Appell mot DLD

Mange hundre mennesker møtte i går opp for å vise sin støtte til den tverrpolitiske demonstrasjonen mot datalagringsdirektivet som ble avholdt på Trondheim torg.

Her er min appell som ble holdt fra scenen:

Kjære alle sammen!

Mandag 4. april blir en merkedag. En merkedag i negativ forstand. En dag hvor vi som innbyggere skal krenkes. Hvor vi skal gå fra å være uskyldig til det motsatte er bevist, til å bli potensielle kriminelle som skal overvåkes og som må bevise vår uskyld.

Datalagringsdirektivet mistenkeliggjør hele befolkningen som potensielle kriminelle, noe som understrekes når tilhengerne forsøker å ufarliggjøre direktivet med å si at ”det gjør det jo enklere for deg å bevise din uskyld”.

Det er en krenkelse vi som enkeltmennesker ikke skal akseptere!

Allerede i dag har politiet omfattende tilgang til overvåking gjennom dagens lovverk - inkludert frysing og utsatt sletting av data. Politiet vil fortsatt ha adgang til lagrede data ved skjellig grunn til mistanke. Teleselskapene vil fortsatt ha behov for å lagre data i fremtiden. Det er de færreste uenig i. Det vi er uenig i er å bli betraktet som potensielt kriminelle!

Og ser man på erfaringene fra EU; så ser man at DLD ikke har gjort at kriminaliteten har gått ned, eller at oppklaringsprosenten har gått opp. Hvorfor skal det da presses gjennom i Norge?

I Sverige har Riksdagen nettopp vedtatt å utsette innføringen av datalagringsdirektivet med ett år. I EU har man utsatt evalueringen av DLD en rekke ganger. Flere EU-land har fastslått at direktivet er grunnlovsstridig. Hvorfor har man da sånt hastverk med å innføre det i Norge?

Hvorfor skynder man en prosess som snur grunnleggende rettsstatsprosesser på hodet og som er det mest alvorlige anslaget mot personvernet i nyere tid? En prosess man enda ikke har evaluert konsekvensene av og som vi ikke kjenner kostnaden på?

Det er ikke annet enn et narrespill fra overvåkningskameratene i AP og Høyre når de skal ha oss til å tro at forliket om DLD er en styrking av personvernet. Prisen for forliket, er at lagringstiden av trafikkdata nidobles – fra tre uker til seks måneder. Det er et angrep på vår frihet og det er et angrep på personvernet!

Men dette handler ikke først og fremst om lagringstid. Dette handler om myndighetenes rett til å overvåke og registrere lovlydige borgere.

DLD er i prinsippet ikke annerledes enn at staten før internett-alderen skulle ha utplassert statsansatte ved alle røde postkasser med rett til å registrere hvem du sendte og mottok brev ifra. Det ville vi aldri akseptert! Derfor bør vi heller ikke akseptere den type overvåkning som vedtas av datalagringsdirektivet.

Denne kampen er slett ikke over. Det eneste språket en politiker forstår, er når velgerne stiller krav og protesterer.

De Stortingsrepresentantene som skal stemme over saken i Stortinget på mandag, det er Deres Stortingsrepresentanter. Ta kontakt med den eller de dere var med å stemme inn ved siste Stortingsvalg, og forlang at de skal lytte på dere! At de skal svare dere! Og at de skal forklare hvorfor de frykter dere så mye at dere må overvåkes.

Denne kampen er ikke over. Denne kampen kan vi ennå vinne. For personvernet. For grunnleggende liberale verdier. Og mot datalagringsdirektivet.

Lykke til!

Eldreomsorg og skole først!

Lederen i Trondheim AP, Rune Olsø, har frekkhetens nådegave når han i et innlegg 30. mars får seg til å hevde at FrP vil kutte i eldreomsorg og skole. Det er totalt skivebom og så langt unna sannheten som det går an å komme.

For det er nemlig ikke slik at FrPs forslag om å redusere eiendomsskatten i Trondheim ville medført redusert tilbud for unge og eldre i Trondheim.

