Journalistisk venstreparti

Det har lenge vært sagt at norske journalister er en knallhard rød bastion. Nå er det klart at journalister flest er «blodrøde» og synlig plassert på politikken venstre fløy.

Professor Frank Aarebrot og Respons har foretatt et utvalg i sfæren til Mediebedriftenes Landsforening/Norsk Journalistlag, som viser at journalistenes politiske holdninger er noe helt annet enn hva folket de skriver for har.

Aarebrot har laget en ny undersøkelse i forbindelse med Nordiske Mediedager, hvor journalistenes politiske holdninger kommer frem. Dette illustreres gjennom det Aarebrot kaller «Journalistenes storting».

Mens FrP er Norges nest største parti, hadde ikke partiet fått én eneste kandidat på Stortinget dersom journalistene fikk bestemme. Ikke én. Til sammenligning ville det ytterste venstrepartiet, Rødt, fått ni representanter.

Den helrøde dominansen blant journalistene blir enda mer iøynefallende, ved at Ap ville fått 72 representanter på «Journalistenes storting», mens regjeringspartneren SV ville fått 39 representanter. Dersom journalistene fikk bestemme, ville altså Stortinget bestått av nesten tre fjerdedeler fra det rødgrønne-regjeringsalternativet, påplusset de ni representantene fra partiet Rødt.

Jeg er i grunnen ikke veldig overrasket over at disse tallene til stadighet blir bekreftet. Det som derimot forundrer meg, er at mediebedriftene selv synes å trekke på skuldrene over en så åpenbar politisk ubalanse.

Man kan selvsagt hevde at journalister flest er så faglig objektiv, at deres egen politiske overbevisning ikke spiller noen rolle. Slik er det dessverre ikke.

Senest rett før jul viste en undersøkelse fra BI at NrKs valgdekning i forbindelse med Stortingsvalget 2005 var preget av partiskhet til fordel for venstresiden. Forskerne konkluderte med at forskjellsbehandlingen av partiene kan ha vært avgjørende for at de rødgrønne partiene vant et svært spennende og jevnt storingsvalg i 2005. Den samme ubalansen var mulig å lese av norske mediers dekning av det svenske valget i fjor.

Jeg tror ikke nødvendigvis at norske journalister legger sin sjel i å presentere journalistisk arbeid som så til de grader har en politisk slagside. Men det hjertet er fyllt med, renner som kjent munnen over med. Det er et problem for norsk media.

Men hvor er pengene til drift, Jens?

Regjeringen vil ha med flere til å bygge omsorgsboliger og sykehjem, og inviterer nå private aktører inn i varmen. En aldri så liten snuoperasjon fra rødgrønne politiker som nærmest har skydd private aktører som pesten innenfor eldreomsorgen.

Regjeringen foreslår å øke den statlige tilskuddsandelen med i gjennomsnitt 40 prosent slik at tilskuddet til en heldøgns omsorgsbolig øker med fra om lag 440.000 kroner til om lag 670.000 kroner. For en sykehjemsplass øker tilskuddet, ifølge regjeringen, fra i overkant av 660.000 til om lag 890.000 kroner. Samlet betyr dette en økning på rundt 2,5 milliarder kroner fram til 2015.

Regjeringen regner med at disse tiltakene fører til at målsettingen om 12.000 nye heldøgns omsorgsplasser innen 2015 blir nådd.

Jeg tror dessverre at det er her de bommer. For nok en gang er det kun investeringsmidler som drysses ut over norske kommuner - ikke penger til å sørge for den daglige driften. Kort sagt vil investeringstilskuddene kun være aktuell for kommuner med rom til å ta opp mer gjeld og øke driftsrammene.

For en rødgrønn kommune som Trondheim vil dette neppe bidra til å komme i mål med full sykehjemsdekning og styrket hjemmebasert omsorg. Årsaken er at de rødgrønne for lengst har satt kommunen i bunnløs gjeld og kuttet på bemanning og drift. Ikke en eneste krone av regjeringen nye bevilgninger kan bøte på dette.

Tiden vil dermed vise om regjeringens siste utspill nok en gang er et forsøk på symbolpolitikk for å holde ryggen fri i kommunevalgkampen. Plutselig er det landets ordførere og kommunestyrerepresentanter som må ta støyten fra Stoltenberg om de ikke ser seg rom for å utnytte de økte investeringstilskuddene gjennom økte driftsrammer og økt gjeld.

