Nei til hijab i offentlige basseng

De siste dagene har det oppstått en debatt rundt bruken av hijab og heldekkende plagg i byens kommunale basseng. Mange har av hygieniske årsaker reagert på at det tillates bading med klær i bassengene.

Fra driftslederne ved Pirbadet og Husebybadet opplyses det om at bading med hijab og heldekkende plagg ikke blir påtalt. Samtidig kan en rekke gjester vise til episoder hvor bading med t-skjorter eller andre klær har blitt påtalt eller endt med bortvisning fra bassenget.

Driftslederen ved Pirbadet uttaler til Adresseavisen følgende:

"Hvis det er religionen som sier at man ikke skal vise naken hus, så må vi akseptere det også i Norge"

Dette synes jeg vitner om en misforstått toleranse som man har sett alt for mye opp gjennom årene. Bare man rettferdiggjør en handling med religiøse hensyn, kan det gå foran gjeldende normer og regler. Slik bør det ikke være.

Hijab er et kvinneundertrykkende plagg som i mange sammenhenger brukes som maktmiddel for å motarbeide likestilling. Spesielt uheldig er det når små barn blir utsatt for et slikt press av sine foreldre og familier i ung alder.

Det er viktig å skape gode arenaer for å fremme likestilling og kamp mot kvinneundertrykking i enkelte innvandrermiljøer. Det er derfor svært uheldig at denne formen for stigmatisering og undertrykking av jenter gis aksept gjennom å tillate bruk av hijab og religiøse heldekkende plass i kommunale svømmebasseng.

FrP og kamp mot mobbing

Adresseavisens kommentator Trygve Lundemo følger i dag opp sitt FrP-kritiske syn med nok en artikkel som går til angrep på partiet. Denne gangen gjelder det utspillet fra Ole Berget i FrP om å ta et oppgjør med janteloven som blant annet har rammet Petter Northug.

Lundemo synes å hevde at FrP bommer totalt når man nevner Northug som eksempel på mobbing, og mener at partiet gjør seg til talsmann for å beskytte de sterkeste. Her er det imidlertid han som bommer totalt.

Mitt spørsmål tilbake til Lundemo og Adressa er ganske enkelt hvor mye de har skrevet om FrPs gjentatte forslag i bystyret for å håndheve nulltoleranse mot mobbing – nettopp for å verne de svakeste? Jeg skal for enkelhets skyld gi Lundemo svaret. Adressa har ikke skrevet et eneste ord.

Forslag etter forslag fra FrP om å styrke mobbeofrenes rettigheter, har blitt oversett av avisa som nå slår seg på brystet når de for en gangs skyld har tatt seg bryet med å dekke et utspill fra FrP om mobbing.

Jeg synes Lundemo skal påta seg oppgaven å bla litt i protokollene fra bystyret de siste årene. Så kan han skrive en tilsvarende artikkel om hvilket parti som har engasjert seg mest i kampen mot mobbing, og som utelukkende har stått på mobbeofrenes side.

Sannheten er nemlig at FrP i enhver sammenheng når det har vært diskutert skolepolitikk, har forsøkt å sette fokus på mobbeproblematikken. Verken de andre partiene, Lundemo eller Adresseavisen kan med noen troverdighet skryte på seg det samme.

Fritt skolevalg for valgfrihet og verdighet

Adresseavisen har de siste dagene satt fokus på tiendeklassingene ved Markaplassen skole som rammes av at Sør-Trøndelag fylkeskommune ikke lenger har fritt skolevalg.

93 elever i Trondheim kommune har bare ett skolealternativ når de er ferdig med grunnskolen. De aller fleste av dem går på Markaplassen skole i dag. Dette har fått selv glødende tilhengere av nærskoleprinsippet i den rødgrønne leiren til å innse urimeligheten, og åpne for en nærmere vurdering av dette konkrete tilfellet.

Jeg håper imidlertid at dette ikke blir en debatt utelukkende om elevene ved Markaplassen, men derimot om mangel på valgfrihet og verdighet som bortfall av fritt skolevalg faktisk innebærer i hele skoleløpet.

