommunisme

Stortinget vedtok tirsdag jordbruksavtalen for 2010 med en ramme på 950 millioner kroner. Staten har da forhandlet med Norsk Bondelag om hva som skal produseres til hvilken mengde og pris.

Denne måten å fastsette inntektene for norske bønder har vært mer eller mindre uforandret de siste seksti årene. En tenkt parallell ville vært om norske møbelprodusenter satte seg ned med staten en gang i året for å inngå avtale om hvor mye av de ulike møbeltyper som skulle tilbys norske forbukere, hvilken pris disse skal ha og hvor mye fabrikkene skal tjene på de ulike møbeltypene. For dette skal de få årlige tilskudd fra staten til ulike deler av produksjonen.

De aller fleste ville vridd seg over et slikt system og ment at dette var noe som ikke ville tjent verken møbelprodusentene, staten eller eller forbrukerne. Hvorfor godtar man da et offentlig gjennomregulert system innenfor landbruket som ikke kan karakteriseres som noe annet enn gammeldags kommunisme?

Antallet norske gårdsbruk er imidlertid i konstant reduksjon. Bare i løpet av årene med landbruksminister fra Senterpartiet er nesten ett av ti gårdsbruk borte. 4419 gårdsbruk er blitt borte fra kartet i løpet av de fire årene Senterpartiet har sittet med kontrollen over Landbruksdepartementet. Antallet bruk er gått ned fra 50.932 i 2005, til 46.513 i 2009.

Mange tror at dette skjer på tross av våre kommunistiske landbrukssystem. Jeg tror imidlertid at det skjer nettopp på grunn av disse ordningene og dette systemet.

Bønder er kort sagt selvstendig næringsdrivende innenfor matvareproduksjon. De har fått tredd nedover ørene et system som sier at de en gang i året skal overlate hele sin næringsproduksjon og fremtidig inntekt til å være prisgitt staten og de betingelsene staten setter. Ingen andre næringsdrivende ville akseptert dette.

Det er derfor på tide å slippe bøndene fri. Gi dem eiendomsretten tilbake og gi dem muligheten til å tjene penger på andre måter enn at inntektene skal serveres som årlige poster på statsbudsjettet. Kommunismen falt for for to tiår siden. Det er ingen grunn til at den skal leve videre i den norske landbrukspolitikken.

Gi streikegevinsten til innbyggerne!

På grunn av streiken har Trondheim kommune spart ca 60 millioner i lønnskostnader. Nå kommer debatten om hvordan disse ekstra pengene skal disponeres.

I gårsdagens Adresseavisa tok Tone Sofie Aglen fra Senterpartiet til orde for at pengene bør brukes til investeringer på Torvet. Dette skal bøte på at hennes eget parti og resten av det rødgrønne flertallet hittil ikke har bevilget en krone til fornying av Torvet.

Jeg er uenig i at disse sparte midlene skal benyttes til Torvet eller andre kommunale tiltak for å bøte på manglende evne fra de rødgrønne til å prioritere riktig.

Jeg mener at disse sparte kommunale pengene skal gå tilbake til byens innbyggere. Det er folk flest som har tatt belastningen under streiken ved at skoler, barnehager og andre kommunale tjenester har vært stengt. Det bør de få en kompensasjon for.

Jeg synes derfor at det er åpenbart at når kommunen sparer penger på en streik som folk flest rammes av, så er det folk flest som skal få utbetalt den økonomiske gevinsten i kommunen som følge av den samme streiken.

Jeg synes det nesten kan tas for gitt at de som ikke har fått SFO eller barnehage under streiken får refundert dette og tillagt en kompensasjon. Det samme med eldre som har fått redusert pleie og innbyggere med søknader som ikke har blitt behandlet.

Det er disse som bør få de ekstra pengene som åpnebart setter griller i hodet på mang en kommunepolitiker om dagen. Da vil gevinsten rettmessig komme til dem som har hatt belastningen av streiken.

SV på bedre tanker

I dag går Kristin Halvorsen og SV ut med et forslag om å ta barnetrygden fra innvandrerforeldre som holder sine barn borte fra skolen.

Hørt dette før? Mener unektelig å huske at et visst annet parti i kjent stil har blitt utskjelt for dette tidligere....

Det kan være fristende å nok en gang minne om selve definisjonen på en god ide:

”Først blir den latterliggjort, så blir den åpenlyst motarbeidet og til slutt blir den anerkjent, gjennomført og ansett som selvsagt”