Mitt utspill om at det er mobberne og ikke mobbeofrene som skal bytte skole, har heldigvis vakt betydelig debatt. Jeg vil imidlertid understreke at når det kommer så langt at man går til det skritt å måtte tvangslytte elever grunnet mobbing, så skal alt annet være prøvd. Når man kommer så langt at dette er siste utvei, er det imidlertid mange som har sviktet og forsømt sitt ansvar. Det gjelder både lærere, rektorer og lokalpolitikere.
Skolehverdagen er ment å skulle være meningsfull for alle barn. Alle er enige om at det er viktig at elevene får individuelt tilpasset læring og utfordringer den enkelte takler og mestrer.
Det har de siste årene vært store ord om nødvendigheten av reformer i skolen. Dessverre ser dette ut til kun å gjelde den delen av skolehverdagen som er innenfor klasserommet. Stadig flere barn opplever mobbing som gjør at de føler at de ikke orker skolehverdagen – mange våger å si fra, men så ytterst lite blir gjort.
Jeg synes nå det er nødvendig å rette fokus mot den grove trakasseringen som foregår av enkelte barn i skolen. Foreldre og elever har fortalt om tilfeller der ungene både fysisk og psykisk har blitt syke av å gå på skolen, der barn gråter når de våkner om morgenen fordi de ikke orker å stå opp til en ny skoledag og om tilfeller der foreldre føler at de stanger hodet mot veggen fordi skolene overhodet ikke klarer å gripe fatt i problemene. Dette må nå få en slutt.
Jeg tror det er nødvendig med nye virkemidler. Jeg tror at det som karakteriseres som mobbing i dag, for få år siden ville blitt beskrevet som ren trakassering og vold. Dette gjør det nødvendig med nye – og tøffe – virkemidler.
Dette er bakgrunnen for at FrP gjentatte ganger har bedt om at det utarbeides retningslinjer for håndhevelse av nulltoleranse mot mobbing i Trondheimsskolen. I tillegg ønsker vi at det utarbeides forslag til et overordnet ordensreglement som gir skoleledere og lærere redskap til å håndheve en slik nulltoleanse.
Når foreldre kan fortelle om barn som rett og slett bryter sammen som følge av langvarig mobbing er vi nødt til å reagere. Svært ofte gjelder dette barn som må tåle andre belastninger i tillegg, som igjen kan gi mer mobbing. Dette stiller også store krav til lærere og rektorer om å våge å gripe inn. Her ligger en utfordring. Lærere som oppdager eller får melding om mobbing er nødt til å aksjonere straks. Jeg tror dessverre at alt for mye grov mobbing får skje med læreres unnfallenhet som bakteppe.
Mitt ønske er at det nå blir tatt et tak i Trondheimsskolen der skoler, elever, foreldre, lærere og politikere sammen kan bidra til ideer som kan stoppe den grove mobbingen som beviselig finnes i Trondheim. Da må vi kunne enes om at mobbing fortsatt dessverre er et problem, og at det er mobbeofrene som skal stå i fokus.
3 kommentarer:
jeg er enig i at mobbing er et overgrep. Men jeg har også litt erfaring i hvordan den virker. hvis du flytter mobberen(noe som faktisk skjer av enkelte årsaker) vil han eller hun opprette et nytt nett verk og finne et nytt offer. Du kan selvfølgelig kvele mobbingen ved foreldrene hvis de trur at mobberen er deres lille engel, eller ikke vet det men noen foreldre er slik i tankegangen at de vil ha mobbing.
Du vil flytte mobberne, men er det noe særlig bedre?
Jeg har selv blitt mobbet og ville heller se meg selv flyttet til en skole med bedre miljø og ingen som kjente kallenavn eller hviste hva som såret meg, for hvis du vil fjerne mobberen må du fjerne hele skolen, for eksempel de som står rundt eller de som baksnakker deg eller de som er med.
Å ha barneværnet inne altså at de flytter og art foreldrene mister retten vil heller ikke hjelpe for de har ikke noe kompetanse i mange tilfeller jeg har møtt mange som heller rømmer fra dem. Mange mobbere føler usikerhet for seg selv som det sies og da er jo barneværnet noe sim bare vil styrke det, med stadig flytting til nye vrætsfamilier også vidre.
Så tilbake til ide brettet. (det er min mening)
Jeg synes du har gode argumenter for ditt syn.
Jeg vil understreke at forslaget om tvangsflytting kun skal gjelde når alt annet er forsøkt uten ønsket resultat.
I dag opplever jeg at det alt for ofte er slik at vedvarende mobbing og manglende inngripen fra voksenpersoner, gjør at mange mobbeofre går til det skritt å bryte opp og bytte skole.
For mange vil dette kunne gi resulatet at man får en ny start uten mobbing, mens det for andre oppleves som en ekstra bør og belastning.
Jeg tror i likhet med deg at barnevernet ikke bør ha en selvsagt rolle i slike saker. Dessverre tror jeg henvisning til barnevernet ofte kun bidrar til ansvarspulverisering ved den aktuelle skole. Dette er også bakgrunnen for at jeg ettertrykkelig ønsker å slå fast skoleledernes (rektorenes) absolutte ansvar for å følge opp varsler om mobbing.
Men jeg skal være den første til å medgi at dette er komplisert. Ikke desto mindre er det derfor viktig at lokalpolitikere med ansvar og eierskap for skolen faktisk tar debatten.
Kjempebra innlegg! Jeg er en av dem som er blitt langvarig psykisk syk av mobbing. Jeg har nå bestemt meg for at når jeg blir frisk, så skal jeg jobbe med dette. Jeg drømmer om å jobbe i - eller starte en organisasjon som skal få bukt med dette problemet.
Startet veien mot målet i går ved å opprette en blogg om mobbing, der alle som vil får dele sine historier om mobbingen, om hvordan de kom seg ut av mobbingen, bilder, tegninger, noveller, og alt mulig som handler om dette temaet. Jeg tror det er viktig å opplyse verden om hvor skadelig dette faktisk er.
Hvis du ønsker å ta en titt, og kanskje bidra med et innlegg, så er adressen mobbeofreneshistorier.wordpress.com
Legg inn en kommentar