Når viljen er større enn forstanden

Sist uke vedtok et stort flertall i Trondheim bystyre å åpne for at papirløse asylsøkere som oppholder seg ulovlig skal få arbeidstillatelse i Trondheim fram til de blir sendt ut av landet.

Problemet med dette vedtaket er bare at det er stikk i strid med den rødgrønne regjeringens egen politikk på feltet. Regjeringen står ettertrykkelig fast på at flyktninger og asylsøkere med avslag ikke skal få arbeidstillatelse.

Det rødgrønne flertallet i Trondheim har dermed fattet et vedtak som ikke bare er i strid med, men også undergraver deres egen regjerings politikk.

Konsekvensene av bystyrevedtaket kommer nå til syne. Mandag denne uken var det dobbelt så mange som vanlig som møtte opp for å søke om arbeidstillatelse ved politikammeret i Trondheim.

Dette skjer selvsagt fordi de papirløse asylsøkerne i Trondheim har fått inntrykk av at det i Trondheim nå er åpnet for at de kan få arbeidstillatelse. Slik er det selvsagt ikke. For Trondheim bystyre har ikke myndighet til å flytte et eneste komma i lover, forskrifter eller instrukser som i dag hindrer papirløse asylsøkere i å få arbeidstillatelse.

Det bystyreflertallet dermed synes å ha oppnådd er å kaste blår i øyene på utviste asylsøkere som fra før har en vanskelig situasjon og gitt dem falske forhåpninger om at de skal få muligheten til å jobbe. I tillegg mener politiet det grunn til å tro at forståelsen av vedtaket kan føre til at papirløse asylsøkere kommer til Trondheim fra Oslo og andre steder i landet i den tro at de får bedre rettigheter her.

Dermed har bystyrevedtaket kun tjent til å skape større problemer og falske forhåpninger hos dem det gjelder. Jeg stiller alvorlige spørsmålstegn ved at ledende rødgrønne politikere kommuniserer ut en kursendring i praksisen for de ulovlige asylsøkerne i Trondheim, når det ikke finnes noen som helst mulighet for bystyreflertallet å påvirke dette.

Å late som at man har større politisk makt enn det som faktisk er tilfelle, tjener sjelden til noe godt. I hvertfall ikke når iveren til å utfordre egne partifeller åpenbart er større en forstanden.

Når engler blir lovbrytere

De siste ukene har man kunnet lese side opp og side ned om brudd på arbeidstidsbestemmelsene i så vel private som offentlige virksomheter innenfor omsorgssektoren.

I all hovedsak handler dette om ansatte innenfor omsorgsyrkene som har jobbet for mye eller for ofte. Dette er forhold som selvsagt er uakseptable ettersom det er brudd på gjeldende lovverk.

Men når det viser seg bortimot praktisk umulig å holde hjulene i gang i omsorgssektoren uten å komme på akkord med loven - er det da de ansatte eller lovverket det er noe galt med?

Det paradoksale er at samtidig som det rapporteres om stadige brudd på arbeidstidsbestemmelsene, fremheves det at mangel på arbeidskraft er velferdssamfunnet største utfordring.

Burde ikke dette vært sett i sammenheng?

Det disse avsløringene viser er jo ikke om spørsmålet er offentlig eller privat drift, men at vi mangler fagfolk. Grunnbemanningen må heves og flere må finne det attraktivt å jobbe i omsorgsyrkene.

Når de rødgrønne partiene har stoppet alle initiativ om å gjøre arbeidstidsbestemmelsene mer fleksible – for eksempel gjennom nye turnusordninger som viser seg å fungere - så holder de samtidig en klam hånd over et foreldet lovverk som for lengst er utgått på dato.

Et lovverk som gir fagforeningene vetorett i spørsmål om turnusordninger, som tvinger omsorgsarbeidere over i deltidsstillinger og som gjør det vanskeligere for norske kommuner å tiltrekke seg den arbeidskraften de trenger.

Sykepleiere som er bosatt i Sverige eller i Baltikum, de drømmer ikke om å få jobbe ni til fireskift med fast helgefri når de er i Norge. De vil selvfølgelig jobbe mer konsentrert og intensivt, for dermed å kunne ha fri i lengre perioder når de reiser hjem.

Får de ikke lov til det, så vil det bli mindre interessant for dem å jobbe i Norge.