En ting er at Rita Ottervik godsnakker og poserer med Jens Stoltenberg når han presenterer de nye tiltakene som et colombiegg for bedre eldreomsorg i regjeringskvartalet. Noe ganske annet er det nok når hun kommer tilbake på ordførerkontoret og må prioritere ned andre rødgrønne hjertesaker for å kunne benytte seg av Stoltenbergs penger.

Politikkens fargeklatter

Humor, politiske fargeklatter og skarpe replikker er neppe det første man forbinder med debattene i EU-parlamentet.

Nettopp derfor er det helt herlig å se representanter fra det engelske United Kingdom Independence Party (UKIP) utfolde seg med å angripe det etablerte EU fra en kritisk innfallsvinkel.

Representanten Nigel Farage som er leder av UKIP går til frontalangrep på EUs verste sider:



Representanten Godfrey Bloom setter skapet på plass vedrørende global oppvarming:



Dette er gode eksempler på politikkens fargeklatter som det gjerne kan bli flere av - også her i Norge!

Bomringen og velgere

På debattsidene i Adresseavisen i dag hevder en innleggsforfatter ved navn Håkon Reutz at jeg og FrP er i utakt med velgerne når vi står knallhardt på vårt løfte om å si nei til bomringen i Trondheim.

Bakgrunnen finner han i en undersøkelse hvor et knapt flertall har svart positivt på hvorvidt de synes det er greit å benytte innkrevde bompenger til miljøtiltak.

Min innvending har først og fremst vært at denne målingen slett ikke kan tas til inntekt for en unison støtte til bomringen. Hvis spørsmålet hadde vært vinklet motsatt - eksempelvis om hvorvidt man mente det var riktig at over halvparten av de innbetalte bompengene gikk til andre ting enn veibygging - ville da prosentandelen vært den samme?

For ikke å snakke om hvis spørsmålsstillingen hadde vært hvorvidt det var riktig av Rita Ottervik å bryte sitt eget valgløfte om å si nei til bomring?

Denne målingen er nok et bevis på at man kan få det svaret man ønsker seg når man bestiller og betaler for en meningsmåling. Det er i hvert fall ikke mulig å si at byens innbyggere gjennom denne målingen entydig støtter bomringen.

Før valget lovet et stort flertall bestående av FrP, Høyre og AP å si nei til mer bompenger i Trondheim. Når valget var over, snudde både AP og Høyre rundt og ga sin støtte til bomringen. FrP stod da alene igjen som det eneste partiet som fortsatt sa et klart nei til bomring i Trondheim.

Et klarere løftebrudd enn hva ordfører Rita Ottervik begikk i denne saken, er vanskelig å finne. Så er det noen som er i utakt med velgerne, er det antakelig AP og ordføreren som rett og slett ga blaffen i dem.

De aller fleste kan kanskje bære over med stadig nye avgifter. Verre er det å ha bli løyet for av byens fremste politiker. Det bør ikke tilgis ved valget i september!

God tur, mullah!

Mullah Krekar har nå gjennom sin advokat fremsatt et ønske om å returnere til Irak. Bakgrunnen skal i følge VG være et ønske om å stille som politiker i Nord-Irak hvor Krekar kommer fra.

Men den godeste Krekar har selvsagt fremsatt krav for å reise ut - blant annet å bli strøket fra FNs terrorliste.

Dette er noe norske myndigheter ikke rår over men regjeringen har allerede varslet at de gjerne bistår Krekar i å viderebringe ny informasjon til FN med tanke på en endret terrorstatus. Dette bør det være grunn til å stusse over.

Mullah Krekar er gjennom rettslige kjennelser erklært som en fare for rikets sikkerhet. Hvilken status han har på FNs terrorliste forandrer ingenting på dette. Han er derfor overhodet ikke i en forhandlingsposisjon med norske mydigheter.

Han vil heller ikke være noe mindre terrorist om han drar fra Norge - kanskje heller tvert imot. Det er derfor vanskelig å se at det skal være noen grunn til at han skal fjernes fra terrorlisten. Krekar knyttes fortsatt til organisasjonen Ansar al-Islam, som han i sin tid stiftet. Gruppen knyttes til en rekke blodige angrep den siste tiden.

I juni 2010 arrangerte Krekar en pressekonferanse i Oslo, der han hevdet at dersom han skulle bli drept etter en utvisning fra Norge, ville de ansvarlige selv bli drept; for eksempel av Ansar al-Islam, Al-Qaeda eller hans egne barn.

