Vårt eget climategate?

Det vakte naturlig nok stor oppmerksomhet da det for kort tid siden ble kjent at departementet hadde forsøkt å påvirke konklusjonene i en SINTEF-rapport som sykefravær.

Da rapporten ble levert, fikk forskeren en fire sider lang rettelse fra Arbeidsdepartementet hvor konklusjonene var endret.

I dag fremkommer det at olje- og energidepartementet skal ha fjernet uønskede konklusjoner fra et forskningsarbeid i regi av Vestlandsforskning for å granske effektene av utbygging av vindkraft i Norge.

Stikk i strid med norsk energipolitikk konkluderte forskerne med at totalforbruket av kraft ville øke med utstrakt vindkraftutbygging. Det betyr kort sagt at vindkraft ikke ville erstatte forurensende kraft, men komme i tillegg.

Men det ville ikke Olje- og energidepartementet (OED), som satt i en referansegruppe til forskningsarbeidet, høre noe om. Departementet krevde at både problematiseringen og forskernes svar ble utelatt fra forskningsrapporten.

Disse åpenlyse forsøkene fra departementshold på å påvirke forskningsresultater er dermed vårt eget lille climategate, betegnelsen som ble gitt da offentliggjøring av dokumenter og e-postkomminkasjon avslørte en utstrakt juks med forskningsresultater for å få det til å passe med ønskede konklusjoner i klimaforskningen.

Dessverre er disse forsøkene på politisk påvirkning av forksningsoppdrag trolig bare toppen av et isfjell også i Norge.

Årsaken er utvilsomt betydningen av å ha forskningsresultater på sin side i kampen om opinionen og samfunnets penger. Ikke rent lite skattekroner har blitt brukt til å berede grunnen for den gjeldende klimasatsingen. En satsing med opphav i en politisk korrekt presentert versjon om hva som er eneste farbare vei i klimapolitikken.

Når slike vedtatte sannheter blir utfordret av uavhengig forskning, vil dette utvilsomt ha potensiale til å utfordre den etablerte makten.

Avsløringene som nå er kommet for dagen, bør i stedet ha sprengkraft til å utfordre den sittende regjeringen. De aktuelle fagstatsrådene bør nå ut i offentligheten å svare for disse forsøkene på manipulasjon. Politisk påvirkning av forskningsresultater skal ikke tolereres!

Skjenkestopp på vent

Regjeringen varslet denne uken at de dropper den varslede innstrammingen av skjenketidsbestemmelsene inntil videre. Det betyr at det inntil videre ikke blir noe av en statlig fastsatt skjenkestopp klokken to.

Den offisielle forklaringer er at regjeringen vil vite mer om effekten av et slikt tiltak før det tas en beslutning, og at de derfor avventer mer forskning fra SIRUS.

Den reelle forklaringen er nok vel så mye at regjeringspartiene ikke ønsker støy i kommune etter kommune rundt et slikt statlig direktiv like før lokalvalget neste høst. I tillegg har NHO og andre næringslivsaktører slipet knivene, og lovet regjeringen kamp om de går til det skritt å tvangsinnføre en statlig oppnevnt skjenketid som kommunene vær så gaod har å følge opp.

Jeg håper en slik selvpålagt tenkepause kan får regjeringspartiene bort fra den fastlåste holdningen om at enhver utfordring i alkoholpolitikken skal løses med nye innstramminger. For svaret på helgefylla og gatevolden er ikke automatisk tidligere skjenkestopp.

Konklusjonene spriker i alle retninger hva gjelder erfaringer fra kommuner som det siste året har strammet inn skjenketidene. Det er derfor ikke mulig å gi et entydig svar på at dette faktisk gir mindre vold i gatene. Jeg har imidlertid mine tvil.

For det første er det slik at bare ti prosent av det totale alkoholkonsumet skjer i restaurantnæringen og på skjenkestedene. Dette viser at fokus på alkoholdens negative skadevirkninger, ikke utelukkende bør dreie seg om strengere regimer for restaurantnæringen.

For det andre tror jeg at mer synlig politi, flere kontroller, strengere krav til ordensvakter og ansvar i og utenfor eget utested vil være tiltak som gir en mer direkte effekt på det som faktisk er utfordringen.

For å oppnå dette trenger man blant annet at bransjen selv tar slike forhold på alvor. Jeg tror ikke at de stadig skiftende rammebetingelsene for en av landets største næringer bidrar til dette. For å få nødvendig selvjustis i restaurantbransjen, må de innse at deres løsninger og innsats blir verdsatt og brukt uten å bli møtt med stadige trusler om dårligere rammebetingelser.