FrP har uten unntak jobbet knallhardt for å styrke både eldreomsorg og skole – dessverre uten å møte annet enn motstand hos Olsø og Arbeiderpartiet.

Hvis Olsø hadde satt seg inn i de respektive partiers budsjettforslag siste år, ville han sett at FrP klarer å prioritere eldreomsorg og skole betydelig høyere enn de rødgrønne – selv om vi avvikler eiendomsskatten. Det gjør vi ganske enkelt ved å prioritere knallhardt.

En verdig eldreomsorg og en god skole er FrPs viktigste saker. Derfor prioriteres disse områdene foran mye annet. Den prioriteringen gjør ikke AP og de rødgrønne partiene.

De rødgrønne har derimot benyttet sitt flertall i Trondheim til å tredoble eiendomsskatten. Likevel lider eldreomsorgen under mangelfull bemanning, sykehjemskø og dramatiske kutt i skolen. Da sier det seg selv at den rødgrønne politikken har vært feilslått.

At Olsø i tillegg ser helt bort fra at eldre mennesker ofte er dem som rammes hardest av eiendomsskatten, viser bare at Olsø og AP lever i sin egen verden hva gjelder troen på økte skatter og avgifter som eneste virkemiddel i kommunen.

De innbyggerne som ønsker å få ryddet opp i eldreomsorgen, har ett reelt valg ved høstens valg – det er å stemme FrP!

Erna tråkker på personvernet!

Etter at Erna Solberg og Martin Kolberg smilende har annonsert at de i felleskap vil innføre datalagringsdirektivet i Norge, har reaksjonene naturlig nok ikke latt vente på seg.

Erna Solberg forsøker etter beste evne å bli trodd på at hun har kjempet frem en seier for personvernet ved å inngå forlik om lagringstid for trafikkdata på seks måneder. Dette er så voldsomt mye bedre enn APs forslag om tolv måneder, hevder Høyre-lederen triumferende.

Vel... For det første handler ikke DLD først og fremst om seks eller tolv måneders lagringstid. Det handler om å innføre regler for overvåkning som i praksis snur bevisbyrden og gjør oss alle til potensielle kriminelle. I tillegg bidrar forliket til at lagringstiden nidobles - fra tre uker til seks måneder.

Er dette dette noe å skryte av, Erna?

I Sverige har riksdagen nettopp vedtatt å utsette innføringen av datalagringsdirektivet med ett år. I EU har man utsatt evalueringen av direktivet en rekke ganger og flere EU-land har fastslått at direktivet er grunnlovsstridig.

Hvorfor har Erna Solberg og Martin Kolberg det da så travelt med å innføre direktivet i Norge? Så travelt at de attpåtil ikke kan vente på EUs evaluering av direktivet?

Jeg klarer ikke med min beste vilje å forstå at verdibevisste liberale medlemmer av Høyre kan akseptere dette. Det endelige resultatet av DLD-forhandlingene fremstår som et gedigent narrespill hvor personvernet ofres. Et offer Høyre og Erna Solberg må bære ansvaret for.

SVs syke verden

SVs landsmøte vedtok søndag nølende en uttalelse som støtter opp om både FN-resolusjonen på Libya, og Norges bidrag for å håndheve den.

Imidlertid inneholder samme uttalelse sterke formuleringer om at Norge også må bidra til at verden griper inn overfor andre land i regionen som angriper sivile, og fremhever da Israel spesielt.

-Verdenssamfunnet må derfor også reagere mot israelske fly-angrep på Gaza-stripen, heter det i uttalelsen.

SV ser da helt bort fra at det som skjer i Israel, er at de forsvarer seg mot rakettangrep som øker både i antall og rekkevidde fra omkringliggende fiender. Fiender som nå føler at det brenner under føttene deres ettersom det går en bølge av demokratiseringsprosesser gjennom Midtøsten.