For regjeringen bør det være pinlig at Krekar virker ivrigere på å bli sendt til Irak enn de gjør selv på hans vegne. Å se utenriksminister Støre som en beskyttende omsorgsperson som skal hindre at noe tilstøter Krekar, virker bare underlig så lenge Krekar åpenbart vurderer sikkerhetssituasjonen i Irak annerledes enn regjeringen selv gjør.

Et grunnleggende og etablert demokratisk prinsipp er at man ikke forhandler med terrorister. Det bør også være gjeldende for regjeringen når det gjelder Krekar. De bør imidlertid ønske ham riktig god tur, og klart og tydelig erklære at han ikke er velkommen tilbake.

Pinlig spill om strøm

Gjennom flere uker har TrønderEnergi gjennom media forsøkt å dempe de sterke reaksjonene på at nettleien har økt kraftig i Trondheim etter fusjonen med Trondheim Energi nett. I dag kom nyheten om at nettdirektør Snorre Friden Furberg må forlate selskapet.

Avgangen blir forklart med begrepet "kulturkrasj" og motsetninger mellom de to "gamle" selskapene. Her ligger antakelig hele forklaringen - både på Furbergs avgang og på den høye nettleien som byens innbyggere nå får føle på kroppen.

Snorre Furberg er kjent som en særdeles dyktig leder med et ekstremt fokus på effektivitet. Og det var utsikten til en effektiviseringsgevinst som i følge selskapet selv skulle demme opp for økt nettleie i Trondheim. Det har derfor lagt i kortene at selskapet måtte å gi Furberg det spillerommet han trengte for å gjøre samme jobb i det nye selskapet, som han med stor sukesess hadde gjort i det gamle.

Den siste utviklingen viser at TrønderEnergi nå plutselig ikke er så opptatt av å effektivisere nettdriften lenger. Der ligger nok også den omtalte ”kulturkollisjonen.” Trønderenergi er mer opptatt av misforstått distriktspolitikk, samt å ha ansatte i flest mulig kommuner enn effektiv drift av nettet. Den eneste gangen de har effektivisert var de to årene det var kamp om eierskapet til nettene.

Dette er det strømkundene i Trondheim som får lide for. Når Snorre Furberg nå må gå fra borde i TrønderEnergi kan det tyde på lite håp om at situasjonen bedrer seg.

Også ordfører Rita Ottervik bør være svært lite komfortabel med situasjonen som nå er oppstått. Hun bidro sterkt til å få fusjonen i havn og ivret for prosessen som nå gir høyere strømregninger. Nå går nettleien dramatisk opp, uten at Trønderenergi har til hensikt å gjøre noe med det. Det bør være et alvorlig problem for ordføreren.

Trondheims innbyggere er rett og slett ført bak lyset med håndteringen av denne saken. Ingen bør derfor kjøpe budskapet om at dette er en "personalsak" med bakgrunn i en "kulturkollisjon" som ikke kan omtales offentlig. Dette handler ganske enkelt om at vanlige folk må betale prisen for elendig politisk og forretningsmessig håndtverk.

Nei til bomring!

Adresseavisen skriver i dag med krigstyper at Trondheims befolkning sier ja til bompenger. Men gjør de egentlig det?

Den aktuelle undersøkelsen er gjennomført av Sentio i regi (og betalt) av Miljøpakken og baserer seg på svarene fra 500 tilfeldig utvalgte. Ifølge Sentio Research var ordlyden på det aktuelle spørsmålet slik:

Halvparten av det bilistene betaler i bompenger går til bedre busstilbud, gang- og sykkelveger og trafikksikkerhet. Synes du det er riktig eller galt at bilister skal betale for slike tiltak, eller har du ingen mening?

Hvis spørsmålet hadde vært vinklet motsatt - eksempelvis om hvorvidt man mente det var riktig at over halvparten av de innbetalte bompengene gikk til andre ting enn veibygging - ville da prosentandelen vært den samme?

For ikke å snakke om hvis spørsmålsstillingen hadde vært hvorvidt det var riktig av Rita Ottervik å bryte sitt eget valgløfte om å si nei til bomring?

Denne målingen er nok et bevis på at man kan få det svaret man ønsker seg når man bestiller og betaler for en meningsmåling. Det er i hvertfall ikke mulig å si at byens innbyggere gjennom denne målingen entydig støtter bomringen.

Et annet viktig moment i så henseende er at det verste med den eksisterende bomringer, er hvordan avgiftsbelastning slår ut. Det er bortimot ingen sammenheng mellom hvem som blir straffet med bompenger, og hvor nye veginvesteringer kommer.

