Kommunisme på norsk

Igjen er det tid for de årlige landbruksforhandlingene. Staten skal da sette seg til forhandlingsbordet med Norsk Bondelag for å oppnå enighet om hva som skal produseres til hvilken mengde og pris.

Denne måten å fastsette inntektene for norske bønder har vært mer eller mindre uforandret de siste seksti årene.

En tenkt parallell ville vært om norske møbelprodusenter satte seg ned med staten en gang i året for å inngå avtale om hvor mye av de ulike møbeltyper som skulle tilbys norske forbukere, hvilken pris disse skal ha og hvor mye fabrikkene skal tjene på de ulike møbeltypene. For dette skal de få årlige tilskudd fra staten til ulike deler av produksjonen.

De aller fleste ville vridd seg over et slikt system og ment at dette var noe som ikke ville tjent verken møbelprodusentene, staten eller eller forbrukerne. Hvorfor godtar man da et offentlig gjennomregulert system innenfor landbruket som ikke kan karakteriseres som noe annet enn gammeldags kommunisme?

Antallet norske gårdsbruk er imidlertid i konstant reduksjon. Bare i løpet av årene med landbruksminister fra Senterpartiet er nesten ett av ti gårdsbruk borte. 4419 gårdsbruk er blitt borte fra kartet i løpet av de fire årene Senterpartiet har sittet med kontrollen over Landbruksdepartementet. Antallet bruk er gått ned fra 50.932 i 2005, til 46.513 i 2009.

Mange tror at dette skjer på tross av våre kommunistiske landbrukssystem. Jeg tror imidlertid at det skjer nettopp på grunn av disse ordningene og dette systemet.

Bønder er kort sagt selvstendig næringsdrivende innenfor matvareproduksjon. De har fått tredd nedover ørene et system som sier at de en gang i året skal overlate hele sin næringsproduksjon og fremtidig inntekt til å være prisgitt staten og de betingelsene staten setter. Ingen andre næringsdrivende ville akseptert dette.

Det er derfor på tide å slippe bøndene fri. Gi dem eiendomsretten tilbake og gi dem muligheten til å tjene penger på andre måter enn at inntektene skal serveres som årlige poster på statsbudsjettet.

Kommunismen falt for for to tiår siden. Det er ingen grunn til at den skal leve videre i norsk landbrukspolitikk.