Ny flerbrukshall på Utleira!

I går kveld hadde jeg gleden av å delta på et folkemøte på Utleira skole til støtte for ny flerbrukshall i bydelen. Utleira er en bydel i vekst med sårt behov for et slikt anlegg.

Gårsdagens folkemøte kommer drøye tre år etter at den ene politikeren etter den andre lovet realisering av hallen.

Like før siste kommunevalg var nemlig de fleste politiske partiene samlet på Utleira skole på et folkemøte til støtte for etablering av ny flerbrukshall i bydelen. Alle politikerne var da enige om at nå hadde bydelen og idrettslaget gjort sin del av jobben, når var det politikerne som skulle fullføre og realisere prosjektet.

Det er derfor ikke mindre en enn stor skam og et gedigent løftebrudd at det fremdeles ikke står noen ny flerbrukshall på Utleira.

Fremskrittspartiet har ikke mindre enn seks ganger siden valget fremmet forslag i bystyret om at det skulle legges penger på bordet for at hallen skal realiseres. Hittil har vi ikke fått noen støtte for dette.

De rødgrønne partiene har derimot ikke bevilget en eneste krone til dette prosjektet. Man har bevisst trenert og nedprioritert bydelen Utleira.

I bystyret i oktober vil FrP på nytt fremme forslag om å legge penger på bordet for å komme videre med prosjektet. Da bør også de andre partiene kjenne sin besøkelsestid og støtte forslaget.

For bydelen Utleira fortjener nå at politikerne står ved sine løfter. Dette er en bydel med sårt behov for denne typen infrastruktur. Idrettsrådet har satt prosjektet som nummer en på prioriteringslisten. Idrettslaget og bydelen har gjort sin del av jobben. Nå gjenstår bare det politiske flertallet.

Hver enkelt kan jo selv vurdere om signalene AP kom med i gårsdagens debatt er egnet til å skape optimisme i bydelen:



Bydelen kan imidlertid være helt trygg på at de har Fremskrittspartiet på laget. Nå er det Utleira sin tur!

I kamp for frihet

I går kunne Dagbladet vise et usedvanlig sterkt filmklipp på sine nettsteder. Klippet viste en ung afghansk kvinne som ble steinet til døde av Taliban-soldater. Kvinnen skal ha blitt dømt til døden ved steining fordi hun hadde vært ute med en mann.

Tilfeldigvis skjer publiseringen av denne barbariske henrettelsen samtidig som den offentlige debatten her hjemme handler om norske soldaters språkbruk i strid i Afghanistan. Det burde vekke de fleste til å innse hva norske soldater har å hanskes med hver dag i kampen for frihet på andre siden av kloden.

For det er en pinlig opptreden forsvarsministeren har lagt for dagen i denne saken. Hvis det er slik at Grethe Faremo oppriktig er sjokkert over soldatenes språkbruk i kamp, kan hun rett og slett ikke ha forstått hva de norske soldatene utsettes for.

Med sin opptreden bidrar forsvarsministeren til å dolke soldatene våre i ryggen, fremfor å støtte opp under den ubeskrivelig viktige kampen våre kvinner og menn gjør. En kamp for rettigheter vi her hjemme i trygge Norge tar for gitt og knapt nok ofrer en takknemmelig tanke i hverdagen.

Krig er nemlig en unntaktstilstand. I unntakstilstand er man ikke nødvendigvis rasjonell og til enhver tid korrekt. Dette er en del av krigens vesen og natur. Og Norge er i krig - uansett hvilke definisjoner regjeringen måtte legge til grunn.

Det virker som om de ansvarlige i regjeringen må distansere seg fra alt som bekrefter at Norge deltar i krig. Slik skal det selvsagt ikke være. De norske gutter og jenter som setter sitt liv på spill i kampen for frihet i Afghanistan, må vite at de har støtte hos norske myndigheter.

Krigen for frihet i Afghanistan vil aldri kunne bli en politisk korrekt gentlemannssport, slik politisk korrekte sofamoralister synes å mene.

Exit KrF?

Flere medier bringer i dag et fokus på KrF og den pågående krisen. Partiet ser ut til å være på vei ut av norsk politikk - kanskje for godt.

Valgforsker Anders Todal Jenssen mener det ikke er noe poeng å snakke om KrFs grunnfjell lenger.