Det er ikke lenge siden SV hadde formuleringer i sitt program som omtalte USA som "den største trusselen mot verdensfreden". Da kan man tenke seg hvorfor SV av indremedisinske årsaker har behov for å ta med angrep på Israel for å få støtte til uttalelsen om den vestlige aksjonen mot Ghaddafi i Libya.

Når SV må ta med angrep på Israel og jødene for å rettferdiggjøre sitt eget vedtak om norsk deltakelse i aksjonen mot Ghaddafis terrorregime, viser det ingenting annet enn SVs misforståtte verdenssyn.

Ungdomsopprør mot boligpriser!

Flere sjeføkonomer uttaler nå at boligsituasjonen i de større byene er så vanskelig, at det normalt burde utløst et ungdomsopprør. De som rammes av dette er først og fremst førstegangskjøpere og ungdom som enda ikke har kommet inn på boligmarkedet.

"Det er nesten uforståelig at ikke det politiske systemet er blitt presset hardere av befolkningen til å sørge for høyere boligbygging ved å tilrettelegge for flere byggeklare tomter. Det vi trenger er et ungdomsopprør", sier sjeføkonom Harald Magnus Andreassen i First Securities til Dagens Næringsliv.

Jeg er hjertens enig. Situasjonen som nå er gjeldende i Trondheim og andre storbyer er ene og alene skapt av politikere som ikke har tilrettelagt for tilstrekkelig arealer til ny boligbygging.

I skjæringpunktet mellom behov for nytt boligareal, jordvern og naturinteresser har bolighensyn bestandig gått ut som den tapende part hos størsteparten av politikerne. Det taper førstegangskjøperne på.

I mange tilfeller er sektormyndighetene den største trusselen mot realisering av byggeplaner. Jeg mener den pågående boligkrisen i Trondheim må innebære et tverrpolitisk initiativ for å begrense sektormynighetenes innsigelsesrett – eksempelvis landbruksmyndighetens rett til å tilsidesette folkevalgte vedtak om å bygge på regulert landbruksareal. Jordvernet slik det praktiseres i dag, må utfordres for å kunne løse boligkrisen i Trondheim.

Jeg mener dette er en av de mest alvorlige utfordringene for Trondheim kommune. Jeg vil derfor ta til orde for en bred politisk samling for å legge ut betydelige mengder av nytt areal til boligbygging i kommunen, samt at det rustes til kamp mot byråkratiet og sektormyndigheter som forsinker og torpederer mulighetene for utbygging.

I Trondheim har et samlet bygningsråd bedt administrasjonen åpne for omdisponering til nye boligarealer når kommuneplanens arealdel kommer til behandling. I utgangspunktet hadde administrasjonen innstilt på at ny boligbygging skulle skje begrenset til allerede innregulert boligareal. Det ville vært en katastrofe for byen.

Imidlertid er det ikke nok å signalisere at det åpnes for mer boligareal. Det må slås fast at det skal komme atskillig mer areal, og at man fra politisk hold inntar en åpen og liberal holdning til søknader om omdisponering av areal som i dag ikke er regulert til bolig.

Og om et ungdomsopprør må til for å oppnå dette, så har de min fulle støtte...

Uredelig fra AP om eiendomsskatt

I et innlegg i Adressa i dag hevder Ole Kristian Lundereng fra AP at jeg er uredelig når jeg beskriver den enorme økningen i eiendomsskatten som har skjedd under rødgrønt styre i Trondheim. Det er jeg overhodet ikke.

De harde fakta sier at kommunens inntekter fra eiendomsskatten da de rødgrønne overtok makten i 2003 var på 140 millioner. I 2011 er kommunens beregnede inntekter fra eiendomsskatt på 429 millioner. Det er altså mer enn en tredobling av skatten under APs regime i Trondheim. Det kan umulig Lundereng bortforklare.

Denne økningen plasserer Trondheim helt i toppen blant norske byer hva gjelder skatte- og avgiftstrykk. Det må byens huseiere og næringsliv lide under.