Kunne det da kanskje vært relevant å vite hvor de 500 spurte i gallupen faktisk bor? Om de daglig kjører gjennom bomringen eller hvorvidt de faktisk har bil?

Bomringen i Trondheim er det største løftebruddet som noen gang er gjennomført i Trondheimspolitikken. Soleklare løfter om å si nei til bomring og rushtidsavgift, ble etter valget erstattet med ja til bompunkter med rushtidseffekt. Det bør ikke velgerne glemme.

De aller fleste kan kanskje bære over med stadig nye avgifter. Verre er det å ha bli løyet for av byens fremste politiker. Det bør ikke tilgis ved valget i september!

USAs neste president

Det hersker ennå stor usikkerhet om hvem som kommer til å posisjonere seg som republikansk presidentkandidat ved valget i 2012.

Mens norske medier har vært mest opptatt av å dekke Sarah Palin og Tea-Party bevegelsen, er det først og fremst andre som fremstår som mest aktuelle til å bli republikansk kandidat - og dermed sannsynligvis USAs neste president.

National Journal har laget sin egen rangering av de aktuelle kandidatene som kan være interessant å merke seg: NationalJournal.com - Presidential Power Rankings

Døråpner og lynavleder

Det vekker sjelden særlig oppmerksomhet når de politiske partiene utnevner sine valgkamputvalg som skal forestå den praktiske gjennomføringen av valgkamp. Arbeiderpartiet i Sør-Trøndelag har imidlertid med sin utnevnelse av Trond Giske som valgkampleder vekket både oppsikt og debatt.

For det er slett ikke vanlig at en statsråd påtar seg denne typen partiorganisatoriske oppgaver på lavere nivå. Som næringsminister er det vanlig å tone ned det partipolitiske fokuset rundt ens egen person for å kunne gjøre en god og samlende jobb.

Ikke minst for Trond Giske har dette vært nødvendig. Han har måttet riste av seg merkelapper som venstrevridd nettverksbygger, EU-motstander og festglad partyløve for å oppnå et renome som dyktig fagstatsråd for norsk næringsliv. Det har han langt på vei klart med glans. Først og fremst gjennom et voldsomt personlig engasjement for eget fagfelt som har gitt solid gehør hos norsk næringsliv.

Det er derfor et visst sjansespill Giske begir seg ut på som ansvarlig for valgkampen i Arbeiderpartiets rødeste del, og for kandidater som lenge har vært ansett som en viktig del av Giskes edderkoppnett.

Det er imidlertid ikke vanskelig å se hvilken funksjon AP håper på med å innsette Giske som valgkampsjef.

Han er helt uten erfaring og ballast fra Trondheim bystyre, og kan dermed fungere som lynavleder for Rita Ottervik og hennes kumpaner som har mer enn nok riper i lakken etter åtte år ved makten i Trondheim. Giske slipper dermed å stå ansvarlig for Ottervik og co sine bravader, og kan få fokus bort fra alle de rødgrønne feilene som kommer til å komme til overflaten i valgkampen.

I tillegg vil det nok åpenbart være bruk for Giske som døråpner og solkonge som kan bringe mindre profilerte kandidater frem i lyset.

Selv har jeg hatt gleden av å møte Trond Giske i flere skoledebatter da vi begge var så unge at vi drev på med slikt. Jeg husker spesielt en skoledbeatt fra Gerhard Schønning skole i forkant av kommunevalget 1999. I sedvanlig stil la Giske ut om de borgerlige partienes mislykkede styring av Trondheim. Spesielt Høyre og FrP, som i følge ham måtte ta skylden for alt som var vondt og vanskelig i byen siden de hadde flertall.

Problemet var bare at Høyre og FrP slett ikke hadde flertall i Trondheim bystyre. Det eksisterte ikke en gang et politisk eller valgteknisk samarbeid mellom de to partiene. Høyre styrte derimot sammen med KrF og Venstre, mens FrP var like mye i opposisjon som Arbeiderpartiet.

Jeg husker enda godt Giskes uttrykk når han ble oppmerksom på at han her var på gyngende grunn med sin manglende kunnskap om lokalpolitikken i Trondheim. Det var et ganske tydelig bevis på at Giske slett ikke var ufeilbar og urokkelig.

Jeg håper imidlertid at valget i Trondheim kommende høst skal gi et flertall som Giske denne gangen ikke glemmer, mens som han derimot misliker svært sterkt.....