Valgforskeren mener det ikke er grunn til å tro at KrF har noen annen nedre grense enn "null".

Det spørs dermed om KrF må klamre seg til troen på makten i de foldede hender...

Ekstremistenes talerstol

Irans president Mahmoud Ahmadinejad brukte sin taletid i FNs hovedforsamling i går til nok en gang å spre antisemittisk propaganda og konspirasjonsteorier om at USA stod bak 11. september-tragedien.

Ahmadinejad hevdet at «en gruppe på innsiden av den amerikanske regjeringen regisserte angrepene for å stanse nedgangen i den amerikanske økonomien.» Amerikanernes motiver skal ifølge presidenten også ha vært å beholde innflytelsen over landene i Midtøsten for å redde det «sionistiske regimet» - en betegnelse Ahmadinejad jevnlig benytter om staten Israel.

Organisasjonen fortsetter dermed å fungere som mikrofonstativ for ekstremistiske statsledere.

Man kan saktens spørre seg hva FN gjør for verdensfreden, når disse årlige showene fra politiske ekstremiteter for åpen scene synes å være det tydeligste utfallet av organisasjonens virke.

Trøndersk landesorg

Dagens helsorte forside i anledning RBKs cup-exit mot bunnlaget i førstedivisjon, har medført en viss debatt i sosiale medier på morgenkvisten i dag.

Det er ikke fritt for dem som både er opprørt og provosert over at regionavisen Adressa bruker slike virkemidler for å illustrere en tapt fotballkamp.

Jeg er slett ikke blant dem som lar meg provosere. For alle oss som har en viss føling med Bergensavisene og deres fotballag; vi er unektelig blitt godt vant med dette....

Rødgrønn panikk i Trondheim

Det synes som om panikken har tatt rødgrønne politikere i Trondheim under ett år før kommunevalget.

Lederen i Trondheim Arbeiderparti, Rune Olsø, gikk i går ut i Adressa med en invitt til Venstre og KrF om å slutte seg til den rødgrønne blokken etter neste valg. Hensikten er å skulle holde FrP borte fra makt og innflytelse i styringen av Trondheim.

I dag følger varaordfører Knut Fagerbakke (SV) opp med å svelge sine tidligere aversjoner mot KrF, og åpner for forpliktende samarbeid med de to sentrumspartiene. Dette skjer på tross av at han tidligere blankt har avvist alle muligheter for et formalisert samarbeid mellom SV og KrF. Også han begrunner dette med at FrP skal holdes borte fra makten i Trondheim.

Antakelig er det de to siste lokalmålingene for Trondheim som har skremt opp de to rødgrønne høvdingene. Som kjent har det vært borgerlig flertall på begge disse - betinget av at alle de fire borgerlige partiene finner sammen. Mye tyder derfor på at dagens rødgrønne modell i Trondheim uansett går mot slutten.

Jeg klarer ikke hisse meg spesielt mye opp over disse herrenes utfall mot FrP. Jeg synes imidlertid at det virker temmelig tafatt og avslørende at den viktigste saken for de rødgrønne virker å være å holde FrP unne makten i Trondheim.

Forsøket på å klistre FrP i Trondheim til det "populistiske" og "uansvarlige" faller ganske enkelt på sin egen urimelighet. Det er slett ikke FrP som har sørget for å fordoble gjelda, tredoble eiendomsskatten og likevel sørge for kollaps i kommuneøkonomien i Trondheim. Det er det derimot Olsø, Fagerbakke og resten av det rødgrønne flertallsstyret som har gjort.

Jeg tviler sterkt på at velgerne har særlig sans for dette forsøket på å mobilisere alle krefter mot innflytelse for FrP. Da er det nok atskillig flere som ønsker seg klare svar på hvordan det skal ryddes opp i eldreomsorgen i Trondheim etter neste valg, hvordan gjeldsproblemet skal løses og på hvordan hverdagen for folk flest i Trondheim kan bli bedre etter åtte år med rødgrønt kaos.

Dette har åpenbart ikke Olsø og Fagerbakke et budskap om i sin iver etter å hindre FrP. De svarene er det derimot FrP som sitter på - uansett innflytelse eller ikke....

Særnorsk valgkampdekning

De borgerlige vant som ventet det svenske valget. Gjennom hele valgkampen har målingene vist at dette kom til å bli resultatet.