For et bortfall av den siste timen med skjenking kan ha dramatiske konsekvenser for mange aktører i bransjen. Det er den utsatte timen fra klokken to til tre som har desidert størst omsetning. Hvis denne timen forsvinner, vil også marginene for mange utesteder til å prioritere og betale ekstra vakthold, opplæring og internkontroll falle bort. det kan igjen gi negativ effekt på næringens egen evne til å løse ordensproblemet.

Regjeringen bør derfor bruke sin selvpålagte tenkepause til å løfte blikket fra forslaget om å stramme inn skjenketidene med en time. Gå i stedet sammen med aktørene i bransjen om å få på plass tiltak som er målrettet uten at det går på bekostning av bransjen selv og hver enkelt av oss sin frihet til å ta ansvar for eget liv.

Rødgrønt oppbrudd

Adresseavisen bringer i dag nyheten som har slått ned som en bombe i det politiske miljøet i Trondheim de siste dagene. Den profilerte og anerkjente SV-politikeren Hilde Opoku melder seg nå ut av partiet, og etterlater klare oppfatninger om sitt gamle parti og hvor de har trådt feil.

Opoku mener at partiet ikke lenger har de løsningene som skal til i et komplisert samfunn. Hun hevder at partiet har stagnert politisk, og sier blant annet:

"Skal vi løse dagens mangfoldige utfordringer innenfor de store omsorgsoppgavene vi står overfor, må vi ta i bruk frivillige og private løsninger i tillegg til de kommunale. Ellers klarer vi ikke å nå mangfoldet".

Dette er et viktig og riktig signal fra Opoku. Det står imidlertid i grell kontrast til den politiske linjen hennes rødgrønne kumpaner har ført de siste årene. Ikke noe politisk prinsipp har vært holdt så høyt i det rødgrønne Trondheim som å avvise private bidrag i omsorgen.

Like hard kritikk retter hun mot SVs manglende engasjement for barn med særskilte utfordringer. I avisa i dag hevder hun å ha blitt møtt med mistillit og pålagt munnkurv når hun som leder av oppvekstkomiteen har forsøkt å løfte disse sakene internt.

Dette blir jeg slett ikke overrasket over. Jeg har lenge latt meg forundre av at SV uten å blunke har gitt støtte til dramatiske kutt i tilbudet til barn med funksjonsnedsettelser. Saker jeg ville trodd rykket i ryggmargen til enhver SV'er, har passert i de rødgrønne budsjettvedtakene uten så mye som en kritisk kommentar.

Resultatet av dette er at Trondheim nå har pådratt seg negativ nasjonal interesse. Det stilles nå spørsmål fra brukerorganisasjonene om kommunen er på rett side av loven, når bo- og dagtilbud raderes bort i den hensikt å spare mest mulig gjennom kollektive løsninger som går på valgfriheten og individfokuset løs.

Det er dermed lett å kjenne seg igjen i Opokus avskjedshilsen til SV:

"Når partiet er mer opptatt av rådmannens ve og vel enn oppvekstvilkårene for barn med særlige utfordringer, kan jeg ikke stå for det og tok til sist avgjørelsen om å melde meg ut av SV"

Det er derfor kloke og viktige ord Opoku etterlater til sitt gamle parti når hun nå melder seg ut av SV. Jeg vil imidlertid ønske Opoku lykke til i sitt videre politiske arbeid i Miljøpartiet de Grønne. Det gjenstår å se om den politiske linjen er annerledes på den kanten.

Gi soldatveteranene heder!

I formannskapet i morgen skal det behandles et privat forslag fra undertegnede om å gjennomføre kommunale markeringer for å hedre trondhjemmere som har tjenestegjort i utenlandsoperasjoner.

Dette har nylig vært gjennomført i Stavanger med stor suksess og anerkjennelse.

Men i motsetning til Stavanger, har FrP overraskende møtt motstand når vi har tatt til orde for å gjennomføre en tilsvarende ordning i Trondheim.

I sin innstilling til formannskapet anbefaler nemlig rådmannen kommunen ikke gjennomfører en slik markering. Begrunnelsen er mildt sagt spesiell. For i konklusjonen skriver rådmannen følgende:

Ikke alle i Kongeriket Norge ser positivt på norske styrkers deltakelse i konflikter på fremmed jord. Norges militære engasjement i utlandet er omstridt. Mange vil derfor finne det naturlig at det er staten ved forsvaret som fortar hedersbevisninger for tjenestegjørende personell.