FrP har i hele vår levetid kjempet en beinhard kamp for å få avviklet den urettferdige og usosiale eiendomsskatten. Hvert eneste år har FrP fremmet forslag om at eiendomsskatten i Trondheim skal avvikles gjennom en gradvis nedtrapping. Dette er forslag AP uten unntak har stemt imot.

FrP har aldri satt ved makten i Trondheim. Det har derimot Lundereng og AP, og tallenes tale viser at de har brukt den makten til å påføre byens huseiere et gigantisk skattesjokk. Det bør de være så ærlig å si.

Den dagen FrP får makten i Trondheim, skal imidlertid eiendomsskatten bort!

Flere private aktører, takk!

Ulike rødgrønne politikere har de siste ukene forsøkt å gjøre Adecco-saken og dens like til et kroneksempel på hvorfor private aktører ikke bør slippe til i omsorgssektoren.

De hadde åpenbart ikke tatt høyde for at denne saken ville få en grusom boomerangeffekt når enda verre lovbrudd på arbeidstidsbestemmelsene ble avslørt i offentlig sektor.

For er det noe de siste ukas hendelser i omsorgssektoren burde ha lært oss, så er det at vi trenger adskillig flere private aktører i eldreomsorgen – ikke færre.

Hvilke konsekvenser har det fått da Adecco og Helsenors lovbrudd ble avdekket? Jo kontraktene ble avsluttet og aktører fikk ikke lenger muligheten til å levere tjenester. Hva skjer når tilsvarende brudd på lovverket blir oppdaget i norske kommuner og helseforetak?Tilsynelatende ingenting.

Private aktører inngår detaljerte kontrakter om hva de skal levere av tjenester, til hvilken pris og til hvilken kvalitet. Om de ikke oppfyller dette, er den offentlige bestilleren i sin suverene rett til å kaste den aktuelle leverandøren på dør og hente inn en ny som kan utføre oppgaven i stedet.

Det kan man ikke gjøre om kommunen sitter på alle sider av bordet som både bestiller og utfører. Å gi bøter hjelper heller ikke. det eneste som da skjer er at det offentlige må betale til seg selv ved å flytte skattepenger fra ett budsjett til et annet.

En ganske åpenbar konklusjon etter siste ukers hendelser bør derfor være at vi trenger flere aktører og mer bruk av private i omsorgstjenestene - ikke færre!

Nei til eiendomsskatt!

I disse dager mottar byens husstander regningen for eiendomsskatt og kommunale avgifter. De aller fleste har nok lagt merke til at beløpet i år er betydelig høyere enn tidligere. Dette kan man takke Rita Ottervik og hennes rødgrønne partnere for.

Årets budsjettvedtak fra de rødgrønne innebar at eiendomsskatten er tredoblet i årene med rødgrønt flertall.

Økningen i eiendomsskatten i løpet Rita Otterviks ordførerperiode er altså smått utrolige over to hundre prosent.

En gjennomsnittlig husstand betalte to tusen kroner i eiendomsskatt da de rødgrønne overtok makten i 2003. I 2011 sørger Rita Ottervik for at den samme husstanden må ut med seks tusen i eiendomsskatt.

Det aller verste er imidlertid at denne dramatiske avgiftsøkningen i hovedsak har kommet i år hvor økonomien har vært god. Da kan man antakelig selv tenke seg hva som er i vente av rødgrønne avgiftsøkninger nå som de samme partiene har satt kommunens økonomi over styr.

Disse avgiftene vi her snakker om er i bunn og grunn usosiale. Det er derfor uforståelig at partier som ellers snakker høyt om sosialt ansvar i budsjett etter budsjett kan akseptere økninger i eiendomsskatten og øvrige kommunale avgifter.