Det samme ønsket deles selvfølgelig også av mange arbeidstakere som er bosatt i Norge – enslige forsørgere og andre kan ha personlige ønsker om å jobbe i noe andre turnuser enn det et stivbeint regelverk legger opp til. Da bør de selvfølgelig få muligheten til det.

Det kan jo være fristende å spørre Martin Kolberg og andre på venstresiden som har kritisert FrP for å ville gjøre noe med dette, om han bestandig har jobbet ni til fire? Eller kan det hende at han faktisk har hatt behov for å styre sin egen arbeidstid fra tid til annen?

Og hvis så er tilfelle, kan det ikke da tenkes at også vanlige folk utenfor Folkets Hus og utenfor Stortingskorridorene også ønsker en større mulighet til å bestemme over sin egen tid og sine egne liv? Kanskje til og med mer enn det som tillates i den loven Kolberg og andre sosialister tviholder på?

Jeg er sikker på at det kan det. Og da må man innse at mennesker er forskjellige. Og en modernisering av Norge må la folk være forskjellig – også i arbeidslivet!

Amerikansk valgkamp i norske medier

I Uke-Adressas ”Baksnakk” første oktober omtales den republikanske presidentkandidaten Rick Perry i særdeles negative ordelag fra forfatteren Geir Svardal.

Omtalen føyer seg inn i et mønster i norsk media der republikanske politikere fremstilles som lavintelligente tullinger uten peiling på politikk som umulig kan bli valgt av oppegående mennesker.

For alle oss som elsker amerikansk politikk kunne det kanskje vært interessant om norske medier la bort disse forsøkene på harselas og latterliggjøring, og i stedet forklarte hva som faktisk skjer i amerikansk valgkamp.

Kunne det ikke i stedet vært mer interessant å se på hva det er som gjør at outsidere som Perry ligger an til å vippe Obama ut av det hvite hus? Hva er det som gjør at stadig flere amerikanere vender ryggen til Obama – på tross av at han fortsatt blir fremstilt som selveste Messias i norske medier?

Svarene ville antakelig gitt en adskillig bedre forklaring på Perrys fremgang enn Uke-Adressas nedlatende harselas.

Rick Perry har vært guvernør i Texas siden 2000 da han som viseguvernør overtok etter George W. Bush. Siden er han gjenvalgt med solid margin og er lengstsittende Texas-guvernør noensinne. Politikk handler om ulike egenskaper – evnen til å vinne gjentatte valg er uansett den viktigste.

Det unike med Perrys kandidatur hos republikanerne, er at han kombinerer appell til grasrota i partiet, solid styringserfaring med gode resultater og evne til å samle inn penger. Ingen av de andre kandidatene kan skilte med det samme.

Valgkampen i USA handler denne gangen enda mer enn vanlig om økonomi og arbeidsplasser. Dette taler sterkt til Perrys fordel. Ingen annen stat og ingen annen guvernør kan vise til det antallet økte arbeidsplasser som er skapt i Texas under Perry.

Perry kritiseres fra ytre høyre for å være for pragmatisk i helsespørsmålet. I 2007 undertegnet han eksempelvis en forordning om at alle 12-årige jenter skulle få HPV-vaksine for å beskytte mot livmorhalskreft.

I amerikansk sammenheng er dette oppsiktsvekkende – både fordi det handler om å gjøre offentlig finansierte vaksiner obligatoriske og spesielt fordi det utfordrer den erkekonservative motstanden mot å gi medisinsk vaksine mot seksuelt overførbare sykdommer.

Rick Perry er i tillegg en pragmatiker i innvandringsspørsmål. Han har blitt sterkt kritisert fordi han har gitt barn av ulovlige innvandrere retten til offentlig betalt skolegang og universitetsplass i Texas. Til sammenligning la hans fremste republikanske rival, Mitt Romney, ned veto mot tilsvarende forslag i Massachusetts. De to skiller også i synet på å etablere et gjerde langs den mexikanske grensen. Perry sier nei, mens Romney fysisk vil stenge grensen.

Hvorfor fokuseres det aldri på slike fakta i norsk dekning av amerikansk politikk – og i særdeleshet av republikanerne? Passer det ikke med norske journalisters bilde av USA og amerikansk politikk?

Mitt tips er at presidentvalget neste år vil gjøre en av de to republikanerne til den neste presidenten i USA. Hvis så skjer så kan jo den norske journaliststanden sette seg ned, klø seg i hodet og lure på hvordan noe sånt kan skje uten at de har fått det med seg. Og gjerne uten at det så forklares med at amerikanske velgere ikke vet sitt eget beste.