Disse formuleringene har naturlig nok vakt sterke reaksjoner - ikke minst blant tidligere soldater som har tjenestegjort i utlandet.

Etter min mening er dette slett ingen begrunnelse for å la være å gjennomføre en kommunal hedersmarkering av trondhjemmere som har deltatt i utenlandsoperasjoner - tvert i mot. Ved å gjøre som Stavanger og gjennomføre kommunale hedersmarkeringer, kan vi bidra til å bryte ned det som måtte være av mistro og fordommer mot norske hedersmenn og -kvinner som gjør tjeneste i utlandet.

I dette spørsmålet bør vi ganske enkelt skjelne til USA. Også der er det politiske diskusjoner og uenighet rundt landets militære engasjement i utlandet. Men når landets gutter og jenter kommer hjem fra tjeneste, blir de mottatt som helter og opplever en unison støtte fra nærmiljøet og samfunnet rundt dem.

Hvert år tjenestegjør flere hundre soldater for Norge rundt i hele verden og er med på å hjelpe utallige antall mennesker til et bedre liv. Norske soldater i utlandet setter sitt eget liv på spill for å sikre fred, frihet og demokrati. Verdier vi tar som en selvfølge i vår del av verden.

I følge Rådmannens saksfremlegg er det ca 2600 Trondhjemmere som har vært i utenlandstjeneste de siste 50-60 årene. Dermed er Trondheim sterkt overrepresentert. Av ca 11000 norske utenlandssoldater etter 1978 kommer ca 1750 fra Trondheim. Hver sjette soldat er dermed fra Trondheim hvis disse tallene er korrekte.

Dette innebærer selvsagt noen praktiske utfordringer rundt en mottakelse som skal gi veteranene kommunal heder. Men dette er utfordringer som kan løses. Trondheim kommune bør verdsette den innsatsen våre styrker gjør og gi dem en verdig markering av deres innsats for Norge.

Som kommune kan vi på denne måten entydig vise at vi er stolte av alle våre bysbarn som har satt sitt liv på spill i utlandet for å sikre grunnleggende frihetsverdier vi her i landet tar som en selvfølge!

SVs fattigdomsfallitt

SV velger nå å avblåse målsettingen om å fjerne fattigdommen i Norge. Partitoppene medgir nå at de ikke klarer å løfte alle fra fattigdom i verdens rikeste land.

Det Kristin Halvorsen mente kunne vært avviklet med et pennestrøk i valgkampen 2005, er etter fem år i regjering blitt en uoverkommelig oppgave oppgave for SV.

Ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB) har tvert imot fattigdommen blant barn økt fra 3 prosent i treårsperioden 1999-2001 til 8 prosent i 2006-2008. Ifølge SSB er 70.000 barn fattige i Norge.

Og viktigst av alt - denne utviklingen kommer ikke på tross av regjeringen og deres fattigdomsinnsats.

Om SV og regjeringen hadde hatt et ektefølt engasjement om å fjerne fattigdom, hadde de selvsagt iverksatt tiltak som faktisk kunne hatt betydning for de mange som faller inn under fattigdomsdefinisjonen.

Ikke minst ville de i mye større grad stimulert til sysselsetting og rekruttering i det private næringslivet. Nøkkelen for en vei ut av fattigdom er å kunne delta i arbeidslivet. Når staten skrur avgiftsskruen til for bedrifter som ansetter og rekrutterer nye folk, er dette slett ikke et tiltak som motvirker fattigdom.

Når avgifter og egenandeler for grunnleggende samfunnstjenester øker, er det størst belastning for de som har minst. SV har ikke løftet en finger for å snu denne utviklingen. Tvert imot har SVs rop om høyere skatt i praksis rammet dem som har minst.

Det er derfor ikke mindre enn en skammelig fallitterklæring når SV nå erklærer at de gir opp kampen for å fjerne fattigdommen. Kristins Halvorsen manglende pennestrøk blir stående som et av de groveste politiske løftebruddene på lang tid.

FrP er klare til å styre Trondheim!

Trondheim FrP avholdt i helga sitt nominasjons- og årsmøte. Et samlet og optimistisk parti vedtok enstemmig følgende resolusjon som slår fast at partiet nå søker makt i Trondheimspolitikken:

Etter syv år med rød-grønt flertallsstyre i Trondheim er det et stort behov for en ny politisk kurs. En slik nødvendig forandring kan kun bli realisert om FrP får direkte innflytelse på den politikken som føres i Trondheim.