Norske medier har imidlertid gjort det de kunne av å skape et bilde av en valgkamp der sosialdemokratene var den åpenbare vinnerkandidaten.

For norske medier - og i særdeleshet NRK - har det fremstått uforklarlig at en rødgrønn og sosialdemokratisk opposisjon kan ligge bak de borgerlige på meningsmålingene gjennom valgkampen.

Med høy arbeidsløshet og gryende sosiale utfordringer burde vel sosialdemokratene være det åpenbare alternative for oppegående svensker? Dette har vært mantraet i norske medier gjennom ukene med dekning av det svenske valget. Fokuset har vært på hvorfor Sosialdemokraterna gjør det dårlig, heller enn å se på hvorfor den sittende borgerlige flertallsregjeringen har gjort det bra.

Det faktum at de borgerlige er ganske populære, blant annet fordi de har brakt svenskene gjennom både denne og forrige finanskrise på en måte velgerne er rimelig fornøyd med, har omtrent ikke vært tatt opp til diskusjon i norske medier.

I NRK har det vært vanskelig å forstå at en borgerlig regjering kan ligge an til å bli gjenvalgt i vanskelige økonomiske tider. Det har nærmest vært fremstilt som helt uforklarlig! Sosialdemokratene må da være best på å skape og bevare arbeidsplasser? Hvordan kan da de svenske sosialdemokratene tape dette valget? undres nok mange norske journalister i dag.

Nå har det vel neppe flyttet en eneste stemme ved valget, at norske medier har hatt en slagside i sin dekning av de regjeringsalternativene. Imidlertid er det problematisk at dette synes å være en standard i norske mediers dekning av internasjonal politikk og valg i særdeleshet.

I amerikanske valgkamper har dette vært gjennomgående i flere år. De demokratiske presidentkandidatene har hatt sin egen heiagjeng i norske mediehus, samtidig som amerikanske velgere har blitt fremstilt som lavpannede egoister som ikke vet sitt eget beste om de skulle gjøre noe så naturstridig som å stemme frem en republikansk president.

Senest for få uker siden kunne norske medier beskrive Tea Party-bevegelsen i USA som høyreekstreme rabulister. At dette er den mest interessante faktoren i internasjonal politikk for tiden, har ikke vært verdt å nevne. Det unike i at den amerikanske høyresiden klarer å mobilisere vanlige folk i enorme mengder i kampen for lavere skatter og mindre offentlig innblanding, blir altså avfeid som "høyreekstremisme" i enkelte norske medier.

Dette er ikke mindre enn påfallende og svært uheldig. I kjølvannet av det svenske valget, bør kanskje enkelte norske medier foreta en selvransakelse og spørre seg selv om de egentlig bedriver god politisk journalistikk når de opptrer som de gjør.

Riis-Johansen må gå!

Terje Riis Johansen opplever nå sin verste storm som olje- og energiminister. Sannsynligvis er dette begynnelsen på slutten for Riis-Johansen som toppsjef i olje- og energidepartementet.

I november 2008 ble ledelsen i Senterpartiet gjort kjent med at de ville få 200 000 i støtte fra kraftselskapet Troms Kraft. Bare dager senere ga energiminster Terje Riis Johansen det samme selskapet konsesjon for bygging av vindmølleparken Fakken på Vannøya utenfor Tromsø.

Dermed visste statsråden at hans eget parti ville motta penger i hundretusenklassen på det tidspunktet han gav Troms Kraft konsesjon til den omstridte vindmølleparken.

Dette etterlater liten tvil om at statsråd Riis-Johansen var inhabil da han forkastet klagen på etablering av vindmølleparken. Om Troms Kraft på noe vis hadde gitt Senterpartiet tilsagn om støtte på tidspunktet da departementet avgjorde klagesaken, skulle det heller ikke vært truffet vedtak av hans underordnede i saken da denne ble behandlet.

Men Troms Kraft var ikke alene om å gi pengestøtte til Senterpartiet under ett år før Stortingsvalget.

I år ga olje- og energidepartementet tillatelse til Eidsiva Energi for å drive fjernvarmeanlegg på Gjøvik. Året før hadde Senterpartiet mottatt en halv million fra dette energiselskapet. det var samme år som Eidsiva Energi og kraftselskapet Daimyo Rindi Energi kjempet om å få bygge det samme fjernvarmeanlegget. Norsk Vassdrags- og Energidirektorat (NVE) endte opp med å gi konsesjonen til Daimyo Rindi Energi.