Lovbrudd i omsorgssektoren

I dag ble formannskapet i Trondheim orientert om rådmannens gjennomgang av helse- og omsorgssektoren i kommunen. Resultatet er ikke mindre enn oppsiktsvekkende:

2010:
- 2000 brudd på sammenhengende arbeid utover 13 timer pr. døgn
- 18640 brudd på arbeidet på flere søndager etter hverandre enn loven tillater - 13948 er
av arbeidstakere med stillingsprosent 20% eller lavere
- 2659 brudd på kortere ukefritid enn hva loven tillater – 2349 av disse er av
arbeidstakere med stillingsprosent 20 % eller lavere
- Reelt sykefravær for perioden 5,32 % korttidsfravær og 14,83 % langtidsfravær – samlet f
fraværsprosent 20,15 %
- 21,2 årsverk overtid er forbrukt i perioden, 10,1 av disse årsverk er overtid i for- eller
etterkant av planlagt vakt
- Antall AML brudd 7,4 brudd i gjennomsnitt pr. ansatt eller 13,4 brudd i gjennomsnitt pr.
årsverk

2011:
- 282 brudd på sammenhengende arbeid utover 13 timer pr. døgn
- 3280 brudd arbeidet på flere søndager etter hverandre enn loven tillater – 2451 er av
arbeidstakere med stillingsprosent 20 % eller lavere
- 345 brudd på kortere ukefritid enn hva loven tillater – 200 av disse er av arbeidstakere
med stillingsprosent 20 % eller lavere
- Reelt sykefravær for perioden 5,23 % korttidsfravær og 10,77 % langtidsfravær – samlet
fraværsprosent 16 %
- 19,9 årsverk overtid er forbrukt i perioden, 10,3 av disse årsverk er overtid i for- eller
etterkant av planlagt vakt (overtidstallene er for perioden frem tom 9.3.2011)
- 3530 personer fordelt på 1984 årsverk i forbrukes i arbeidsplaner både for 2010 og 2011.
Dette gir en gjennomsnittlig stillingsprosent på 0,56 % for HV.
- Antall AML brudd pr. person for perioden er i gjennomsnitt 1,9 brudd og 2,1 brudd i gjennomsnitt pr. årsverk

Dette viser at debatten i kjølvannet av Adecco-saken ikke under noen omstendigheter kan gjøres til en svart-hvitt debatt om private kontra kommunale. Når det rødgrønne Trondheim kan oppvise alvorlige brudd på arbeidsmiljøloven i denne størrelsesorden, sier det seg selv at dette handler om mangelfull kontroll på et område med marginal bemanning.

Man kan i tillegg spørre seg om hvordan slike lovbrudd kan ha oppstått i et slikt omfang, når det som mangler er en avtale mellom kommunen og ansattes organisasjoner om arbeidstidsbestemmelser. Det er altså ikke forholdene i seg selv som er det mest alvorlige, men at det ikke forefinnes avtaler mellom arbeidsgiver og ansatte om at slik arbeidstid er akseptert.

Det kan derfor være grunn til å konkludere med at disse sakene som nå er avdekket har medført en vekker for hele det offentlige Norge. Til det beste for alle - enten man er offentlig eller privat.

AP og Høyre må svare om bom!

"Trondheim kan få 60 nye bomstasjoner". Dette var forsiden av Adresseavisen nylig. Bakgrunnen var et forslag fra Sintef-forsker Trond Foss om et såkalt "rettferdig" bomsystem.

I etterkant av dette har sentrumspartiene Venstre, KrF og Senterpartiet fulgt opp utspillet med å lansere 20 nye bomstasjoner i Trondheim. Dette er partier som deltar i det såkalte "klima-forliket" i Trondheim.

Det store spørsmålet blir da hva forsvarerne av dagens bomring - Arbeiderpartiet og Høyre - ser for seg?

Jeg synes det bør forlanges en avklaring fra AP og Høyre om hva de vil gjøre med bomringen. Med utspillet fra sentrumspartiene, er det i praksis AP og Høyre som i fellesskap bærer og forsvarer dagens bomring i Trondheim. Da må disse partiene snart avklare hvordan de vil løse underfinansieringen i Miljøpakken. En underfinansiering som utgjør mer en halvannen milliard.

Fra FrPs side vil vi utfordre både AP og Høyre til å være med på å gi en bomgaranti før valget. Den skal innebære et klart løfte om ikke å innføre en krone mer i bompenger – verken i form av nye stasjoner, høyere takster eller forlenget innkreving.