Fremskrittspartiet vil sikre en sunn økonomisk styring og knallhardt budsjettprioritering, og satsing på kommunens kjerneoppgaver som helse, eldre og skole. I tillegg vil partiet åpne for bruk av konkurransestimulering og tilrettelegging for bruk av frivilligheten.
Det går et klart skille mellom de rød-grønne og de ikke-sosialistiske partiene i Trondheim i synet på disse spørsmålene.

Fremskrittspartiet vil frem mot valget jobbe for at det etableres et klart ikke-sosialistisk alternativ til de rød-grønne partiene i Trondheim.

Velgerne i Trondheim fortjener en ny politikk og et nytt politisk flertall. Fremskrittspartiet vil bidra aktivt og konstruktivt for at dette skal bli en realitet.

Årsmøtet i Trondheim FrP slår derfor fast at FrP er klar til å inngå i et gjensidig forpliktende flertallssamarbeid med andre ikke-sosialistiske partier etter valget 2011, slik at det sikres en ny og bedre politikk for innbyggerne i Trondheim.

Dette er et tydelig og viktig signal til velgerne i byen. FrP sier med dette klart i fra at man vil søke innflytelse på den daglige politikken i et gjensidig forpliktende samarbeid med de øvrige ikke-sosialistiske partier.

Det slås også fast at det før valget bør fremstå et klart ikke-sosialistisk alternativ som kan utfordre de rødgrønne partiene som for lengst har fått sitt utstillingsvindu knust. Velgerne fortjener avklaringer før valget, og FrP utfordrer med dette de andre ikke-sosialistiske partiene til å avklare sitt ståsted i god tid før valget.

Etter åtte rødgrønne år har Trondheim nå et skrikende behov for forandring og ny kurs. En slik nødvendig kursendring kan kun sikres med et sterkt FrP med reell innflytelse på politikken som føres. Fremskrittspartiet er nå klare for kamp!

Heller i kø enn på privatdrevet sykehjem?

Arbeiderpartiets kommunalråd Geir Waage, skriver i sin blogg at FrPs forslag om å åpne for konkurransestimulering innenfor eldreomsorgen vil være "en uakseptabel for for rulett med tryggheten til de eldre".

Han hevder altså at tryggheten til eldre er avhengig av at sykehjemmet er i offentlig eie.

Med all respekt - et mer snevert syn på verdighet og trygghet i eldreomsorgen skal man lete lenge etter.

På oppdrag fra Trondheim FrP har NHO Service utarbeidet beregninger som viser hva Trondheim kommune kan spare ved å åpne dele av omsorgssektoren for konkurransestimulering.

Disse beregningene viser at Trondheim kommune vil kunne etablere 40 nye sykehjemsplasser uten å bruke ene eneste krone ekstra, dersom en femtedel av sykehjemsplassene konkurranseeksponeres.

Om man åpner for tilsvarende andel konkurranseeksponering innenfor renholds- og forvaltning, drift og vedlikeholdstjenester i omsorgssektoren, vil det kunne etableres 42 nye sykehjemsplasser for summen man sparer.

Det er altså entydig dokumentert at man kan få betydelig mer velferd uten ekstra penger bare ved å åpne for konkurranse. I Trondheim står nå 32 personer i kø med reellt behov for sykehjemsplass. Hadde man konkurranseeksponert en begrenset andel av omsorgstjenestene, ville det altså medført at alle disse ville fått den plassen de har krav på.

Er det dette Geir Waage mener er å spille rullett med eldres trygghet - å sikre sykehjemsplass til eldre som i dag står i kø?

Så er det heller ikke slik at Trondheim kommune er helt ukjent med konkurranseeksponering og privat drift av sykehjem. Fra 1999 til 2004 var Ranheim og Moholt sykehjem drevet av Norlandia omsorg med eksepsjonelt gode resultater.