Eidsiva Energi anket så avgjørelsen til departementet, og departementet gikk da til det uvanlige skritt å pålegge Daimyo Rindi Energi å stanse all utbygging til klagesaken var avgjort.

Trondheim Energi Fjernvarmeskal i følge DN ha vært i ferd med å skrive kontrakt med Daimyo for å delta som partner på fjernvarmeanlegget på Gjøvik. Før departementet hadde avgjort ankesaken, fikk imidlertid Daimyo sterke signaler på at Eidsiva kom til å vinne ankesaken. de samme signalene ble mottatt av Statkraft som eier Trondheim Energi Fjernvarme.

Dermed trakk de seg ut av prosjektet, noe som medførte at også Daimyo Rindi Energi valgte å trekke seg og heller innlede et samarbeid med Eidsiva. Dermed fremsto Eidsiva som det eneste aktuelle alternativet for departementet.

Tilfeldigvis det samme selskapet som hadde gitt statsrådens parti en halv million i støtte året i forveien.

Senterpartiet var raskt ute med å tilbakebetale de 700 000 de har mottat fra de to kraftselskapene. Dette vil neppe være nok til å redede Riis-Johansens ære. En ting er det prinsipielt svært betenkelige i at kraftselskaper bruker innbyggernes penger til å sponse bestemte politiske partier.

Enda verre er det at det så tydelig fremkommer at pengegavene tilsynelatende kan ha hatt betydning for utfallet i departementets behandling av saker giverselskapene har vært involvert i. En slik usikkerhet rundt habilitet i avgjorte saker kan ikke en statsråd leve med.

I beste fall står man tilbake med enkeltsaker hvor habilitetsreglene i departementet ikke har vært fulgt. I verste fall står man overfor en korrupsjonssak med de følger det kan få.

Ingen av alternativene er uansett å leve med for olje- og energiministeren. Terje Riis Johansen bør derfor gå av.

Armbånd, persiske tepper og tillitskrise

Etter at mediene har satt dagsorden de siste ukene med fokus på gudmorgaver, armbånd og persiske tepper, opplever nå den rødgrønne regjeringen sin hittil alvorligste tillitskrise hos velgerne.

Velgerne har på de siste målingene forlatt regjeringspartiene i hopetall, samtidig som et overveldende flertall er klar i sin oppfatning av at gaver til politikere er egnet til å påvirke deres beslutninger.

Jens Stoltenberg har derfor en utfordring med å bevise at han er en sjef som har styringen i den rødgrønne regjeringen. Hans lederegenskaper ble allerede i sommer satt på en alvorlig prøve i forbindelse med den interne krangelen om monstermaster.

Heller ikke denne saken har bidratt til å sette hans lederegenskaper i et særlig flatterende lys. De umiddelbare regelendringene som ble foretatt etter at saken fikk fokus, var nok ment å skulle vise lederegenskaper og begrense ytterligere skade. I stedet medførte dette vel så mye til at folk flest satt igjen med et inntrykk av at her var det noen som hadde vært på kant med lovverket.

Når det i tillegg viser seg at det er statsråder som aktivt har latt være å imøtekomme statsministerens oppfordringer om full åpenhet, gir heller ikke det inntrykk av en regjeringssjef med full kontroll.

Regjeringen har derfor en formidabel jobb med å gjenopprette den tapte tilliten hos velgerne. Dette er en oppgave som i all hovedsak faller på statsministeren personlig. For det er når alle legger seg flate at man trenger noen som står oppreist.

Fritt brukervalg nå!

Brukerundersøkelsen blant eldre i Oslo kommune viser at et overveldende flertall av eldre i byen er fornøyd med hjemmehjelpen etter at fritt brukervalg ble innført.

Den årlige brukerundersøkelsen i hjemmetjenesten viser at 88% av brukerne i Oslo er fornøyd med hjelpen de får. Dette tallet har vært økende etter at fritt brukervalg ble innført. Brukerne er mest fornøyd med de ansattes omsorg for dem og at de blir behandlet med respekt og høflighet. Det er også mange flere brukere som er mer fornøyd med antallet hjelpere, muligheten til å påvirke hvilken hjelp de mottar og tidspunktet de skal få hjelp.