Med det ferske utspillet fra sentrumspartiene er en slik avklaring nå helt nødvendig fra de to partiene som i praksis står bak dagens bomring.

Hele grunnlaget for den nye bomringen ble lagt i fellesskap mellom AP og Høyre da disse partiene innledet et lokalt ”klimaforlik” og gikk bort fra sitt standpunkt om å danne flertall med FrP for å avvise alle former for bompenger eller veiprising i Trondheim. Når både sentrumspartiene og SV så tydelig tar til orde for massiv utvidelse av bomringen, står det på AP og Høyre å komme med nødvendige avklaringer før valget.

Jeg vil klart gi uttrykk for at FrP ikke vil tolerere at AP og Høyre dysser ned bompengesaken før valget, ved å gjøre dette til et åpent forhandlingstema dem i mellom etter valget.

Både Høyre og AP må tørre å fortelle byens innbyggere hvor mye mer bompenger de ser for seg i miljøpakkens fase 2. I tillegg synes jeg Høyre har et spesielt ansvar for å fortelle velgerne om de ser for seg en fortsatt rolle som Rita Otterviks nærmeste allierte i bompengespørsmålet.

Grønn seier?

I dag kom nyheten om at regjeringen skrinlegger planene om en konsekvensutredning av oljeleting utenfor Lofoten og Vesterålen. SV kan dermed slå seg på brystet og innkasser en politisk seier som vil koste landet dyrt.

Jens Stoltenberg og regjeringen har dermed bevist en gang for alle at den rødgrønne husfreden er viktigere enn nasjonale interesser. Et tydeligere signal på en politiker uten ryggrad skal man lete lenge etter.

Resultatet kan imidlertid være nok et rødgrønt bidrag til at FrP og Høyre kan innta regjeringskontorene i 2013. For det Stoltenberg og AP egentlig sier, er at alle som som ikke vil vente i en evighet på en løsning for LoVe blir nødt til å stemme på Høyre eller Fremskrittspartiet.

Det store flertallet i hans eget parti som ønsker å gå videre med LoVe, finner altså støtte i de to høyrepartiene. Det er nok derfor mange AP-folk i den nordlige landsdelen som ikke kan vente på at 2013 kommer raskt nok, slik at bakstreverske miniparti ikke lenger skal får torpedere en helt nødvendig nærings- og industriutvikling i landsdelen.

Den gamle AP-høvdingen Haakon Lie uttalte en gang at selve kjernen i APs historiske suksess var å ha en bunnsolid energipolitikk og en fast sikkerhetspolitikk. Da er det forunderlig at dagens AP-ledelse lar Jonas Gahr Støre spille hasard med sistnevnte, mens SV får torpedere førstnevnte...

Høyres liberale farvel

Høyre vedtok i går å gi sin støtte til datalagringsdirektivet (DLD). Offisielt heter det at partiet skal "forhandle med andre partier om betingelsene for å implementere direktivet".

Dette betyr imidlertid ikke annet enn at Erna Solberg og Høyre kommer til å vedta å innføre DLD sammen med AP.

At et uttalt liberalt parti som Høyre ender opp med å inngå forlik om overvåkning med overvåkningspartiet fremfor noen, er ikke annet enn et liberalt farvel fra Høyre.

Dataalderen har gjort oss mer eller mindre blind for hvordan personvernet utsettes for kontinuerlig press. Det er desto enda viktigere at de grunnleggende personvernhensynene vernes om. Det er disse hensynene Høyre nå kaster på båten.

Hvordan ville vi reagert om staten for tjue år siden hadde utplassert statlige kontrollører ved alle røde postkasser som forlangte å få registrere hvem du sendte brev til? Mens man for enhver telefonsamtale måtte innom en statlig kontrollsentral som noterte ned hvem man ringte og når?

Bare tanken på dette burde være nok til å få de fleste til å fryse på ryggen. Men det er nøyaktig det samme som skjer ved innføringen av DLD. Eneste forskjellen er at kommunikasjonen og registreringen skjer digitalt. Den forskjellen burde ikke være nok til at liberale prinsipper kastes over bord for å blidgjøre EU.