Da kontraktsperioden utløp og sykehjemmene ble rekommunalisert, ble det gjennomført en ekstern evaluering av hvordan konkurranseutsettingen hadde fungert med tanke på brukere, pårørende og ansatte. Rådmannen oppsummerte undersøkelsen slik i sitt saksfremlegg til formannskapet:

”På bakgrunn av funnene i evalueringsrapporten og rådmannens erfaringer med privat kommersiell drift av sykehjemmene Moholt og Ranheim, mener rådmannen at konkurranseutsettingen av de nevnte sykehjemmene har bidratt til å heve kvaliteten på tilbudet ved alle sykehjemmene i Trondheim. (…)”

”Gjennom konkurranseutsetting har kommunen bl.a. makredstestet den kommunale kostnaden ved sykehjemsdrift. Erfaringene viser at Trondheim kommune er konkurransedyktig på pris”

”Både brukere og pårørende har gitt svært god tilbakemelding på opplevd tjenestekvalitet ved de privatdrevne sykehjemmene Moholt og Ranheim”.

"Rapporten viser også at sykefraværet er betydelig høyere i kommunal virksomhet enn hos private utøvere. (…). I intervjuer med de ansatte er det et gjennomgående trekk at de ansatte oppgir at de må samarbeide mer, at de må ta mer hensyn til hverandre, og at de er mer sammensveiset. Samtidig har de ansatte fått flere og mer varierte oppgaver. På spørsmål om de ønsker seg tilbake til kommunal virksomhet er det få som svarer ja. Flere uttrykker at kommunal virksomhet ser på de ansatte som en kostnad, mens privat virksomhet ser på dem som en ressurs. Et annet positivt trekk som de ansatte i konkurranseutsatte sykehjem nevner, er at ledelsen både er mer tilgjengelig og mer tydelig”.

”Rådmannen mener at konkurranseutsettingen av de nevnte sykehjemmene har vært vellykket fordi den har bidratt til å heve kvaliteten på tilbudet ved alle sykehjemmene i Trondheim”.

En mer åpenbar beskrivelse av en vellykket sykehjemsdrift skal man antakelig lete lenge etter. Bruk av konkurranse gjorde altså kommunens egne enheter til bedre sykehjem med høyere kvalitet, fordi man lot private slippe til ved to av sykehjemmene.

Er det kanskje dette Waage mener er å spille rulett med eldres trygghet - å sikre bedre kvalitet for alle sykehjemsbeboere i byen?

Jeg klarer altså ikke med min beste vilje å forstå hvordan Waage og andre rødgrønne politikere tenker i dette spørsmålet. De sier altså nei til å benytte et virkemiddel som ville gitt mer og bedre velferd. Et virkemiddel som man gladelig har benyttet for å oppnå målet om full barnehagedekning, men som av en eller annen grunn er tabu når det gjelder full sykehjemsdekning.

Mener Waage og rødgrønne politikere virkelig at det er større verdighet og trygghet for eldre å stå i sykehjemskø enn å bo på et privatdrevet sykehjem?

Trondheim trenger flere idrettshaller!

Mitt innlegg i Adresseavisen om at det framlagte idrettsbudsjettet fra rådmannen ikke var mindre enn skammelig, påkalte overraskende en reaksjon fra representanter fra det politiske flertallet.

Et medlem i Miljøpartiet De Grønne skriver i et svarinnlegg til meg 3. november at Trondheim har mer enn nok av idrettshaller, og slett ikke trenger å bruke mer penger på utbygging av idrettsanlegg. Dette er jeg selvsagt rykende uenig i. Trondheim trenger så definitivt flere idrettshaller.

Jeg setter imidlertid pris på at representanter fra det politiske flertallet i Trondheim på denne måten slipper ”katta ut av sekken” og gir en god indikasjon på hvorfor idretten er blitt en taper i de rødgrønne budsjettvedtakene år etter år.

Jeg tror de færreste som er engasjert i breddeidretten i byen vil si seg enig med det rødgrønne flertallets budskap om at Trondheim har mer enn nok hallkapasitet. I en rekke bydeler i byen står prosjektene klare til å bli realisert. Det eneste de trenger er kommunal delfinansiering. Da er det et alvorlig problem at kommunens budsjett ikke legger opp til å bruke en krone på utbygging idrettsanlegg de neste fire årene.

Å bygge ut nye idrettsanlegg i aktuelle bydeler i Trondheim bør etter min mening være topp prioritet de neste årene. Dette er både nærmiljøsatsing, forebyggende ungdomsarbeid og folkehelse på en og samme gang. Nettopp derfor ivrer FrP så sterkt for å løfte idrettens posisjon i Trondheim gjennom en kraftig satsing på nye anlegg.

Det er skuffende at de rødgrønne ikke deler en slik målsetting, men åpenbart går rundt og mener at Trondheim har mer enn nok idrettsanlegg. Det er rett og slett ikke riktig!