Brukere som mottar praktisk bistand fra private tjenesteleverandører er mer fornøyd på alle områder det ble spurt om enn de som mottar hjelp fra kommunen. Det er særlig muligheten til å påvirke deres tjeneste de private brukerne er mer fornøyd med. 79 prosent av alle brukerne som enten har kommunal eller privat hjelp er også fornøyd med at de kan velge eller bytte leverandør selv.

Byrådet i Oslo viser til at fritt brukervalg ikke bare gjør at private aktører kommer på banen, men at det også fører til at man organiserer den kommunale hjemmehjelpen på en bedre måte.
Dette samsvarer med erfaringene etter private drivere på to sykehjem i Trondheim hvor rådmannen beskriver funnene i ” Evauleringsrapport om konkurranseutsetting i pleie- og omsorgssektoren” fra Asplan Analyse:

”På bakgrunn av funnene i evalueringsrapporten og rådmannens erfaringer med privat kommersiell drift av sykehjemmene Moholt og Ranheim, mener rådmannen at konkurranseutsettingen av de nevnte sykehjemmene har bidratt til å heve kvaliteten på tilbudet ved alle sykehjemmene i Trondheim. (…)”

”Rådmannen mener at konkurranseutsettingen av de nevnte sykehjemmene har vært vellykket fordi den har bidratt til å heve kvaliteten på tilbudet ved alle sykehjemmene i Trondheim”

Dette er altså uttalelser fra rådmannen i Trondheim etter å ha gjort seg opp erfaringer med private drivere i eldreomsorgen. Det kan neppe sies tydligere på fagspråket at konkurranseutsetting av de to sykehjemmene var en dundrende suksess.

I Trondheim ble det vedtatt utredet og innført fritt brukervalg i 2002/03, men dette vedtaket ble opphevet etter at flertallet snudde ved valget 2003.

Privat hjemmehjelp er dermed i Trondheim et tilbud som må bekostes i sin helhet av dem som ønsker å velge bort kommunen som tjenesteleverandør. En prinsipiell motstand mot fritt brukervalg skaper dermed et klasseskille i eldreomsorgen, hvor lommeboken avgjør hvilken valgfrihet man får.

En god og verdig eldreomsorg må også anerkjenne den enkeltes rett til selv å ta egne valg.

Velsignelse fra KrF?

KrFs frittalende nestleder Inger Lise Hansen tar nå til orde for at KrF bør åpne for å støtte en regjering med FrP. Dette er nye og svært interessante toner fra sentrumspartiet.

Kristelig Folkeparti er i helgen samlet til strategikonferanse på Økern i Oslo, og forholdet til de andre partiene på borgerlig side er et av spørsmålene som diskuteres.

Inger Lise Hansen mener nå at KrF bør innlede samtaler med Fremskrittspartiet og de andre borgerlige partiene for å sikre seg at et realistisk regjeringsalternativ kommer på beina før valget i 2013. Dette er stikk i strid med signalene som hittil har kommet fra partileder Dagfinn Høybråten.

Signalene fra Hansen er både interessante og høyst forståelige. KrF har vandret i skyggenes dal etter siste Stortingsvalg, og meningsmålingene tyder på at KrF (og for så vidt Venstre) er i ferd med å bli et uviktig og ubetydelig parti. Dette kan kun endres dersom partiet klarer å gjøre seg selv til en del av spekulasjonene rundt regjering etter valget 2013.

Jeg tror KrF har alt å tjene på å vende seg mot høyre og åpne døren for FrP. I en tid hvor KrF balanserer på sperregrensen og har åpnet for en intern debatt om å avvikle den såkalte bekjennelsesparagrafen, vil noe annet enn å orientere seg mot høyresiden og deres verdigrunnlag være en dødslinje for partiet.

Dette har nestleder Hansen antakelig innsett. Spørsmålet er om resten av partiledelsen innser det samme, eller om denne brannfakkelen blir plassert i rekken av utspill fra nestlederen som har opprørt og provosert resten av partiet den siste tiden.

Sløv holdning til korrupsjon

Dagens Næringliv bringer i dag den oppsiktsvekkende nyheten om at Senterpartiet i valgåret 2009 mottok store pengegaver fra kraftselskaper.

Kraftselskapene Eidsiva Energi og Troms Kraft betalte henholdsvis 500.000 kroner og 200.000 kroner til Senterpartiet i valgåret.