Jeg har tidligere omtalt min forundring over at Høyre-ledelsen har kunnet trumfe gjennom DLD når det etter sigende var massiv motstand mot DLD på alle nivå i Høyre. Den undringen er slett ikke blitt mindre etter gårsdagens hendelser.

At et såkalt liberalkonservativt parti kan gå i forhandlinger med AP om innføring av overvåkningsdirektivet, gjør at partiet i det minste kan stryke "liberal" fra sin ideologiske beskrivelse.

Alene mot hijab i barneskolen

På selveste kvinnedagen kommer nyheten om at ingen andre partier i Stortinget vil støtte FrPs forslag om å forby hijab i barneskolen.

Ingen andre partier vil dermed være med på å gjøre skolen til en arena for likeverd - helt uavhengig av religiøs eller kulturell bakgrunn. For det er nemlig dette som ligger i FrPs ønske om et hijabforbud.

For dette handler ikke om hvorvidt elever skal kunne gå med de plaggene de ønsker eller ikke. Hijab, burka og niqab er symbolske klesplagg som er med på å skille mellom vi og dem i skolegården. Unge jenter må få lov å møte jevnaldrende uten at foreldrene har markert barna religiøst eller kulturelt.

Når småjenter ikles hijab, blir de samtidig påtvunget et symbol som viser deres underlegenhet i forhold til menn og de blir presset inn i et undertrykkende kjønnsmønster som åpenbart motvirker både integrering og likestilling der kvinnen i sin natur skal tildekkes.

At dette ikke er tema på kvinnedagen er for meg en gåte. I dag går i stedet venstresidens kvinner i tog med politisk korrekte paroler mot oljeboring og for boikott av Israel, fremfor å innse at dagens kvinnekamp står om å sikre de samme rettighetene for innvandrerkvinner som norske kvinner har kunnet tatt for gitt i en årrekke.

Bomringen må bort!

Høyres gruppeleder Yngve Brox uttalte i Adresseavisen nylig at FrP bare kan glemme å få fjernet bomringen etter valget.

Dette kommer som en oppfølger til nyheten om at Trondheim kan få 60 nye bomstasjoner for å gjøre den eksisterende bomringen ”mer rettferdig”.

Jeg kan ganske enkelt si til Yngve Brox at FrP aldri vil gjøre som Høyre og gå inn for bompenger. I motsetning til Høyre står vi for det vi har sagt, når vi lover velgerne å si nei til bompenger.

Før forrige lokalvalg stod FrP sammen med Høyre og AP, og dannet et stort flertall for å avvise enhver form for bompenger og veiprising i Trondheim. Gjennomgangstonen fra alle tre partier var den gangen var at Trondheims innbyggere hadde betalt nok etter mange år med den gamle bomringen.

Så kjenner alle den videre historien. Når valget var over, snur AP og Høyre tvert om og setter seg i stedet sammen til forhandlingbordet om et såkalt ”miljøforlik” som betyr gjeninnføring av bomringen. Høyre gikk attpåtil inn for en alternativ innretning som ville betydd dobbel pris i bomstasjonen i Okstadbakken og høyere takster på Klett og alle de andre stasjonene sør for byen. FrP sto dermed alene igjen som motstander av bomring i Trondheim.

Når Yngve Brox på vegne av Høyre trekker opp absolutter i mars måned for eventuelle borgerlige forhandlinger etter valget i september, er det et utspill som bare kan stå for hans og Høyres egen regning. Stortingsvalget sist burde imidlertid lært både Høyre og andre at det å trekke opp ufravikelige grenser mot potensielle samarbeidspartnere før et valg ikke er særlig lurt.

Jeg kan imidlertid garantere at FrP aldri vil gi seg i kampen mot bomringen i Trondheim – uansett hva bomforkjemperne i Høyre og andre partier måtte mene. FrP står nemlig fast på det vi lover velgerne.