For også i grunnskolen bør det være ønskelig med fritt skolevalg.

Opplæringslovens § 8-1 har blant annet følgende bestemmelse: ”Grunnskoleelevene har rett til å gå på den skolen som ligger nærmest eller ved den skolen i nærmiljøet de sogner til. Etter søknad kan eleven tas inn på en annen skole enn den eleven sogner til”.

Ut fra opplæringsloven er skifte av skole og tildeling av skoleplass et enkeltvedtak. Tildelingen er derfor underlagt forvaltningslovens bestemmelser som gjør at det er klageadgang på vedtaket. En eventuell klage kan sendes gjennom rektor ved skolen hvor eleven er tildelt plass, med kopi til den skolen eleven ønsker plass. Klagen behandles av rektor ved den skolen hvor eleven ønsker plass, før den går til formannskapet som klagenemd og til fylkesmannen for endelig avgjørelse. Altså en papirmølle uten like.

I disse klagerundene må elevene begrunne sitt ønske om bytte av skolen. Ofte gjelder dette personlige forhold som vennekrets, mobbing, familiære forhold, medisinske forhold, lærevansker etc. Disse forholdene blir vurdert av de ulike instansene som grunnlag for om en klage blir innvilget eller ikke.

I flere av sakene hvor det gis avslag på opptak på en annen skole enn nærskolen henvises det til prinipielle begrunnelser fra skolene om at ”barn har best av å gå på skolen i sitt nærmiljø” samt ”at det ikke er innført fritt skolevalg i Trondheim”.

I dag er det altså slik at om en elev ønsker seg til en annen skole enn nærskolen grunnet mobbing, venneforhold, skolevei, nærhet til slektninger etc. så må man ærbødigst søke kommunen om tillatelse, hvor slike forhold må oppgis og vurderes.

Jeg mener at det er bortimot uverdig å skulle måtte blottlegge sitt private og sosiale liv for politikere og byråkrater for å kunne få muligheten til å få tillatelse til å velge bort nærskolen.

Jeg kjenner også til konkrete tilfeller hvor dette har blitt avslått fordi man fra kommunens side ikke har vurdert de oppgitte forholdene som viktige nok, i forhold til kommunens ønske om at alle skal gå på nærskolen.

Etter min mening skal denne avgjørelsesmyndigheten ligge hos eleven og dennes foreldre – ikke hos kommunale byråkrater og politikere. Et spørsmål om fritt skolevalg er derfor like mye et spørsmål om verdighet.

Privatliv og verdighet på sykehjem

I Aftenposten 17. januar presenteres det en liste over kommuner med lavest andel enerom på sykehjem. Av de ti kommunene med lavest andel, er åtte av ti kommuner ledet av Arbeiderpartiet.

Trondheim er således den storbyen i Norge som kommer desidert dårligst ut når det gjelder enkeltrom på sykehjem.

Offisielt har Trondheim kommune en eneromsandel på 86 prosent – som er langt under landsgjennomsnittet. Men reelt er det en enda større andel av eldre som må dele rom i Trondheim.

Om fortettingsplasser regnes med (omdefinerte enkeltrom) utgjør dette 52 enerom som er omgjort til dobbeltrom - i tillegg til de 121 dobbeltrommene. Totalt medfører dette at 17 prosent av langtidspasientene må dele rom i Trondheim.

I Aftenpostens artikkel svarer kommunalråd Sissel Trønsdal fra AP følgende på den lave enkeltromsdekningen på sykehjem:

”Det er ikke noen ønskelig situasjon, men vi har vært nødt til å gjøre det sånn fordi vi har satt oss et mål om full sykehjemsdekning”

Dette har gjort det nødvendig å avkreve et svar på hvorvidt Trondheim jukser med tall for å kunne skryte på seg full sykehjemsdekning. I lovverket står det klart at hovedregelen er at alle som ønsker det skal sikres enkeltrom på sykehjem.

Dette handler om grunnleggende verdighet i livetssiste fase. Ingen skal være nødt til å dele rom med fremmede på sykehjem mot sin vilje.