En ting er spørsmålet om hvordan i alle dager mer eller mindre offentlige selskaper kan gå inn med pengergaver til enkeltstående politiske partier. Saken blir imidlertid ekstra pikant ved at olje- og energiminister Terje Riis-Johansen (Sp) er konsesjonsgiver for de samme selskapene. Ifølge DN har begge selskapene flere store konsesjonssøknader inne til behandling i olje- og energidepartementet.

Det ser dermed ut som om at skjelettene står i kø i Senterpartiskapet som nå er åpnet på vidt gap. At verken kraftselskaper eller Senterpartiet ser de prinsipielle sidene ved slike pengergaver like før et Stortingsvalg, er direkte oppsiktsvekkende.

De eksisterende bestemmelsene for statens tjenestemenn skal hindre korrupsjon ved å pålegge ansatte i staten ikke å "motta gave, provisjon, tjeneste eller annen ytelse som er egnet til, eller av giveren er ment, å påvirke hans tjenestlige handlinger". Det er altså nok at gaven eller tjenesten kan være "egnet til" å påvirke vedkommendes tjenestelige handlinger.

Jeg er derfor oppriktig overrasket over det som nå fremkommer en etter en. Det disse sakene først og fremst viser, er at det er en direkte sløv holdning til korrupsjon i regjeringskvartalet.

Belønningsmidlene - en forbannelse for byutviklingen

Denne sommeren har det igjen blitt iverksatt nye restriktive tiltak mot bilismen i Trondheim. En rekke nye innsnevringer og stengte kjørefelt har skapt mer kø på innfartsårene til byen.

Hele bakgrunnen er at Trondheim kommune skal være best i klassen på restriktive tiltak for å kvalifisere til statlige belønningsmidler. Dette er penger som deles ut fra staten til bykommuner som har gjennomført tiltak for å hindre bilkjøring.

I Trondheim synes nå denne jakten på statlige belønningsmidler å være den eneste drivkraften i byutviklingen. Handelsnæringen og næringslivet for øvrig taler for døve rødgrønne ører når de påpeker at om dette fortsetter vil det true Midtbyen som levende handelssentrum.

For de rødgrønne får jo belønningsmidler fra staten må vite.

De nye innsnevringene i innfartsårene til Midtbyen skjer under dekke av å være miljøtiltak. Gevinsten etter åpningen av Nordre Avlastningsveg i form av mindre biltrafikk i sentrum, blir dermed effektivt spist opp og vel så det av nye tiltak fra overivrige og reguleringsivrige politikere.

Siden 1989 har trafikkmengden i Midtbyen minket med 40 prosent. Likevel har køene økt og blitt lengre, og Trondheim har i dag mer kø og forurensing enn størrelsen skulle tilsi.

Mellom 1970 og 1990 ble det gjennomført en rekke tiltak som bidro til å bedre fremkommeligheten i Midtbyen. Etter den tid har nye tiltak for det meste virket motsatt. Trafikken er redusert, men fremkommeligheten er redusert enda mer.

I miljøets navn iverksettes det altså tiltak som skaper mer kø og mer forurensing. For hvis hele trafikksystemet skal optimaliseres for en bestemt gruppe, vil det være dømt til å mislykkes.

I stedet burde man jobbet for å få den totale trafikken til å flyte. Nå krangler man i stedet om hvilke transportmidler som har mest grunn for å bruke veien - med staten som overdommer i form av ansvarlig for belønningsmidlene. Får vi en situasjon med bedre trafikkflyt for alle trafikkgrupper, så vil det også gagne kollektivtrafikken og miljøet.

Det bør snart være tid for en grunnleggende debatt i Trondheim om hvilken Midtby vi skal ha. Den utviklingen dagens rødgrønne flertall legger opp til er dessverre ikke til det beste for verken Midtbyen eller de som hver dag har behov for å bruke bil.

Jakten på statlige belønningsmidler er dermed blitt en forbannelse for byutviklingen i Midtbyen.

Datalagringssurr i Høyre

Rett før helgen fattet Høyres sentralstyre (som tilsvarer andre partiers landsstyre) vedtak i spørsmålet om eventuell innføring av datalagringsdirektivet.

Saken har da vært på høring i partiorganisasjonen med et overveldende standpunkt om å si nei til direktivet. Det ender likevel med at Høyre-ledelsen nok en gang kupper muligheten til å gjøre hva de vil i saken.

