WikiLeaks

WikiLeaks-lekkasjene i form av hemmelige Afghanistan-dokumenter har sendt sjokkbølger inn i verdenspolitikken og forsvarsledelsen. Mange frykter nå at lekkasjene kan sette soldatenes sikkerhet i fare.

USAs president Barack Obama uttalte seg i går for første gang om de hemmelige dokumentene som nå er lekket. Obama forsøkte da å tone ned betydningen av saken, selv om han understreket at lekkasjene er alvolrige og i verste fall kan sette individers eller operasjoner i fare.

Obama mener at disse dokumentene ikke avdekker ikke noe som allerede har påvirket den offentlige debatten om Afghanistan. Han understreket videre at det som har kommet fram i lekkasjene legitimerer beslutningen om at det var nødvendig med en ny krigsstrategi.

Jeg tror Obama har helt rett. Det er lekkasjene i seg selv som er problemet i denne saken - ikke nødvendigvis hva som har kommet frem av hemmelig informasjon.

Alle vet at det i en krig vil gå liv og man vil oppleve tap. Også egne og sivile tap. At lekkasjene avslører detaljer om antall og tidspunkt er ikke noe revolusjonerende i debatten om Afghanistan.
Om ikke annet kan kanskje informasjonslekkasjene bidra til at det blir slutt på tåkeleggingen om hva Norge og Vesten gjør i Afghanistan. For det bør ikke være noen tvil om at vi deltar i en krig. En krig som har til hensikt å bekjempe destruktive krefter som vil tilintetgjøre friheter og verdier vi i Vesten tar for gitt. Den erkjennelsen bør vi i Vesten komme til en gang for alle uten å bli fortalt det gjennom lekkasjer fra hemmelig forvsvarsinformasjon.

Også politikere har ansvar

Rådmann Snorre Glørstad gikk i forrige uke av som rådmann i Trondheim etter beskyldninger om løgn fra sentrale politikere. Det er en høyst forståelig beslutning at rådmannen gikk av som følge av det sporet saken og den offentlige debatten har tatt.

Jeg mener imidlertid at nå bør også det politiske ansvaret i denne saken belyses. Den reelle politiske debatten er ikke om hvem som har snakket sant i kraftfondssaken, men hvorvidt økonomisk spekulasjon er noe Trondheim kommune skal drive med.

Et samlet bystyre - med unntak av FrP – vedtok for få uker siden at man fortsatt skal bedrive økonomisk spekulasjon gjennom kraftfondet med høye avkastningskrav og dels betydelig risiko. Man legger dermed med åpne øyne opp til at kommunen med skattebetalernes penger skal utsette seg for økonomisk risiko også i fremtiden.

Kort sagt er velferdstilbudet gjennom sykehjem og skoler i Trondheim dermed avhengig av avkastningen på børsen. Det er en del av det politiske ansvaret flertallet i bystyret har lagt opp til. All erfaring tilsier at høye krav til avkastning også innebærer høy risiko for tap.

Erfaringene etter kraftfondsskandalen burde derfor være åpenbar: Trondheim kommune er et lett bytte i en rå finansverden.

Kravet til kompetanse for å tjene penger gjennom spekulasjon, er slik at det bør være grunn til å stille spørsmål om kommunen kan og bør hevde seg i et slik marked.

Når Trondheim kommune driver fondsspekulasjon med 6 milliarder, mens gjelda er på tilnærmet det dobbelte, er det i praksis lånte penger kommunen spekulerer med. Det er det ansvaret flertallet i Trondheimspolitikken må ta.

FrP har gjentatte ganger siden 2002 advart mot å drive spekulasjon gjennom kraftfondet. Gjentatte ganger har vi fremmet forslag om at fondet gradvis skal avvikles til fordel for nedbetaling av den økende gjelda. Ingen andre partier har så langt gitt tilslutning til dette.

En fondsforvaltning med avkastningskrav i den størrelsesorden som Trondheim kommune opererer i, innebærer nødvendigvis toleranse for enkeltstående tap. Jeg er ikke sikker på om flertallet i Trondheimspolitikken er bevisst dette ansvaret gjennom de vedtak om fortsatt spekulasjon som er gjort.

Om ikke annet burde denne saken ha lært oss at Trondheim kommune har mer enn nok med å drive skoler og sykehjem på en god måte, om man ikke skal bedrive økonomisk spekulasjon i tillegg. Når det politiske flertallet lukker øynene for erfaringene etter denne saken og sier fortsatt full gass gjennom kraftfondet, påtar man seg altså et politisk ansvar jeg ikke er sikker på at man innser.