Vedtaket Høyres sentralstyre fattet fredag lyder:

1. Sentralstyret tar oppsummeringen av partihøring 3/2010 til orientering.

2. Høringen bekrefter at Høyre er klar motstander av datalagringsdirektivet slik Regjeringens høringsutkast er utformet.

3. Høyre ber Regjeringen, parallelt med arbeidet med saken om implementering av datalagringsdirektivet, utrede en nasjonal lovgivning som ivaretar politiets behov for tilgang til trafikkdata innenfor rammene av et sterkt personvern.

4. Høyre ber Regjeringen også gi klare svar og utredninger på konsekvensene av at EØS-avtalens vedlegg om telekommunikasjon eventuelt suspenderes fra EØS-avtalen.

5. Sentralstyret viser til Høyres Landsmøtevedtak med krav om betydelig styrking av personvernet dersom datalagringsdirektivet implementeres. Høyre vil arbeide videre med dette.

På sedvanlig vis presterer Høyre i ett og samme vedtak at de er mot direktivet, men at de like fullt skal gå i dialog med regjeringen om for forberede implementering av en mulig forbedret versjon av drektivet. Arbeiderpartiet kan dermed fortsatt øyne et håp om å få innført direktivet med Høyres støtte.

Dette er ikke annet enn feigt og skuffende av Høyre. At vedtaket var enstemmig, tilsier at Høyre har et alvorlig problem i forhold til å lytte til sin egen partiorganisasjon. Hadde jeg vært Høyre-medlem ville jeg vært eitrande forbannet på DLD-motstandernde i sentralstyret som ikke gorde jobben sin, men som fortsatt ga Erna og resten av partiledelsen alle fullmakter til å jobbe frem en eller annen form for implementering av DLD.

Høyre burde selvsagt benyttet muligheten å holde personvernfanen høyt, sagt klart og tydelig nei til DLD, og sikret et klart flertall mot direktivet i Stortinget. Da hadde Arbeiderpartiet blitt stående mutters alene og isolert i sin støtte til det groveste anslaget mot personvernet i Norge i moderne tid.

En fortsatt dialog med AP om en akseptabel implementering av direktivet er kort sat helt meningsløst. Denne saken fortjener et klart standpunkt. You can't be half pregnant...

Teppefall for statsråder

Det har vakt betydelig oppsikt at fremstående regjeringsmedlemmer uten å blunke har mottatt dyre gaver. Gaver som ble gitt under ulike oppdrag for regjeringen, har etter hvert havnet i statsrådenes private eie.

Regelverket som norske politikere har vedtatt for norske statsansatte er krystallklart. De skal ikke motta gaver. Og må de gjøre det av høflighetsgrunner, må gaven overlates til arbeidsgiver. Men for seg selv har politikerne ordnet spesialregler.

På tross av dette lurer jeg på om statsrådene har vært både døv og blind når de uten skrupler har motatt kostbare gaver som har blitt værende i privat eie.

Årsaken er ganske enkelt at dette er en problemstilling som ble ryddet opp i på kommunalt nivå for flere tiår siden. I dag tror jeg med hånden på hjertet at du ikke vil finne en lokalpolitiker som ville vært bekvem med å ta imot private gaver til verdier for titusener fra en aktør man jevnlig har politiske relasjoner med.

Tidligere samferdselsminister Liv Signe Navarsete mottok imidlertid et armbånd fra Kjell Inge Røkke med en verdi på 26.500 kroner i forbindelse med at statsråden døpte fergen MS Bergensfjord for det tidligere Røkke-selskapet Aker Yards.

Selv om gavene er beskattet før de er tatt inn i privat eie, er dette alvorlig. For å forebygge enhver tvil om hvorvidt statsråders tjenestelige handlinger blir påvirket av gavene, bør de uten å blunke takke nei til dem - eller i hvertfall overlate dem til departementene.

Jeg er derfor svært overrasket over den elendige dømmekraften statsrådene må ha vist i disse tilfellene. Omtrent like overrasket som jeg er over at Jonas Gahr Støre innreder sitt hjem med persiske tepper...

Kraftfondshøringen

Kontrollkomiteen i Trondheim avholdt mandag denne uken åpen høring om kraftfondssaken.

I et innlegg i Adressa i dag hevder en anonym leserbrevforfatter at hele høringen var ”eit påfunn frå opposisjonen for å prøve å skaffe seg politisk mynt”.

Dette er en grov nedvurdering av kommunens kontrollfunksjon.

Hele kraftfondssaken er nemlig et resultat av at kommunens egne kontrollfunksjoner fungerer. Det var kontrollkomiteens eget initiativ om revisjon av økonomiforvaltningen som avdekket svikten som kan resultere i tap på flere hundre millioner.

Jeg mener at åpenhet og meroffentlighet i en kommune er av det gode. I perioden hvor FrP har hatt lederen i kontrollkomiteen, har det blitt gjennomført en bevist politikk for større åpenhet. Høringen om kraftfondssaken var den første i sitt slag, og i denne perioden er kontrollkomiteens møter blitt åpnet – i motsetning til tidligere hvor disse automatisk har vært lukket.

Denne formen for åpenhet og mulighet til å gi informasjon til offentligheten om de indre forhold i en kommune, er etter min mening både viktig og riktig.

Det kan godt være at innleggsforfatteren fra sitt politiske ståsted misliker at opposisjonen gjør noe bra og får resultater for sitt arbeid. Imidlertid vil jeg hevde at saken om kraftfondet viser at åpenhet, styring og kontroll er nødvendig i Trondheim så vel som andre kommuner.

Og en korreksjon helt til slutt – FrP har aldri ønsket å plassere kraftmilliardene i fond. Vi har derimot ønsket å bruke pengene til å redusere kommunens økende gjeld. Fondsforvaltning og økonomisk spekulasjon er slett ikke en kommunal oppgave.

De siste ukers avsløringer viser at vi har hatt rett!

Rødgrønn sykehjemsskandale

Endelig har media begynt å rette et kritisk fokus på hvordan Trondheim kommune forvalter sitt sykehjem i Spania. Ikke en eneste bruker på et sykehjem som koster kommunen millionbeløp hver måned. Svaret fra Arbeiderpartiet er at dette slett ikke er deres ansvar, men derimot de borgerlige partiene som i 2002 vedtok prosjektet. Hvor feig er det mulig å bli?

Det er en påfallende ansvarsfraskrivelse når Arbeiderpartiet forsøker å legge skylden på andre for at sykehjemmet Vistamar i Spania er blitt en gedigen skandale. Heldigvis er deres rødgrønne samarbeidspartnere i Senterpartiet ærlige nok til å innrømme at situasjonen med et tomt sykehjem i Spania ene og alene skyldes manglende rødgrønn prioritering.

Sannheten er nemlig at noe av det første de rødgrønne partiene gjorde, var å kutte bevilgningene til sykehjemsdrift i Spania. Mens det opprinnelig har vært ment å drive 24 plasser, halverte de rødgrønne bevilgningen for få år siden slik at det bare skulle drives 12 plasser. Som eneste parti har FrP fremmet forslag om å øke dette tilbake til utgangspunktet i etterkant.

I tillegg har det heller ikke vært spesielt ønskelig hos de rødgrønne at dette tilbudet skulle markedsføres skikkelig. Når et flertall i en undersøkelse svarer at de kunne tenke seg sykehjemsopphold i Spania, skjønner alle at det er gjort en slett jobb når sykehjemmet nå står tomt uten en eneste pasient.

I andre kommuner er trivselsreiser og sykehjemsopphold i sydligere strøk blitt en investering i bedre helse og sparte offentlige kroner. Både Bærum og Stavanger har fylt opp sine sykehjem med storfornøyde eldre som gjør at kommunene attpåtil sparer penger. I mørkerøde Trondheim er dette selvsagt blitt en kostbar skandale.

De fleste trønderske kommunene har dundrende suksess med å tilby trivselsreiser til Spania for sine innbyggere. Rødgrønne ordførere i hele landsdelen har gjort det til sin merkesak å anbefale kommunens trivselsreiser til varmere klima. Trondheim står selvsagt på utsiden med rødgrønne politikere som ikke en gang vil tenke tanken på å involvere private turoperatører i kommunens helsetilbud.

Sykehjemsskandalen er bare nok et eksempel på at ting ikke er som de skal være i styringen av Trondheim kommune. Når man må gå til det skritt å skylde på andre for egne feil, tyder det som oftest på en dårlig sak. Sykehjemsskandalen er utvilsomt en dårlig sak for de rødgrønne.